I likhet med stater bedriver også Den europeiske union (EU) sin egen utviklingsbistand og et utstrakt utviklingssamarbeid med stater utenfor unionen. Politikken som ligger til grunn for dette samarbeidet refereres til som EUs bistandspolitikk.

EU og medlemslandene bidrar med over halvparten av den samlede offentlige bistanden til verdens utviklingsland. I 2017 utgjorde EUs samlede bistandsbudsjett 57 prosent av verdens samlede bistandsbudsjett.

Bistandspolitikken utformes og iverksettes av Kommisjonen, ledet av DG DEVCO – Generaldirektoratet for samarbeid og utvikling. Bistandsbudsjettet ligger på om lag 76 milliarder euro (2017). Bistandspolitikken finansieres primært over EUs budsjett (70 prosent) men også som del av EUs finansielle instrumenter i utenrikspolitikken og EUs bistandsfond (30 prosent). Siden mai 2016 ble generaldirektoratet ledet av kommissær Stefano Manservisi. DG DEVCO deler ansvaret med EUs utenriks- og sikkerhetstjeneste – EEAS – ledet av Federica Mogherini siden 2014. Mogherini er samtidig én av seks visepresidenter i Kommisjonen. I tillegg deles ansvaret med DG ECHO (generaldirektoratet for sivil beskyttelse og humanitær bistand), ledet av kommissær Christos Stylianides.

Bistand til utviklingsland inngikk ikke i Romatraktaten, grunnlaget for dannelsen av EEC i 1957. Da Romatraktaten ble inngått var flere av medlemslandene ennå kolonimakter. Dette endret seg raskt i løpet av 1960-tallet, da de aller fleste tidligere kolonier fikk sin selvstendighet og medlemskap i FN. Utviklingsbistand ble den nye formen for relasjoner mellom vesteuropeiske land og fattige land fra omkring 1960.

Samarbeidsavtaler ble etter hvert opprettet mellom EF som helhet (med alle EFs medlemsland som avtalepartnere) og et stort antall utviklingsland. Ved Lomé-konvensjonen, som ble inngått i februar 1975 og trådte i kraft i mars 1976, sikret 46 stater i Afrika, Stillehavsområdet og Karibia seg et nært handelspolitisk samarbeid med EF. Avtalen kalles også ACP-avtalen (forkortelse for Africa, Caribbean, Pacific).

Overenskomsten garanterte blant annet tollfri adgang for produkter fra disse land til EF-området, økt utviklingshjelp, kreditter på rimelige vilkår, samt industrielt og teknisk samarbeid. Lomé-avtalen ble revidert fire ganger i løpet av de 25 årene den eksisterte. Da Lomé IV utløp i 2000 ble den erstattet av Cotonou-avtalen.

I 2000 ble en ny partnerskapsavtale undertegnet i Cotonou i Benin, til erstatning for Lomé-avtalen. Cotonou-avtalen styrket den politiske dimensjonen i samarbeidet, men videreførte ellers i hovedsak de samme økonomiske betingelsene som Lomé-avtalen. Cotonou-avtalen gjelder i 20 år og kan revideres hvert femte år. Den trådte i kraft i 2003 og ble revidert i 2005 og 2010.

Siden inngåelsen har flere land sluttet seg til partnerskapet, og i 2013 deltok 78 ACP-land i den reviderte Cotonou-avtalen med EU.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.