Gaetano Donizetti. Samtidig portrettegning.

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Gaetano Donizetti, italiensk komponist, en av de viktigste innenfor bel canto-operaen i Italia såvel som i Frankrike i første halvdel av 1800-tallet.

Mange av Donizettis operaer inngår ennå i det moderne operarepertoaret – først og fremst «L’elisir d’amore» (1832), «Lucrezia Borgia» (1833), «Lucia di Lammermoor» (1835), «La favorita» (1840), «Don Pasquale» (1843) og «La fille du régiment» (1840). Donizettis operaer er en utfordring for sangere både musikalsk såvel som teknisk den dag i dag. Et særkjenne ved ham er at han arbeidet usedvanlig hurtig – han kunne fullføre opptil fire operaer per år.

Donizetti studerte med den bayerske operakomponisten Johann Simon Mayr fra 1806 til 1814. Mayr, som ble kapellmester i Bergamo allerede i 1802, sendte ham videre til Bologna der han studerte i tre år for Rossinis lærer, den kjente Padre Stanlislao Mattei.

Blandt Donizettis ungdomsverk finner man kirkelige verk, kammermusikk og kammeroperaer. Hans første betydelige opera var «La Zingara». Operaen ble uroppført i Napoli i 1822, året da han slo seg ned i der. Han ble værende her til slutten av 1830-tallet. I denne tiden var han aktiv både som dirigent og komponist. Frem til 1830 ga han seg i kast med alle typer opera han kunne komme over. Foruten «La Zingara» kom «Chiara e Serafina» i 1822 og «Alfredo il grande» i 1823. I 1826 forsøkte han seg for første gang på en tragedie, «Gabriella di Vergy» (oppført 1842), i 1828 fulgte «L’esule di Roma» og samme år forelå i revidert form «Emilia di Liverpool». Tiåret sluttet med «Il Paria» i 1829 og «Imelda de’Lambertazzi» i 1830.

Donizettis avgjørende internasjonale gjennombrudd kom med operaen «Anna Bolena» i 1830. Med denne operaen ble han kjent for sin uttrykksfulle musikk og for å ha gitt operaen et dypere og mer omfattende scenisk innhold. Fra nå av ble han regnet blant de ledende samtidskomponistene innen operafaget. Bare to år etter fulgte suksesser som den komiske operaen «L’elisir d’amore», tragedien «Lucrezia Borgia» i 1833 og «Maria Stuarda» 1834. «Lucia di Lammermoor» fra 1835 til Sir Walter Scotts tekst anses som Donizettis absolutte mesterverk og regnes den dag i dag som en av de aller ypperste blant operaer.  

Da Donizetti ble forbigått ved ansettelsen av direktør for konservatoriet i Napoli i 1840, flyttet han til Paris. Samme år komponerte han her en annen stor operasuksess, nemlig den komiske operaen «La fille du Régiment». «La favorite», et annet viktig bidrag til det franske repertoar, forelå også i 1840. I 1842 ble Donizetti utnevnt til østerriksk hoffkapellmester i Wien, men uten å bryte båndene med operamiljøet i Paris. Utover på 1840 var Donizettis liv preget av alvorlig sykdom – først og fremst var det syfilis som gjorde seg gjeldende i tillegg til en antatt manisk-depressiv sinnslidelse. Allikevel gjorde han suksess med operaene «Linda di Chamonix» 1842 og ikke minst «Don Pasquale» i 1843.

Blant hans siste operaer er den viktige historisk operaen «Marie de Rohan» i tillegg til den franske tragedien «Dom Sébastian» og den dramatiske «Catarina Cornaro», alle fra 1843. Selv om de tre siste sjelden fremføres, er dette seriøse operaer som alle peker mot Giuseppe Verdi.

De siste årene tok sykdom, først og fremst syfilis, for alvor ut sin rett og han tilbragte flere år på sanatorium. Han døde i Bergamo 8. april 1848. 

Det må nevnes at Donizetti ikke bare var en meget produktiv operakomponist. Han komponerte en rekke andre verk også. Rett nok ble han mest kjent som operakomponist fordi det var slik han hadde sine største suksesser. Men i tillegg til hans rundt 75 operaer, foreligger en mengde andre verk – 16 symfonier, 19 strykekvartetter, 193 sanger, 45 duetter, tre oratorier, 28 kantater i tillegg til solokonserter, sonater og andre kammermusikkverk.

Stilistisk befinner Donizetti seg mellom Gioacchino Rossini og Giuseppe Verdi. Scenene i hans operaer er ofte mer strukturelt utvidete og gjennomarbeidede enn i Rossinis operaer. Derimot beholdt han til forskjell fra Verdis midtperiode og sene periode et klart skille mellom scene og recitativ. Sammenlignet med Vincenzo Bellini skapte Donizetti en større variasjon og bredde av operatyper. Til dette kommer at han viste større stilistisk smidighet enn Bellini, selv om han kanskje ikke alltid nådde samme skjønnhetsnivå som det man finner i Bellinis aller fremste verk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.