Kameruns historie

Noen av det moderne Kameruns politiske problemer skyldes kolonihistorien. Territoriet ble først samlet under tysk styre fra 12. juli 1884. Det tyske styret i Kamerun endte i 1916 med en kombinert britisk-fransk invasjon og okkupasjon. Etter første verdenskrig overdrog Folkeforbundet Kamerun til Frankrike og Storbritannia som mandatområde. Frankrike administrerte cirka 80 prosent av territoriet, mens britene fikk cirka 20 prosent, som ble administrert som en del av Nigeria.

I fransk Kamerun ble det første partiet dannet allerede i 1948: Union des populations du Cameroun (UPC), som forlangte et forent og selvstendig Kamerun. I 1955 stod UPC bak et opprør som ble slått ned av franske styrker. Flere av lederne reiste i eksil, og i 1957 vendte en gruppe tilbake og startet en væpnet frigjøringskamp mot det franske styret.

Kamerun fikk indre selvstyre i 1956, med André-Marie Mbida som statsminister året etter. I 1958 ble han etterfulgt av Ahmadou Ahidjo. 1. januar 1960 ble Kamerun selvstendig republikk, og Ahidjo ble valgt til president.

I Britisk Kamerun, delt i en nordlig og en sørlig del, var den politiske utviklingen knyttet til Nigeria. En form for indre selvstyre ble oppnådd i den sørlige delen, og en nasjonalforsamling møtte for første gang i 1954. I 1955 ble Kamerun National Democratic Party (KNDP) stiftet, med sammenslåing med Fransk Kamerun på programmet. I 1961 ble en folkeavstemning under oppsyn av FN holdt i begge regioner for å bestemme landets fremtid. Den sørlige delen gikk inn for å slutte seg til republikken Kamerun i en føderasjon, mens den nordlige delen valgte å gå inn i Nigeria, og ble 1. juni 1961 til Sarduna-provinsen i Nigeria. 1. oktober samme år ble den sørlige delen vest-staten i den nye føderale republikken Kamerun. Ahidjo ble president i den nye føderasjonen.

I 1960 ble det fransk-administrerte territoriet selvstendig og fikk følge året etter av den sørlige delen av det britisk administrerte territoriet. Den nordlige mandatområdet styrt av britene ble, etter en folkeavstemning, tilhørende Nigeria. Deler av den engelsktalende befolkningen har ønsket løsrivelse fra Kamerun og etablering av en egen stat. Ønsket om løsrivelse har blitt sterkere fra cirka 2010 og en en gruppe aktivister har etablert landet Ambazonia på papiret. Enda flere ønsker større selvstendighet for de engelsktalende delene av landet. Dette skaper med ujevne mellomrom store politiske konflikter i Kamerun.

Etter en folkeavstemning i 1971 ble Kameruns to deler forent. Det lokale selvstyret ble opphevet, og landet tok navnet Den forente republikken Kamerun. Ahidjo ble gjenvalgt som president i 1970, 1975 og 1980. Han var nominert av det eneste tillatte partiet, Union nationale camerounaise (UNC), dannet i 1966. Bare UNC kunne stille lister ved valgene på nytt parlament også i 1973 og 1978.

Mot slutten av 1970-årene vokste opposisjonen mot Ahidjos autokratiske styre, og det kom til flere mindre sammenstøt. I 1982 gikk Ahidjo av som president, og overlot stillingen til visepresident Paul Biya. Ahidjo fortsatte som leder for UNC, noe som førte til en maktkamp med den nye presidenten. I 1983 kunngjorde Biya at et kuppkomplott var blitt avslørt; deretter gikk Ahidjo av som partileder, og Biya tok over stillingen. I den påfølgende rettssaken ble Ahidjo, som hadde søkt tilflukt i Frankrike, tiltalt for å ha stått bak komplottet, og dømt til døden in absentia. Et nytt kuppforsøk fant sted i 1984, også her ble mistanken rettet mot Ahidjo. På partikongressen i 1985 ble det statsbærende partiet omdøpt til Rassemblement démocratique du Peuple Camerounais (RDPC), og flere tilhengere av Ahidjo ble ekskludert.

Biya ble valgt til president uten motkandidat i 1984 og 1988. Etter et langvarig politisk press, fra så vel eksilgrupper som demokratikrefter i Kamerun, ble det i 1990 innført flerpartisystem. Ved valget i 1992 ble RDPC fortsatt største parti. Biya vant det påfølgende presidentvalget knapt, mot John Fru Ndi. Atskillig voldsutøvelse var knyttet til begge valgene, som også ved senere valg.

I 1995 ble grunnloven endret, og et tokammersystem for parlamentet ble vedtatt innført ved opprettelse av et senat. Ved parlamentsvalget i 1997 ble regjeringspartiet RDPC igjen klart størst; Social-Democratic Front (SDF) ble største opposisjonsparti. Opposisjonen boikottet presidentvalget samme år, der bare én kandidat stilte mot Biya. Han ble gjenvalgt i 1997, 2004 og 2011.

FN og andre internasjonale organisasjoner uttrykte gjennom andre halvdel av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet bekymring over menneskerettighetenes stilling i Kamerun. Særlig kritisert ble brudd på ytringsfriheten, samt voldsutøvelse knyttet til valg.

I første halvdel av 1990-årene var det voldelige motsetninger i Nord-Kamerun, både i forbindelse med valgene og knyttet til krav om en gjeninnføring av indre selvstyre for de engelsktalende delene av Kamerun. I 1993 samlet Cameroon Anglophone Movement om lag 5000 deltakere på den første All-Anglophone-konferansen i Buea. Fra midten av 1990-årene var det en ytterligere radikalisering i de engelskspråklige delene av landet, ledet av Southern Cameroons National Council, som også tok i bruk militære midler, og som i 1999 kunngjorde regionens selvstendighet. Forsøket på å etablere en ny stat, Ambazonia, har imidlertid ikke ført frem.

Mens det på begynnelsen av 2000-tallet var en viss grad av forsoning mellom engelsktalende og fransktalende deler av Kamerun, har konflikten blomstret opp igjen etter ca. 2015 som en følge av Kameruns svekkede økonomi og manglende utskiftning av politisk lederskap. Løsrivelse av det engelsktalende Kamerun og etablering av en selvstendig, ny stat, Ambazonia, har igjen ført til stor politisk splittelse i landet. Mens myndighetene med president Biya i spissen, slår hardt ned på alle former for demonstrasjoner for løsrivelse, har flere tilhengere av Ambazonia tatt til våpen. De såkalte «Amba boys» , mer eller mindre koordinerte gjenger med unge menn som holder til i regnskogen i det sør-vestlige Kamerun, har siden 2017 utført en rekke angrep mot politiet, militæret, offentlige kontorer og statsansatte. Flere enn 500 mennesker har blitt drept i konfrontasjonene og nærmere 50 000 har flyktet til Nigeria, mens nærmere en halv million har måttet flytte internt i landet. Konflikten økte i intensitet etter at den fransktalende Paul Biya vant presidentvalget for syvende sammenhengende gang i Oktober 2018. Biya blir beskyldt for å føre en politikk som diskriminerer den engelsktalende befolkningen på en rekke områder, blant annet utdanning, infrastruktur og maktposisjoner.

Kamerun har fra selvstendigheten opprettholdt nære politiske og økonomiske bånd til Frankrike, som lenge hadde en permanent militærbase i landet. Kamerun tilhører tradisjonelt den vestlig-orienterte, konservative gruppen afrikanske stater.

En grensekonflikt med Nigeria var gjennom første halvdel av 1990-årene nær ved å føre de to nabolandene ut i krig. I 1991 hevdet Nigeria at Kamerun hadde annektert ni nigerianske fiskerlandsbyer ved grensen, og i 1994 gikk medlemmer fra Kameruns sikkerhetsstyrker inn i Nigeria, med flere drepte som følge. Nigerianske styrker svarte med å okkupere to kamerunske øyer i Guineabukta, og Kamerun påkalte fransk militærhjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to landene. Til tross for meglingsforsøk fortsatte konflikten i 1995–1996, med flere militære sammenstøt på Bakassi-halvøya. Områdene her inneholder betydelige oljeforekomster.

Kamerun brakte i 1994 konflikten inn for Den internasjonale domstolen i Haag, men motsetningene fortsatte, med sporadiske sammenstøt, og tidvis frykt for at konflikten skulle utvikle seg til krig. I 2002 fastslo domstolen at halvøya tilhørte Kamerun. Nigeria nektet å akseptere konklusjonen, og begge sider styrket sin militære tilstedeværelse ved grensen. Etter inngripen fra FN forpliktet Nigeria i 2002 seg til å overføre kontrollen i september 2004, hvilket imidlertid ikke skjedde.

Forholdet til de andre nabolandene har vært mindre problematiske. I 2001 oppstod en spent situasjon da styrker fra Den sentralafrikanske republikk krysset grensen til Kamerun, men de trakk seg ut igjen. Forholdet til Ekvatorial-Guinea ble svekket i 2002, da landet støttet Nigerias krav på Bakassi. Byggingen av en oljeledning fra Tsjad til kysten av Kamerun har styrket samarbeidet med dette landet. I 1995 ble Kamerun opptatt i Det britiske samvelde.

Boko Haram opererer også i Nord-Kamerun, og den kamerunske hæren bidrar aktivt til å bekjempe opprørsgruppen sammen med den nigerianske hæren. Sikkerhetssituasjon nord i landet er svært krevende og deler av befolkningen har måttet flytte fra sine hjemsteder. Militære i Kamerun har generelt liten tillit i befolkningen, som ofte uttrykker like stor redsel for dem som for Boko Haram.

• Kamerun
• Økonomi og næringsliv i Kamerun