Krzysztof Penderecki

Faktaboks

Krzysztof Penderecki
uttale:
-ˈetski
født:
23. november 1933
død:
29. mars 2020
Schott Music.

Utvalgte verk

1959

Anaklasis

1960

Trenodi til minne om Hiroshimas ofre

1961

Psalmus

1961

Polymorphia

1962

Fluorescences

1962

Stabat Mater

1965

Lukaspasjonen

1966

De Natura Sonoris 1

1969

Die Teufel von Loudon. Opera basert på Aldous Huxleys bok.

1969-71

Utrenja

1970

De Natura Sonoris 2

1970

Kosmogonia

1972

Cellokonsert nr. 1

1973

Symfoni nr. 1

1977 (rev. 1987)

Fiolinkonsert nr. 1

1978

Paradise Lost. Opera basert på John Miltons bok.

1980

Symfoni nr. 2, Jul (eng. christmas)

1980-84 (rev. 1993 og 2005)

Polsk requiem 

1982

Cellokonsert nr. 2

1988-95

Symfoni nr. 3

1989

Symfoni nr. 4, Adagio

1991-92

Symfoni nr. 5, Koreanske

1995

Fiolinkonsert nr. 2, Metamorphosen

1996

Symfoni nr. 7, Jerusalems syv porter

1998

Credo

2002 (rev. 2007)

Pianokonsert, Oppstandelse

2005 (rev. 2008)

Symfoni nr. 8, Forgjengelighetens sanger

2008-17

Symfoni nr. 6, Kinesiske dikt

2012

De Natura Sonoris nr. 3

Krzysztof Penderecki var en polsk komponist, og en av de mest sentrale og populære navnene innenfor samtidsmusikken etter den andre verdenskrig. Penderecki er særlig kjent for den avantgardistiske musikken han skrev på starten av 1960-tallet, og musikken hans har nådd et bredt publikum som filmmusikk. Han har også gitt betydelige bidrag til kirke- og orkestermusikken.

Penderecki kategoriseres ofte som en klangflatekomponist, og nevnes derfor av og til sammen med navn som György Ligeti og Iannis Xenakis. Han blir også sett på som en viktig representant for Den polske skole, en fellesbetegnelse på sonoristiske polske komponister som Witold Lutosławsky, Henryk Górecki og Kazimierz Serocki.

Karriere

Penderecki studerte komposisjon med Artur Malawski og Stanisław Wiechowicz på Musikkakademiet i Kraków i 1955–1958. Han underviste i komposisjon ved samme skole fra 1958 til 1987, og fungerte som rektor i 1972–1987. I tillegg hadde han undervisningsposter ved Høgskolen i Folkwang i 1966–1968, og ved Universitetet i Yale i 1973–1978. Ved siden av sitt virke som komponist og lærer, var han også aktiv som dirigent, i all hovedsak med egne verk.

Han har mottatt en rekke priser, og blitt utnevnt til æresdoktor og æresmedlem av flere institusjoner.

Musikk

Pendereckis komposisjoner kan noe forenklet deles inn i to musikalske perioder. Den første er en periode hvor han skriver såkalte «sonoristiske» verk, eller klangflatemusikk. Den andre perioden er preget av komposisjoner hvor han lar seg inspirere mer av den romantiske tradisjonens musikalske idealer, og kan betegnes som «ny-romantisk».

Den sonoristiske periode

Penderecki blir regnet som en av de viktigste sonoristiske komponistene. Sonorisme er betegnelsen brukt i Polen på det vi i Norge kaller klangflatemusikk, og viser til musikk hvor de formgivende elementene er behandlingen av klang, klangfarge og tekstur, snarere enn melodikk, harmonikk, tonehøyder og rytmikk, slik det tradisjonelt sett har vært. Penderecki sier selv at han fikk ideene til denne måten å tenke musikk på gjennom sitt arbeid i polsk radios Studio Eksperymentalne, et studio i Warszawa viet eksperimentell elektroakustisk musikk.

Det mest kjente verket fra denne perioden er Trenodi til minne om Hiroshimas ofre (1960) for 52 strykeinstrumenter. Trenodien hadde opprinnelig tittelen 8'37'', en klar referanse til John Cages 4'33'', ettersom han, i likhet med Cage, etter eget utsagn ønsket å «frigjøre lyden fra tradisjonelle bånd». En av teknikkene Penderecki brukte for å realisere dette var å bruke grafisk notasjon. Et grafisk symbol formidler utøveren en annen lydproduksjon enn tradisjonelle noter, og overgangene fra et symbol til et annet åpner for en friere og annerledes morfing av klangen. I tillegg frigjorde han komposisjonen fra tradisjonell rytmisk notasjon ved å angi sekundantall for hver seksjon i stedet for taktart og rytme, han brukte alternative spilleteknikker for å få frem nye klanger, og han benyttet utradisjonelle musikalske elementer, så som perkussive teknikker på ikke-perkussive instrumenter, ekstreme dynamiske forskjeller og klusterakkorder med både kromatiske og mikrotonale komponenter. Resultatet er nærmest ekspresjonistisk i uttrykket, og da Penderecki hørte verket første gang, fant han en emosjonell kraft i verket som gjennom assosiasjon gjorde at han valgte å forandre verktittelen til den vi kjenner idag.

Det første verket hvor han utforsket dette var Anaklasis (1959), og han fortsatte med dette i orkesterverk som Polymorphia (1961), Fluorescences (1962), De Natura Sonoris 1 (1966) og De Natura Sonoris 2 (1970), samt operaen Die Teufel von Loudon (1969). Nevnes må også Psalmus (1961), som har blitt et sentralt verk innenfor den elektroniske samtidsmusikken.

Arne Nordheim er kanskje den norske komponisten som har latt seg inspirere mest av Pendereckis sonoristiske musikk, og særlig verk som Epitaffio (1964) og Eco (1968) er direkte inspirert av denne.

Den ny-romantiske periode

Schott Music.

Pendereckis musikk begynte gradvis å orientere seg mot det tradisjonelle. Dette kan man se allerede med Stabat Mater (1962), hvor han har benyttet klassisk notasjonsteknikk i en musikk som inneholder middelaldersk chant og har tydelige spor av tonal tenkning. Det er, ifølge ham selv, likevel etter møtet med Anton Bruckners symfonier at han virkelig tar steget over i en nyromantisk musikk: Fra og med Fiolinkonsert nr. 1 (1976), operaen Paradise Lost (1978) og Symfoni nr. 2 (1980) er han tilbake til tradisjonell notasjon, store romantiske verk og former, et tonalt forankret tonespråk, samt et fokus på melodi og motivbehandling. I tillegg til Bruckner var det Frédéric Chopin som var Pendereckis viktigste forbilde, både når det kom til å skrive virtuost for soloinstrumentet og det å hegne om melodien som en viktig musikalsk byggesten. Betegnende i så måte er Pendereckis følgende uttalelse: «Uten vakre melodier kan ikke musikk eksistere. Jeg er en melodiker, og jeg skammer meg ikke over det.»

Andre musikalske vesenstrekk

Et viktig element ved Pendereckis opus, var at han gjennom hele sin karriere var opptatt av å rette søkelyset på historiske og politiske hendelser gjennom sin musikk: Blant annet ofrene etter atombombene over Hiroshima i Trenodien, ofrene i Auschwitz og Katyn i Polsk requiem (1984, rev. 1993 og 2005), de døde etter terrorangrepene 11. september 2001 i pianokonserten Oppstandelse (2002, rev. 2007), og Jerusalems 3000-årsjubileum i Symfoni nr. 7, kalt Jerusalems syv porter (1996). Die Teufel von Loudon kan sees på som både en direkte kommentar på den katolske kirkens mørke fortid, og en allegori på kommunistregimet Polen var underlagt på den tiden den ble komponert.

Et annet trekk ved Pendereckis musikk var at han ofte samarbeidet nært med profilerte solister, så som Isaac Stern, Mstislav Rostropovitsj og Anne-Sophie Mutter.

Penderecki og populærkulturen

Filmmusikk

Penderecki var gjennom hele sin skapende karriere opptatt av film og filmmusikk. Han komponerte tidlig musikk til forskjellige eksperimentelle polske filmer, og senere har musikken hans blitt benyttet i en rekke europeiske og amerikanske produksjoner. Av filmer som gjør utstrakt bruk av hans musikk kan nevnes The Exorcist (1973) av William Friedkin, The Shining (1980) av Stanley Kubrick, Inland Empire (2006) og Twin Peaks (2017) av David Lynch, Katyn (2007) av Andrzej Wajda, Shutter Island (2010) av Martin Scorsese, og ikke minst episoden «Metalhead» fra sesong 4 av Black Mirror, regissert av David Slade.

Populærmusikk

Musikken til Penderecki har også preget populærmusikken, hvor artister som Jonny Greenwood fra Radiohead, Kele Okereke fra Bloc Party og Robbie Robertsen fra The Band har laget musikk direkte inspirert av ham. Et høydepunkt i så måte var European Culture Congress i 2011, hvor det ble arrangert konserter hvor Penderecki dirigerte Threnos og Polymorphia side om side med Greenwoods og Aphex Twins rekomponerte og remiksede versjoner av disse. Disse konsertene ble gjentatt året etter på Barbican Centre i London.

Innenfor jazzmusikken har både pianisten Piotr Orzechowski, med kunstnernavnet Pianohooligan, og duoen An On Bast, med Maciej Fortuna og Anna Suda, gitt ut album som i sin helhet er spunnet ut av Pendereckis musikk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Dokumentarfilm

  • Schmidt, Anna. (2013). Paths Through the Labyrinth. A portrait of Krzysztof Penderecki. Eikon Mitte Film.

Monografier

  • Bylander, Cindy. (2004). Krzysztof Penderecki: A Bio-Bibliography. Praeger
  • Mirka, Danuta. (1997). The Sonoristic Structuralism of Krzysztof Penderecki. Music Academy of Katowice
  • Tomaszewski, Mieczysław. (2003). Krzysztof Penderecki and his Music. Akademia Muzyczna w Krakowie

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg