Profesjonell musikkutøving er kjent fra 1000-tallet, da middelalderens omreisende spillemenn, lekarna, kom med impulser fra kontinentet. Høviske franske danseviser ble populære i høyere samfunnslag fra 1200-tallet og har levd videre i folkesangen like til nyere tid.
Med kristendommen kom den gregorianske sangen, som førte til en nasjonal produksjon av sekvenser og hymner fra 1200-tallet. Middelalderlig flerstemmig kirkemusikk er dokumentert ved organumsatser i sangsamlingen Piae Cantiones (trykket 1582). Etter reformasjonen overtok den protestantiske koral rollen som viktigste liturgiske musikkform og gav også impulser til folkesangen.
Musikkinteressen var stor ved hoffet på 1500- og 1600-tallet. I Hovkapellet (grunnlagt 1526) spilte for det meste utenlandske utøvere, som la grunnen for en verdslig kunstmusikk. Sveriges første betydelige komponist, hovkapellmester Johan Helmich Roman, dominerte musikklivet på 1700-tallet. Stilistisk stod han på overgangen mellom senbarokk og galant stil. Han organiserte offentlig konsertvirksomhet fra 1731, som bidrog til oppblomstring av amatørmusikken og i sin tur ledet til etableringen av Kungliga Musikaliska akademien (med konservatorium) i 1771.
Andre halvdel av 1700-tallet var preget av opera. Gustav 3 grunnla i 1773 et operateater. Flere tyske komponister (J. G. Naumann, J. M. Kraus, Abbé Vogler og J. C. F. Haeffner) ble engasjert til å komponere operaer over svenske libretti. Selskapsvisen var meget populær på denne tiden, med den berømte sanger og dikter Carl Michael Bellman som sin fremste representant. Det utviklet seg også et rikere offentlig musikkliv utenfor hovedstaden, i byer som Lund, Göteborg og Uppsala.
På 1800-tallet fikk det offentlige musikklivet et mer nasjonalt preg, og borgerstanden gjorde seg sterkere gjeldende. En lederrolle spilte kretsen omkring Erik Gustaf Geijer i Uppsala: Haeffner, Adolf Fredrik Lindblad, Jacob Axel Josephson og senere prins Gustaf og Gunnar Wennerberg, som i viser, romanser og korsanger stod den tysk-romantiske stil nær. De nye ideer førte også til utgivelsen av de første svenske folkevisesamlinger. Den ledende komponist av instrumentalmusikk, Franz Berwald, var mer internasjonalt orientert og stod i sin samtid nokså isolert. Nasjonalromantikken dominerte mot slutten av 1800-tallet med August Söderman, på 1900-tallet etterfulgt av Emil Sjögren, Kurt Atterberg, Oskar Lindberg og Ture Rangström, den mer internasjonalt orienterte Hugo Alfvén og den mer Wagner-pregede Wilhelm Peterson-Berger.
Komponister som Hilding Rosenberg og Gösta Nystroem orienterte seg i 1920-årene i ekspresjonistisk retning. 1930-årenes unge komponister, Lars-Erik Larsson, Dag Wirén, Gunnar de Frumerie, Erland von Koch og Hilding Hallnäs skrev gjerne i en lett diverterende, neoklassisk stil. I etterkrigstiden har tre Rosenberg-elever markert seg som sentrale skikkelser: Karl-Birger Blomdahl, Sven-Erik Bäck og Ingvar Lidholm. Disse innfanget også moderne strømninger på kontinentet og fikk gjennom sine verker og sin pedagogiske virksomhet stor betydning i 1960- og 1970-årene. Til samme generasjon hører Sven-Eric Johanson og Allan Pettersson, sistnevnte særlig kjent for sine symfonier. Bengt Hambræus kom tidlig i kontakt med Darmstadt-skolen og ble en pioner innenfor konkret og elektronisk lydkunst. Ledende representanter for elektrofonien er Knut Wiggen og Leo Nilsen. Jan Bark og Folke Rabe har tatt opp andre kontinentale impulser, fra musikkteateret og fra komponister som Ligeti og Penderecki. Bo Nilsson har gjennom en allsidig produksjon vunnet internasjonal anseelse, og Lars Johan Werle er blitt anerkjent for sine operaer. Fra 1970-årene merkes en fornyet interesse for tonaliteten og en tendens til forenkling i uttrykket hos yngre komponister.
Sverige har fostret fremragende utøvere, som sangerne Jenny Lind, Jussi Björling, Nicolai Gedda, Birgit Nilsson, Elisabeth Söderström og Anne Sofie von Otter, cellisten Frans Helmerson, trompetisten Håkan Hardenberger og dirigentene Sixten Ehrling og Herbert Blomstedt.
Folkemusikk
Det eldste bevarte sjiktet av svensk folkemusikk har levd i setertradisjonen frem til 1900-tallet. Vokalmusikken omfatter en rekke former, bl.a. ballader, episke viser, skjemteviser, vuggeviser, sangleker, skillingsviser, åndelige viser og koralvarianter. Musikk til tidtrøyte og dans (polska, marsj osv.) har vært fremført på fløyter av tre og bark, munnharpe, sekkepipe, dreielire, nyckelharpa (strykeinstrumenter med klaviatur), stråkharpa, hummel (en zither-type), fele og trekkspill.
Svensk jazz
Svensk jazz har spilt en ledende rolle i Norden, med internasjonalt kjente utøvere som klarinettisten Putte Wickman, saksofonistene Arne Domnérus og Lars Gullin, pianistene Bengt Hallberg, Jan Johansson og Bobo Stenson, bassistene Georg Riedel og Palle Danielsson og vokalistene Alice «Babs» Sjöblom og Monica Zetterlund.
Populærmusikken
Populærmusikken dekker stilistisk og innholdsmessig et bredt felt. Visekunsten, med tradisjon tilbake til Bellman, har lenge stått sterkt, og kunstnere som Evert Taube, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström har hatt stor innflytelse. Lill Lindfors og Barbro Svensson (Lill-Babs) er ledende navn innen musikalsk kabaret («krogshow»), ved siden av Tommy Körberg og Björn Skifs, som også har gjort seg sterkt gjeldende i rock- og popsammenheng. ABBA var en av verdens fremste popgrupper i 1970-årene. Internasjonal suksess har også gruppene Europe og Ace of Base og duoen Roxette hatt. Blant fremtredende navn i svensk rock kan ellers nevnes Björn Afzelius, Mikael Wiehe, Ulf Lundell, Wilmer X, Eva Dahlgren, Lisa Nilsson, Bo Kaspers Orkester, Cardigans og The Hives.