Litteraturen i Kamerun er preget av at landet er sammensatt av mange folkegrupper som har ulike språk, og også av landets varierte og kompliserte historie.

Som mange afrikanske land har Kamerun en rik muntlig litterær tradisjon som går langt tilbake i tid. Karakteristisk for Kamerun er også at flere av de yngste forfattere ønsker å bygge videre på denne tradisjonen. Dette har ført til at mens forfatterne i tiårene etter uavhengigheten hovedsakelig var opptatt av problemstillinger fra samtiden, behandler de yngste forfatterne i større grad historiske motiver.

Flere litteraturhistorikere legger vekt på at Kameruns skriftlige litterære tradisjon først vokste frem etter at landet var blitt selvstendig i 1960. Det var på denne tid at litteraturen i landet fikk et visst omfang. Men den første skriftlige litteraturen fra Kamerun ble til ved begynnelsen av 1900–tallet, mens landet ennå var en tysk koloni.

I dag er både fransk og engelsk offisielle språk i landet, og den skriftlige litteraturen er på begge språkene, men fransk er mest brukt i litteraturen. I kolonitiden fantes det også en viss litteratur på tysk. Det finnes også litteratur på arabisk. De fleste forfatterne fra Kamerun skriver enten på fransk eller på engelsk, men noen bruker begge språkene, og blant dem finnes også enkelte som i tillegg bruker afrikanske språk, særlig ulike bantu-språk.

Nasjonalistiske holdninger er ikke særlig utbredt blant forfatterne fra Kamerun. Flere av dem er tilhengere av den pan-afrikanske bevegelsen: De regner seg først og fremst som afrikanere og ikke som representanter for en spesiell afrikansk nasjon. Måten Afrika sør for Sahara er blitt oppdelt i nasjoner på, oppfatter de i stor grad som et resultat av europeernes kolonipolitikk.

Det er en viss uenighet om hva som må regnes som begynnelsen på Kameruns skriftlige litteratur. Det finnes enkelte bøker fra før og etter 1920 skrevet på tysk av afrikanske forfattere. Flere av disse var prester, slik som pater Kum'a Nndumé. Men den mest kjente av dem var trolig Joseph Ekolo, som hadde reist rundt i Europa og som skrev boken Wie ein Schwartzer das Land der Weiszen ansieht («Hvordan en svart mann betrakter de hvites land»). Enkelte forfattere fra denne tiden skrev også fortellinger og andre typer kortprosa. Men ingen av de tyskspråklige forfatterne fra Kamerun er særlig kjente i ettertiden. Man kjenner for eksempel ikke årstallet for når de ble født eller når de døde.

Som den første romanen skrevet av en forfatter fra Kamerun regnes Nnanga kôn (1932, «Det hvite spøkelset») av Jean-Louis Niemba-Médou (1902–1966). Dette er en folkelivsskildring skrevet på det afrikanske språket bulu. Boken oppnådde stor suksess, og den har kommet ut i flere nye og kommenterte utgaver, blant annet på 1980-tallet.

Fransk språk spiller en viktig rolle i Kamerun, og en vesentlig del av landets litteratur er skrevet på fransk. Riktig nok ble det knapt skrevet skjønnlitteratur på fransk før 1950, men umiddelbart før og like etter landets selvstendighet sto det frem en rekke viktige franskspråklige forfattere. To av de mest kjente skikkelsene var Ferdinand Oyono (1929–2010) og Mongo Beti (1932–2001). Begge har skrevet satiriske og samfunnskritiske romaner og noveller om kolonialismens innvirkning på det afrikanske samfunnet. Særlig Mongo Beti har også skrevet svært kritisk om det diktatoriske regimet i det selvstendige Kamerun.

En annen skikkelse født på samme tid var Francis Bebey (1929–2001). Han var også internasjonalt kjent som sanger, musiker og musikkforsker. Videre må nevnes René Philombe, pseudonym for Philippe Louis Ombédé, (1930–2001), Guillaume Oyôno-Mbia (født 1939), Patrice Kayo (født 1942), Rémy-Gilbert Medou Mvomo (trolig født 1945), Yodi Karone (pseudonym for Alain Ndongo Ndiye, født 1954) og Werewere Liking Gnepo (pseudonym for Eddy Liking, født 1950).

De fleste forfatterne fra denne generasjonen har en sterkt kritisk holdning til den politiske og sosiale utviklingen i Kamerun etter selvstendigheten: Philombe er prosaforfatter, dramatiker og lyriker. Han er overbevist marxist og skriver med sterkt sosialt engasjement. Hans mest kjente bok er romanen Un Sorcier blanc à Zangali (1969, «En hvit trollmann i Zangali»).

Kayo, som er en sen talsmann for den litterære retningen négritude, har arbeidet innenfor mange litterære sjangere og er også kjent som litteraturforsker, redaktør og forlegger. Karone har skrevet både dramatikk og romaner. Han er en av flere forfattere som lever i eksil i Paris, Bøkene hans er svært kritiske til det han ser på som det neo-kolonialistiske Kamerun. Dette kommer blant annet til uttrykk i den allegoriske romanen Le Bal des caïmans (1980, «Krokodillenes ball»). À la Recherche du cannibale amour (1988, «På søken etter kannibalens kjærlighet)», viser hans internasjonale orientering. Her er tittelen inspirert av Marcel Prousts store romanverk. Karone har ikke gitt ut bøker av betydning etter 1988.

I Kamerun har det etter hvert også stått frem flere markante kvinnelige forfattere. Karakteristisk for mange av dem er at de ønsker å utvikle nye litterære former som er bedre egnet til å formidle kvinners erfaringsverden. Som den første kvinnelige forfatteren fra Kamerun regnes Thérèse Kuoh-Moukouri (født 1938), som er best kjent for debutromanen Les rencontres essentielles (1969, «De avgjørende møter»). Hun har skrevet flere romaner og noveller, samt en rekke artikler som viser hennes feministiske grunnholdning. Rabiatou Njoya (født 1945) har skrevet populære komedier som angriper korrupsjon og maktmisbruk, samt noveller og diktsamlinger.

En fremtredende skikkelse blant Kameruns kvinnelige forfattere er Werewere-Liking Gnepo (født 1950). Hun har også gjort seg bemerket som teaterleder og etnolog. Verkene hennes har et moderne preg, men står også i sterk gjeld til den gamle muntlige litterære tradisjonen som er så viktig i Vest-Afrika.

Også flere av Kameruns mest markante unge forfattere er kvinner. Blant dem kan nevnes Calixte Beyala (født 1962). Hun har vunnet en rekke priser for romanene sine. Men bøkene hennes er samtidig preget av hennes opposisjonelle tenkesett og provoserende meninger. Hun har også i flere tilfeller blitt anklaget for plagiat, men disse beskyldningene er delvis blitt trukket tilbake.

Mange av Kameruns yngste forfattere har valgt å bo i Frankrike. Dette gjelder også Léonora Miano (født 1973). Også hun har skapt oppmerksomhet med bøkene sine og fått flere priser. I 2008 utgav hun fem korte romaner som utgjør en enhet: Afropean et autres nouvelles («Afropean og andre noveller»). Her lanserer hun et ord som på norsk ville kunne bli til «afropeer». Det betegner en person med afrikansk etnisitet, men som har vokst opp i Europa og derfor også er preget av europeiske holdninger og verdier. Hun mener videre at når virkelighetsoppfatningen til en slik person skal formidles, må det utvikles en spesiell litteræruttrykksform. For Miano er det naturlig at denne formen vil kunne være en språklig etterlikning av stilelementer fra jazz og fra afrikansk musikk. Et annet viktig tema hos henne er slektskapet mellom måtene dagens afrikanske kvinner blir undertrykt på, og europeernes fremgangsmåter på 1800-tallet, da de tok afrikanske slaver.

Kamerun har også forfattere som skriver på engelsk. Som den første engelskspråklige forfatteren regnes Sankie Maimo (1930–2013). Han mente at afrikanerne burde tilegne seg europeiske verdier for å gjøre sosiale og kulturelle fremskritt. Den mest kjente blant de engelskspråklige forfatterne er Mbella Sonne Dipoko (1936-2009). Hans lyrikk og fortellinger er preget av sterke erotiske bilder. Han var også en ivrig forsvarer av den engelske kulturen i Kamerun og kritisk til det franske språkets dominerende rolle i landet.

En annen viktig representant for engelsk språk i Kamerun var lyrikeren og dramatikeren Bate Besong (1954– 2007). Blant de yngste forfatterne som skriver på engelsk er Bill F. Ndi (født 1964). Han har en stor produksjon som omfatter mange sjangere. Blant bøkene hans er også en essaysamling som behandler forholdet mellom de klassiske poetikkene og afrikansk litteratur.

Flere forfattere fra Kamerun skriver både på engelsk og på fransk. Bill F. Ndi har gitt ut bøker på fransk. Både romanforfatteren Médou Mvomo og dramatikeren Oyôno-Mbia skriver også på engelsk. I tillegg har noen av forfatterne fra Kamerun gitt ut bøker på afrikanske språk.

I tiden før og etter 1960, da en vesentlig del av landet fikk sin selvstendighet, sto det frem mange viktige forfattere i Kamerun. Men det blir ofte sagt at tiden omkring tusenårsskiftet var en periode da det litterære livet i landet stagnerte. Man har ment at den politiske utviklingen i landet var en hovedårsak til dette: Denne utviklingen var slik at svært mange litterære talenter valgte å flytte til utlandet, hovedsakelig til Frankrike, og flere av dem gikk mer eller mindre opp i det litterære livet i deres nye hjemland. Man har også pekt på at rundt tusenårsskiftet hadde det å være forfatter eller kulturarbeider i Kamerun mistet mye av sin prestisje. Hvis en ungdom skulle gjøre suksess i sitt hjemland, måtte han eller hun heller satse på en fremtid innenfor økonomi eller teknikk.

Men det er visse tegn til at denne utviklingen er i ferd med å snu. Sentrale skikkelser i Kameruns samfunnsliv har i den senere tid ønsket å stå frem som mesener. Og siden Kamerun ikke har stipendordninger for unge forfattere på linje med hva man har i de fleste europeiske land, blir deres innsats viktig. De har for eksempel kjøpt opp deler av opplagene til bøker av de yngste forfatterne, og forært dem til skoler og biblioteker. En som har nytt godt av denne ordningen, er Eric Mendi, en ung forfatter som ennå er så lite kjent at man ikke en gang vet når han er født, men som likevel har gjort stor suksess i Afrika den siste tiden .

Etter debuten i 2009 vant Mendi først en pris for romanen Opération Obama i 2012, og denne boken oppnådde stor oppmerksomhet i deler av den fransktalende verden. I 2016 utgav han så AFANE –forêt equatoréal («AFANE – ekvatoreal skog»), For denne romanen fikk han en enda viktigere pris, som han vant foran Tahar Ben Jelloun og andre av Afrikas mest kjente litterære skikkelser. I boken skildrer Mendi livet til en bantu-stamme. De mangler de fleste ting som kan gjøre livet enklere og som dagens mennesker tar som en selvfølge. Men det eksisterer samtidig en viss likevekt i dette samfunnet som gjør livet utholdelig for medlemmene. Denne tilstanden varer likevel ikke lenge når europeerne kommer til dem og setter i gang sine mer eller mindre velmente forbedringer. Mendi skriver ikke fullt så aggressivt som for eksempel René Philombe eller Yodi Karone. Han latterliggjør mer enn han refser, og det blir sagt at dette gjør ham til en typisk representant for litteraturen i vår tid.

Kamerun har et forholdsvis godt utviklet forlagsvesen, og det blir også utgitt bøker av forfattere fra andre afrikanske land. Ved universitetene i landet, særlig i den største byen Yaoundé, foregår det litteraturstudier på et høyt nivå; særlig studier av landets egne forfattere. Men det er mange praktiske problemer forbundet med å ta doktorgrad i Kamerun, og derfor tar mange unge forskerne i landet sin grad i utlandet. En rekke litteraturforskere fra Kamerun har de senere år disputert for doktorgraden ved Universitetet i Bergen. På denne måten er landets litteratur også blitt bedre kjent innenfor det litteraturvitenskapelige miljøet i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.