Monodi, (av mono- og gr. ode, 'sang'), egentlig enstemmig sang uten akkompagnement (gregoriansk sang, trubadur- og minnesang, folkevise med flere); betegner særlig solosangen med instrumentalt akkompagnement som ble utviklet i Firenze fra 1580-årene. Monodien oppstod som en følge av renessansens forsøk på å fornye det greske dramas resitativiske solosang og ble en viktig faktor i utviklingen av operaen.