Bistand til utviklingsland var ikke med i det opprinnelige samarbeidsopplegget i Romatraktaten. Da Romatraktaten ble inngått i 1957 var flere av medlemslandene ennå kolonimakter. Dette endret seg raskt i løpet av 1960-tallet, da de aller fleste tidligere kolonier fikk sin selvstendighet og medlemskap i FN. Utviklingsbistand ble den nye formen for relasjonene mellom vest-europeiske land og fattige land fra omkring 1960.

Samarbeidsavtaler ble etterhvert opprettet mellom EF som helhet (med alle EFs medlemsland som avtalepartnere) og et stort antall utviklingsland. Ved Lomé-konvensjonen, som ble inngått februar 1975 og trådte i kraft mars 1976, sikret 46 stater i Afrika, Stillehavsområdet og Det karibiske hav seg et nært handelspolitisk samarbeid med EF. Avtalen kalles også ACP-avtalen (fork. for Africa, Caribbean, Pacific).

Overenskomsten garanterte tollfri adgang for produkter fra disse land til EF-området, økt utviklingshjelp, kreditter på rimelige vilkår, industrielt og teknisk samarbeid m.m. Lomé-avtalen ble revidert flere ganger i løpet av sin 25-årige eksistens.

Etter utløpet av den fjerde oppdateringen (Lomé-IV) i 2000 ble det inngått en helt ny avtale som kom istedenfor Lomé-avtalen. 

En ny partnerskapsavtale ble undertegnet i Cotonou (Benin) i 2000 som styrket den politiske dimensjonen i samarbeidet, og som ellers hadde i hovedtrekkene de samme økonomiske betingelsene som Lomé-avtalen. Cotonou-avtalen gjelder i 20 år og kan revideres hvert femte år. Den trådte i kraft i 2003 og ble revidert i 2005 og 2010. 

I årenes løp har stadig nye land sluttet seg til partnerskapet, og i 2013 deltok 78 ACP-land i den reviderte Cotonou-avtalen med EU.

EU og medlemslandene bidrar med over halvparten av den samlede offentlige bistanden til verdens utviklingsland. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.