Kamerun er en sentralisert, presidentstyrt republikk. Landet er formelt et demokrati, men samme president har sittet med makten siden 1982.

Fra 1884 var Kamerun en tysk koloni. Forhandlinger i Folkeforbundet etter første verdenskrig resulterte i at Kamerun ble delt i to mandatområder. Et lite område på grensen til Nigeria ble styrt av Storbritannia, mens størsteparten av landet ble styrt av Frankrike fram til uavhengigheten i 1960. Etter en folkeavstemning i 1961 innlemmet Storbritannia mandatområdet i nord i Nigeria, mens en annen del i sør ble innlemmet i Kamerun.

Kamerun var en ettpartistat fra 1972 til 1991, da formelt demokrati ble innført. Grunnloven av 1996 gir presidenten stor personlig makt, men begrenser presidentembetet til to perioder á syv år. En grunnlovsendring i 2008 endret dette slik at presidenten kan gjenvelges uten begrensinger. Paul Biya har vært president sammenhengende siden 1982 etter å ha vunnet overlegent alle senere presidentvalg. Biya har annonsert at han stiller igjen i  presidentvalget i oktober 2018 . Biya vil da være 86 år gammel.

Siden 1991 har landets statsminister alltid vært fra den engelsktalende minoriteten av befolkningen. På tross av dette føler de fleste engelsktalende kamerunere at den fransktalende majoritetsbefolkningen prioriteres i politiske utnevnelser.

Presidenten velger og avsetter regjeringsmedlemmene, guvernørene og de viktigste tradisjonelle lederne (høvdingene) i landet. Presidenten er også landets øverste militære leder. Selv om nasjonalforsamlingen med dens 180 medlemmer formelt er landets lovgivende myndighet, er det i praksis presidenten sin vilje som i stor grad styrer politikken i Kamerun.

Administrativt er landet delt inn i 10 provinser, hver styrt av en guvernør utnevnt av presidenten. I hver provins er det mellom fire og ti distrikter som administreres av en distriktssjef. Denne er også utnevnt av presidenten. Under distriktssjefene er det valgte ordførere og folkevalgte forsamlinger, men disse har meget begrenset makt.

Kamerun har to parallelle domstoler for mindre lovbrudd: tradisjonelle domstoler ledet av høvdinger og statlige domstoler ledet av dommere. Det statlige lovverket og rettsvesenet preges i stor grad av franske tradisjoner. Hver av de ti provinsene har egne magistratretter, mens landets øverste domstol er høyesterett. Presidenten utnevner de ti dommerne i høyesterett. Høyesterett omfatter også generalprokuratoren og generaladvokaten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.