Folkemusikken har meget gamle aner: De eldste shamansangene går trolig tilbake til tiden før Kalevala ble til. Kalevalasangene eller runesanger, som de kalles, synges til ulike melodier. Mest kjent er «Kalevalamelodien», som fra 1700-tallet har hatt status som et musikalsk nasjonalsymbol. Toneomfanget på runesangene er ikke større enn en kvint, slik at melodiene kan spilles på nasjonalinstrumentet kantele, tradisjonelt en 5-strenget zithertype. I senere tid er det utviklet større utgaver av kantele, bl.a. en konsertmodell. Ved siden av dette strengeinstrumentet har en rekke andre instrumenttyper vært benyttet, bl.a. jouhikantele (en strykerharpe nært beslektet med den walisiske crwth), horn, neverlur, piper (fløyter) o.a. Av nyere dato er bruken av fiolin, klarinett, harmonium og trekkspill, et bidrag som vesentlig skyldes påvirkning fra svensk spillemannsmusikk.

Innsamling av finsk folkemusikk ble påbegynt i 1820-årene av E. Lönnrot, men systematisk arbeid på dette feltet ble først utført på slutten av 1800-tallet. Siden 1893 har forskere som Ilmari Krohn, Armas Launis og Otto Väisänen utgitt vel 15 000 folkeviser og runesanger m.m. I landets svenske distrikter har Olof Andersson samlet ca. 10 000 melodier. De nyere folkevisene viser ofte spor etter runesangene, spesielt i den metriske strukturen, men har for øvrig likhetstrekk med skandinavisk tradisjon i det hele. De karelske klagesanger – gråtekvad – er av slavisk opprinnelse, mens samenes juoigos, som med sine knappe melodiformler står i en klasse for seg, ikke har vært gjenstand for inngående forskning. Se samer (samisk musikk).

Den kristne sangtradisjonen går tilbake til 1100-tallet, da både den ortodokse og den katolske kirkesang begynte å gjøre seg gjeldende. Fra 1400-tallet finnes de første nedtegnelser om yrkesmusikere, og de tidligste opplysninger om orgler og organister skriver seg fra midten av 1500-tallet.

Frem til utbruddet av den finsk-russiske krig (1809) hadde finsk kunstmusikk vært nokså avhengig av svensk musikkliv. Svensken Erik Ferling dannet et musikalsk selskap i Turku 1790, og det førte til at et organisert musikkliv begynte å ta form. Mannskorbevegelsen ble også innført fra Sverige, men et interessant trekk i motsatt retning var Theodoricus Petri Ruutas koralbok Piae cantiones fra 1581, som i lang tid hadde stor innvirkning på svensk kirkesang.

Den første komponist med internasjonalt ry var Bernhard Henrik Crusell (1775–1838). Nest etter Sibelius er han i dag den mest spilte komponisten. Utover på 1800-tallet kom ellers tyske musikere til å ha ledende stillinger innen musikklivet. Tyskeren Fredrik Pacius (1801–91), som gjerne regnes som finsk musikks far, grunnla 1845 landets første symfoniorkester i Helsinki. Han er også skaperen av den første finske opera (Kung Karls jakt, 1852) og nasjonalsangene Vårt land og Suomis sång. Både Pacius og hans landsmann Richard Faltin (1835–1918) komponerte i en slags tysk-finsk stil, uten videre tilknytning til folkemusikken.

Det nasjonale kommer langt klarere til uttrykk hos Fredrik A. Ehrström, Axel G. Ingelius, Karl Collan og Filip von Schantz. De er de viktigste forløpere for Jean Sibelius (1865–1957), som fikk et stort navn internasjonalt. Til nasjonalromantikerne hører også Oskar Merikanto, Armas Järnefelt, Erkki Melartin, Selim Palmgren og Leevi A. Madetoja.

Som i de øvrige skandinaviske land har Finlands komponister på 1900-tallet mer og mer interessert seg for de nyere retninger og trengt det nasjonale til side. Slike tendenser finner man hos Joonas Kokkonen, Aulis Sallinen, Paavo Heininen, Erkki Salmenhaara, Yrjö Kilpinen, Väinö Raitio, Uuno Klami, Nils-Eric Ringbom, Einojuhani Rautavaara m.fl.

Afroamerikanske musikkformer kom senere til Finland enn de andre nordiske land, men har i etterkrigstiden fått stor gjennomslagskraft. Den årlige Pori Jazz er siden 1960-årene blitt en av Europas store jazzfestivaler. Av internasjonalt anerkjente jazzmusikere kan nevnes saksofonisten Juhani Aaltonen og trommeslageren Edvard Vesala, og den humoristiske rockgruppen Leningrad Cowboys har etter hvert fått kultstatus i en rekke land.

Ellers står tangoen usedvanlig sterkt i Finland. Fra 1940-årene av utviklet det seg etter hvert en egen finsk tangostil, som ofte beskrives som enklere og mer folkelig enn den argentinske. Finsk tango går ofte i moll og har som oftest tekst. Tangoens popularitet illustreres f.eks. av tangofestivalen i Seinäjoki, som ble arrangert første gang i 1985 og snart vant status som landets viktigste musikkfestival med ca. 100 000 deltakere hver sommer.

Av musikkinstitusjoner kan nevnes Finlands Nationalopera, som fikk nytt operahus 1993, Helsingfors stadsorkester, stiftet 1882 og Radioens symfoniorkester, grunnlagt 1927. I Turku og Tampere er det kommunale byorkestre, i Oulu, Lahti, Pori og Vaasa halvprofesjonelle orkestre med støtte fra kommunene. Musikkhøyskolen (Sibeliusakademiet) ligger i Helsinki (grunnlagt 1882). For øvrig er det musikkskoler i Lahti, Tampere og Jyväskylä. Universitetet i Helsinki og Åbo Akademi, Turku, har begge lærestoler i musikkvitenskap.

Av musikkorganisasjoner kan man nevne Tonkonstnärförbundet, stiftet 1917 av dirigenten Robert Kajanus, Finlands musikerförbund, og SULASOL, et riksforbund til fremme av amatørmusikken, fra 1929. Finland har dertil en forening med det formål å skape forståelse for ny musikk (finsk seksjon av ISSM, Internasjonalt selskap for samtidig musikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.