Økonomi og næringsliv i Kamerun

Kamerun: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Kvegdrift i høylandet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Tømmerdrift i regnskogen nær Ebolowa i regionen Sud.

Artikkelstart

I afrikansk målestokk er Kamerun økonomisk sett et forholdsvis utviklet land, med betydelige naturressurser, en sammensatt industri, vedvarende økonomisk vekst og en relativt høy gjennomsnittsinntekt. Frem til siste halvdel av 1980-årene ble Kamerun ansett som en av Afrikas økonomiske suksesshistorier. Deretter gikk landet inn i en periode med relativ nedgang, både på grunn av sterk nedgang i prisen på de to sentrale eksportproduktene olje og kaffe på de internasjonale markedene, men også på grunn av lokale politiske forhold. Fra midten av 1990-årene hadde Kamerun fornyet økonomisk vekst, men på 2010-tallet avtok veksten som følge av konflikten med Boko Haram i nord og med den engelskspråklige delen i sørvest (se Ambazonia).

Kamerun er tradisjonelt et jordbruksland, men fra rundt 1980 var landets økonomi i vesentlig utstrekning preget av oljeeksport, samt utvinning av andre mineraler. Allerede fra selvstendigheten i 1960 har landet fulgt en politikk med bred satsing på næringsutvikling og økonomisk vekst, ikke minst med industrireising og har derfor en bredere industribase enn de fleste afrikanske land. Etter hvert som veksten i oljesektoren avtok i 1990-årene, og industrien i noen grad ble rammet av tilbakegang, har eksporten av jordbruksprodukter fått større betydning.

Kamerun har også inntekter fra transitthandel med naboland uten tilgang til havet; siden 2003 også fra oljeledningen fra Tsjad som går til den kamerunske havnen ved Kribi. Landet lå ved årtusenskiftet i konflikt med Nigeria om rettighetene til et potensielt oljerikt landområde på Bakassi-halvøya, som Den internasjonale domstolen i Haag i 2002 besluttet tilhørte Kamerun – med muligheter til fornyet oljeutvinning.

Videreføring av nye infrastrukturprosjekter til tross (se under), er det stadig et manglende politiske skifte på politisk topp-plan i Kamerun. President Paul Biya og hans regime har i 2022 sittet ved makten i 40 år. Korrupsjon er fortsatt ekstremt utbredt, og manglende forutsigbarhet om den videre politiske utviklingen i landet hindrer nødvendig tro på nyskaping i næringslivet, blant både lokale og utenlandske investorer.

Til tross for at mange har dratt nytte av nyere tids økonomiske utvikling, er det fortsatt mange som faller utenfor det organiserte næringslivet, og uten et velferdsnett og uten de rette kontakter eller rett etnisk tilhørighet, er det en økende andel (rundt 40 prosent) av befolkningen som lever i fattigdom. Med økende urbanisering og mer utbredt arbeidsløshet og kriminalitet i byområder, er en økt satsing på utvikling på landsbygda av avgjørende betydning.

Landbruk, fiske

Jordbrukssektoren utgjør fortsatt fundamentet i Kameruns økonomi, og stod i 2019 for 46 prosent av landets sysselsetting og vel 14 prosent av BNP. Rundt 15 prosent av landarealet er oppdyrket, mens ytterligere fem prosent nyttes til beite, hovedsakelig i høylandet og andre områder uten tsetsefluer. Mye av jordbruket drives på tradisjonelt vis av småbønder, med en stor del av produksjonen for eget forbruk, blant annet kassava, melbanan, mais, yams, bønner, sukkerrør, banan, og sorghum (durra). Det dyrkes også poteter (spesielt søtpotet), tomater, jordnøtter (ofte brukt i matretter), ananas, ris, gresskar, hirse, løk, avokado, og melon. Noe plantasjedrift finnes, hvor det særlig dyrkes trær for produksjon av gummi og palmeolje, samt kakao og bananer.

Jordbruksproduksjonen er bredt sammensatt, både for lokalt konsum og eksport, og reflekterer Kameruns sammensatte økologi. De viktigste eksportvekstene er kakao, kaffe, bomull og bananer, som langt på vei dyrkes i ulike deler av landet, og i all hovedsak på småbruk. Det meste av åkerlandskapet finnes i sør, i nord er det overvekt av husdyrhold; storfe holdes særlig på Adamaouaplatået. Kveg eksporteres regionalt, til Nigeria, Ekvatorial-Guinea og Kongo-Brazzaville.

Kaffe dyrkes mest i sør og vest, kakao i sør, bomull i nord. Produksjonen av kaffe og kakao har variert sterkt, både på grunn av prissvingninger på de internasjonale markedene og mangelfull nyplanting. Kakao har tradisjonelt vært den dominerende eksportgrøde med en total produksjon på 280 000 tonn og en total verdi i 2018 på 662,4 millioner amerikanske dollar (14,6 prosent av total eksport). Kamerun er normalt selvforsynt med matvarer, i tillegg til at det dyrkes jordbruksprodukter for eksport.

Skog dekker i underkant av 50 prosent av landets areal, og skogene inneholder mange verdifulle treslag, hvorav enkelte ble forbudt eksportert gjennom ny lovgivning i 1999. Skogsdrift er, etter olje, den viktigste kilde til eksportinntekter og utgjorde i 2018 772,9 millioner amerikanske dollar eller 17 prosent av landets totale eksport. Store deler av skogsområdene blir imidlertid ikke kommersielt utnyttet, mest på grunn av et mangelfullt transportnett.

Utviklingen av fiskeriene har vært hindret av begrensede områder tilgjengelig for fiske, men forekomstene er heller ikke store. Mesteparten av aktiviteten i sektoren er småfiske, både til havs, i elvene og i Tsjadsjøen.

Bergverk, energi og industri

Kamerun var i 1980- og 1990-årene en av de største oljeprodusentene i Afrika sør for Sahara. Olje ble først oppdaget utenfor Rio del Rey på nordøstsiden av Bakassi-halvøya i 1973, med produksjon fra fire felter i 1977–1978. Nye funn er senere gjort både offshore og onshore i Douala-/Kribi-Camp-bassengene — samt onshore i Logone-Birni-bassenget nord i landet. Produksjonen av råolje økte fra 800 000 tonn i 1978 til 9,2 millioner tonn i 1985, men sank gjennom 1990-årene, ytterligere tidlig på 2000-tallet. I 2002 var påviste forekomster på 400 millioner fat. I 2018 utgjorde verdien av olje- og gass-eksporten 2 milliarder amerikanske dollar eller 45,1 prosent av den totale eksporten.

Etter en kjennelse i Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), gikk Nigeria i 2008 med på en offisiell overføring av Bakassi-halvøya til Kamerun, der det er antatt at det finnes betydelige oljeforekomster. Det er påvist betydelige gassforekomster, som tidlig på 2000-tallet ennå ikke var satt i produksjon, men som ble planlagt utnyttet blant annet som energikilde for landets industri. Naturgassreservene er anslått til om lag 3,9 trillioner kubikkfot.

Landets eneste oljeraffineri ligger ved kystbyen Limbe med en kapasitet på 42 000 fat per dag, men har etter en brann i 2019 vært ute av drift. Dermed er Kamerun både eksportør av råolje og importør av raffinerte produkter.

I 2003 åpnet den 1070 kilometer lange rørledningen fra de nye oljefeltene ved Doba i Tsjad til atlanterhavskysten ved Kribi i sørlige Kamerun. Ledningen har en kapasitet på 225 000 fat per dag, og rundt 85 prosent av den går gjennom Kamerun, som er beregnet å motta inntekter i form av avgifter i størrelsesorden 550 millioner amerikanske dollar i løpet av en periode på 28 år.

Kamerun har også betydelige forekomster av bauxitt, uran, tinn, jernmalm, nikkel og kalkstein, men også av gull, kassiteritt og kyanitt. Størstedelen av forekomstene er ikke satt i produksjon, mye på grunn av mangelfullt utbygd infrastruktur, dels på grunn av lave priser på verdensmarkedet. Kamerun importerer således bauxitt fra Guinea til aluminiumsverket i Edéa. Eksporten av aluminium og andre metaller var i 2018 på 536,9 millioner amerikanske dollar, som utgjorde 11,9 prosent av total eksport.

I 2016 var forbruket av elektrisk energi 6,6 TWh. Det tilsvarer et forbruk per capita på 281 kWh, men kraft til tungindustrien utgjør en vesentlig del av forbruket. Kun 54 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisk energi.

Vannkraft sto for 57 prosent av kraftproduksjonen, mens resten kommer fra varmekraftverk, basert på olje og naturgass. Imidlertid er det mange selskaper og enkeltindivider som ikke er koplet til elnettet, og som derfor produserer egen kraft, ofte med bruk av dieselaggregater. Tas dette i betraktning anslås vannkraftandelen til bare å være rundt 45 prosent.

Landets utbygde kraftverk hadde i 2017 en samlet installert ytelse på 1,6 GW. De to største vannkraftverkene ligger ved Sanaga-elven. Vannkraftverket i Edéa har en kapasitet på 263 MW, mens Song-Loulou kraftverk har en kapasitet på 384 MW. En ny kraftverksdam med en forventet kapasitet på 420 MW fra 2023 er under utbygging ved Nachtigal-fallene lenger oppe i Sanaga-elven. Men det er fortsatt et stort uutnyttet vannkraftpotensial, ikke minst fra Sanaga. Utvikling av dette potensialet vil kunne gjøre Kamerun til en netto eksportør av kraft.

Det blir også vurdert å utnytte landets store reserver av naturgass til kraftproduksjon. Foreløpig er det bare ett stort gasskraftverk i Kribi, med en ytelse på 216 MW, som utnytter denne forekomsten.

Industrien er gradvis utviklet siden selvstendigheten, da Kamerun hadde lite industri. Sektoren ble bygd opp hovedsakelig basert på produksjon av forbruksvarer og foredling av jordbruksvarer – som fortsatt utgjør hovedtyngden av industriproduksjonen. Senere er blant annet petroleumsraffinering, aluminiumssmelting og sementproduksjon, samt sammensetting av produkter basert på importerte deler, kommet til. En integrert papirmasse- og papirfabrikk stengte etter få år på grunn av store tap. Raffinering av råolje, så vel som annen industri, lider under konkurranse fra smuglede varer fra Nigeria. Samlet sto industrien i 2019 for cirka 26 prosent av BNP, og sysselsatte om lag 14 prosent av yrkesbefolkningen.

Servicenæringer

Markedshandel i Douala, Kamerun

Handel med varer og tjenester har siden starten på urbaniseringen i Kamerun vært viktig for næringslivet. Det har typisk vært ulike spesialiserte næringer som handlet med hverandre, ofte mellom fiskere langs kysten og jordbruksbefolkning lenger inn i landet, mellom jordbruksbefolkningen og jegere i skogene og kjøttprodusenter lenger nord i landet. Det har også vært handlet i håndverksprodukter som smed- og keramikk-produkter, lærvarer og tekstiler.

Gjennom kontakt med europeiske sjøfarere fra slutten av 1400-tallet begynte en utveksling av varer og tjenester sjøveien mellom Kamerun og Europa, inklusive slavehandel som innebar utveksling av slaver mot varer fra Europa.

Markedshandel, oftest i form av åpne utendørs markeder, har vært, og fortsetter å være, en viktig kanal for handel i byer og landsbyer.

I dag har handelen fått et stort tilskudd i billige importerte industrivarer fra Kina. I Douala har hele kvartaler, spesielt i bydelen Akwa, fått preg av chinatown eller quartier chinois. Fra disse kvartalene har kinesiske handelshus sin primære distribusjon for varer som, i det tjueførste århundret, når selv de mest fjerntliggende byer i landet.

I dette århundret ser vi også framvekst av supermarkeder med importerte varer inklusive ferskvarer fra Europa, i de to største byene, Douala og Yaounde.

Samlet sto servicenæringene (inklusive utenrikshandel og samferdsel, se under) i 2019 for rundt 53 prosent av BNP, noe som utgjorde rundt 40 prosent av sysselsettingen.

Utenrikshandel

Takket være oljeeksporten har Kamerun hatt overskudd på handelsbalansen, som ble opprettholdt selv med prisfallet på råolje i annen halvdel av 1980-årene. Oljeinntektene har ført til at Kamerun i mindre grad enn mange andre land i Afrika har gjort seg avhengig av utenlandsk bistand; landet har heller ikke i samme grad som mange andre opptatt store lån fra utlandet.

Eksporten omfatter utover råolje og raffinert petroleum, særlig bananer, mens utførselen av kakao og kaffe har sunket som følge av lavere produksjon. Tømmer er et annet viktig eksportprodukt. Det eksporteres også noe industrivarer regionalt. Det foregår en del smugling fra Nigeria.

Importen består blant annet av maskiner og transportutstyr, elektronikk, kunstgjødsel, aluminiumoksid og tekstiler. Nederland og Frankrike er landets viktigste handelspartnere; andre viktige handelsforbindelser er andre EU-land samt Kina. Masseproduserte billige industrivarer fra Kina utgjør en stadig større del av importen, men mere avanserte produkter som for eksempel mobiltelefoner, aggregater og motorsykler utgjør også en voksende andel.

Samferdsel

Samferdselsnettet er relativt godt utbygd etter afrikansk målestokk, men når ikke alle deler av landet, hvilket hindrer kommersiell utnytting av både mineralforekomster og skogressursene. Det er blant annet mangelfulle forbindelser i sør grunnet vanskelig terreng og kraftig regnfall. Jernbanene, med en samlet lengde på 1104 kilometer, utgjør en vesentlig del av transportnettet, og ble utvidet med nærmere en dobling av skinnestrekningene mellom 1965 og 1985. Hovedlinjen er den 885 kilometer lange TransCam-banen fra Douala til Ngaoundéré. Planer er utarbeidet for nye strekninger, blant annet fra Kribi til Den sentralafrikanske republikk.

Veinettet er på rundt 77 500 kilometer, hvorav cirka 5 100 kilometer har fast dekke (2016). I regntiden er en del av veinettet helt eller delvis ufremkommelig. Dårlige veiforbindelser har bidratt til satsing på lokal lufttrafikk, og det finnes åtte flyplasser med regulær trafikk samt en rekke flystriper, og luftfarten spiller en viktig rolle ved å knytte de avsidesliggende områdene til resten av landet. Internasjonale flyplasser finnes ved Douala, Yaoundé og Garoua. Viktigste havneby er Douala-Bonabéri, ved utløpet av Wourielven, som står for 95 prosent av all sjøveis transport, og regnes blant de best utstyrte i Vest-Afrika; det er også havner ved Kribi, Limbe og Tiko samt en elvehavn ved Garoua som blant annet håndterer godstrafikk til og fra Nigeria. Douala tar også hånd om mesteparten av godstrafikken til og fra Tsjad og Den sentralafrikanske republikk.

I de siste par årene har samferdselssektoren fått et løft med blant annet utbedret vei fra Enugu i Nigeria til Bamenda i Kamerun. Denne veien er et ledd i den transafrikanske hovedveien fra Dakar til Mombasa via kysten av Vest-Afrika, og deretter på kryss av Sentral-Afrika til Øst-Afrika, med støtte fra den afrikanske utviklingsbanken. Utbedringen skal fortsette sørøstover til Yaoundé og deretter østover mot Bangui i nabolandet Den sentralafrikanske republikk. En annen veiutbedring foregår mellom Yaoundé og grensen til Kongo i sør-øst med videre forbindelse til Brazzaville. Med ny bro over Kongoelva mellom Brazzaville og Kinshasa planlagt å stå ferdig i 2028, vil denne veiforbindelsen bidra til radikalt bedret veiforbindelse fra Kamerun sørover, potensielt helt ned til Cape Town i Sør-Afrika.

En containerhavn har blitt bygget sør for Kribi, og det er planlagt ny dyphavn ved Tiko nær Limbe. I forbindelse med den nye havnen ved Kribi er det også planer om ny jernbaneforbindelse fra Kribi til Edéa der den vil møte jernbanelinjen mellom Yaoundé og Douala, også den planlagt oppgradert. Det er i tillegg planer om ny jernbane fra Kribi østover via Ebolowa og Sangmelima mot Mbalam på grensen til Kongo i sør, der det har blitt konstatert store forekomster av jernmalm. Veiforbindelsen mellom Douala og Yaoundé er også under utbedring.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg