gangsterrap

Straight Outta Compton
Av /Ruthless Records.
Av /NTB/Scanpix.

Gangsterrap er en subsjanger i hiphop som kjennetegnes av tekster, ofte presentert fra et personlig ståsted, om vold, kriminalitet, narkotika og gjengvirksomhet. Sjangeren slo igjennom i USA på slutten av 1980-tallet med grupper som N.W.A., og har siden vært en vesentlig del av rapmusikken. Den hadde sin storhetstid på 1990-tallet med fremveksten til Death Row Records i Los Angeles og gaterappere som The Notorious B.I.G. og Jay-Z i New York. Nyere subsjangere som trap fra de amerikanske sørstatene og drill fra Chicago er delvis fundamentert i gangsterrap.

Gangsterrappen har vært kontroversiell, og har fått kritikk fra både fra den politiske venstresiden og høyresiden, religiøse ledere og fra afroamerikanske aktivister. Kritikken har vært rettet mot homofobiske, antisemittiske og sexistiske tekster, bruk av stigmatiserende ord og uttrykk, forherligelse av materialisme, kriminalitet, vold og salg av narkotika og oppfordring til promiskuitet og rasistisk motivert vold. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, kontroversene som har fulgt musikken har sjangeren vært særdeles kommersielt suksessfull. Gangsterrap har også hatt en særskilt evne til å respondere til et ungt urbant publikum på tvers av nasjonale skillelinjer, og avarter av gangsterrap har utviklet seg i alt fra Londons Brixton til grenseområdet Tamaulipas i Mexico.

Historie

Gangsterrap ble først popularisert gjennom rapperen Schooly D fra Philadelphia. Også New York-gruppen Boogie Down Productions hadde klare elementer av gangsterrap i både musikk og fremtoning. Allikevel hadde gangsterrappen sitt viktigste utspring i California med rapperen Ice-T og gruppen N.W.A.

Med albumet Straight Outta Compton kom N.W.A. med selve formelen for gangsterrap: musikken og tekstene skulle være provoserende, kompromissløse og alvorlige, men også lekende og humoristisk. På låten «Straight Outta Compton» etablerer de vestkysten som sentrum for sjangeren, på «Gangsta Gangsta» gir de sjangeren sitt navn, og på «Dopeman» og «Fuck tha Police» oppretter de betraktninger, ofte overdrevne, om den moderne amerikanske ghettoens skyggesider og motstand mot autoriteter som sjangerens sentrale tematikk.

Rapperne på østkysten av USA var mer eksplisitt politiske, men det fantes mange likhetstrekk mellom sjangrene. Både den politiske rapmusikken og gangsterrap tok opp etnisk diskriminering gjennom personlige rammer og historier, og var et krast angrep på både det hvite majoritetssamfunnet og den eldre afroamerikanske generasjonen. Samtidig var gangsterrap som oftest mer overdrevent enn realistisk. Dette har fått enkelt kommentatorer, som Spike Lee, til å kritisere gangsterrap for å være en moderne form for minstrel-show, der både fargede og hvite artister etterligner afroamerikanere på en stereotypisk og ignorant måte i den hensikt av å underholde. Denne kritikken ble forsterket av at majoriteten av publikumet hovedsaklig har bestått av hvite, og at plateselskapene som profitterte på sjangeren i hovedsak har vært drevet av hvite.

N.W.A. ble en kortvarig (1986-1991), men svært innflytelsesrik suksesshistorie. I tillegg til å definere gangsterrappen, introduserte gruppen to av sjangerens viktigste aktører; rapperen Ice Cube og rapperen og produsenten Dr. Dre. Ice Cube forlot gruppen allerede et år etter gjennombruddet med Straight Outta Compton, og dro istedenfor østover for å samarbeide med produksjonsteamet til Public Enemy. Svært påvirket av blant annet Chuck D og Louis Farrakhan, lagde Ice Cube det som har blitt regnet som noen av de beste, men også mest kontroversielle, albumene i hiphop-musikkens historie, der sosiopolitiske kommentarer ble blandet med raseri, sexisme og rasisme mot asiatiske amerikanere.

Kulturkrig

Rapmusikk spilte en sentral rolle i en kulturkrig som raste for fult på begynnelsen av 1990-tallet der verdispørsmål som pornografi, narkotikabruk, og kunstens frie rammer tok stadig mer plass i et polarisert debattklima.

Mens det ble oppfordret til boikott mot Ice Cube på grunn av antisemittisme og rasisme mot asiatiske amerikanere, var det et titalls lignende saker som også preget det amerikanske nyhetsbildet. I staten Florida hadde det blitt forbudt, etter press fra kristne fundamentalister og lokale og nasjonale politiske ledere, å selge albumene til den sexistiske gruppen 2 Live Crew, mens politiorganisasjoner over hele USA oppfordret til boikott av det store underholdningsselskapet Time Warner etter at de hadde utgitt låten «Cop Killer» med rapperen Ice-T og hans heavy metal-band Body Count.

Selv om kontroversene rundt gangsterrap gjorde sjangeren mer attraktiv for mange unge, førte oppmerksomheten samtidig til at de store plateselskapenes fryktet for boikott og negativ oppmerksomhet. Dette gjorde at rapartisters album ble utsatt og ofte kansellert. Helt siden midten av 1980-tallet hadde urban livsstil vært synonymt med hiphop. Hiphop-kulturen hadde også solgt en livsstil, med alt det medførte av salg for relaterte merkevarer som Nike, Reebok, Carhartt og Absolut Vodka. I kjølvannet av den kulturelle krigen mot hiphop-musikk lurte mange på om rapmusikk nå hadde nådd sin storhetstid, på lik linje som hiphopelementene graffiti og breaking hadde vært på toppen et tiår tidligere.

Disse bekymringene, eventuelt forhåpningene, skulle imidlertid fort vise seg å være ubegrunnede, da sjangeren fortsatte å vokse. I 1991 ble plateselskapet Death Row Records etablert av Marion «Suge" Knight Jr.» og N.W.A.-medlemmet Dr. Dre, Selskapet skulle få stor betydning for gangsterrappen og hiphopens videre utvikling med artister som Snoop Doggy Dogg og det som skulle bli hiphopens største ikon, Tupac Shakur.

Postgangster-estetikken

Etter å ha signert den unge rapperen Snoop Doggy Dogg, og hatt stor suksess med singelen «Deep Cover», utga Death Row Records sitt første album, Dr. Dres The Chronic (1992). Her mikset Dr. Dre estetikken fra gangsterrap og mye av tematikken fra N.W.A. med et mildere og glattere lydbilde. Han brukte færre samplinger i låtene enn før, fokuserte sterkt på musikken til George Clinton og Parliament-Funkadelic, og blandet gangsterrap, som han selv hadde definert lydbildet til, med subsjangeren G-funk. Slik populariserte og videreutviklet Dre og Snoop G-funk, med inspirasjon fra blant andre Too $hort og DJ Quick, og flyttet dermed «hardcore rap» inn i popsfæren. Selv om tematikken var mye av den samme, var lydbildet mildere, og enklere å akseptere i et Los Angeles og USA som var sterkt preget av voldelige opprør tidligere i 1992.

Death Row Records hadde med dette langt på vei funnet opp postgangster-estetikken, som med sin blanding av gangster og et mildere sound nådde et stort og mangfoldig publikum. Her er det kort fortalt både plass til den mest luksuriøse amerikanske drømmen og den hardeste afroamerikanske hverdagsrealismen. I en tid der musikkindustrien skydde hiphop, solgte Death Row Records over ti millioner eksemplarer i USA av The Chronic (1992) og Snoop Dogg sin Doggystyle (1993).

Death Row Records fulgte opp suksessen med å signere den kontroversielle superstjernen Tupac Shakur, bedre kjent som 2Pac. 2Pac sonet en lengre dom for voldtekt da Death Row både signerte og kausjonerte ut rapperen, mot at han til gjengjeld skulle gi ut sine neste tre album hos selskapet.

Gangsterrap har hele tiden hatt trange, maskuline rammer, men 2Pac klarte lenge å finne rom og åpninger for også å uttrykke emosjonalitet og sårbarhet. På et og samme album kunne han kombinere voldsom narsissisme med nådeløs selvransakelse, eksplisitt mannssjåvinisme med feministiske historier. Da 2Pac signerte med Death Row tok han imidlertid flere skritt i en hardere retning, og på dobbeltalbumet All Eyez on Me er det en aggressiv og årvåken ung mann uten anger, som langer ut mot alt og alle. Denne voksende konfliktsøken har karakterisert mange av gangsterrappens fremste aktører, både før og etter 2Pac, og svært offentlige konflikter mellom rappere har blitt et av sjangerens kjennemerker. 2Pac skulle få et stadig økende fiendskap med et stadig økende antall mennesker, før han i september 1996 ble skutt og drept i Las Vegas i det som fortsatt er en uavklart drapssak.

2Pacs popularitet vokste fra et allerede skyhøyt nivå etter hans død, men for Death Row Records markerte den tragiske hendelsen slutten på en æra. Selskapet hadde totalt utgitt 8 album i sin korte historie, og samtlige endte opp med å selge mellom 2 og 9 millioner eksemplarer. I fire år hadde det lille plateselskapet dominert både hiphop-musikken og store deler av musikkindustrien for øvrig. Ikke siden Motown Records hadde et uavhengig svart plateselskap hatt en slik suksess.

Storhetsperioden til selskapet var imidlertid nå over for godt. Suge Knight og de andre i Death Row hadde blitt involvert i stadig flere tvilsomme saker og situasjoner, noe som hadde fått selskapet medgrunnlegger Dr. Dre til å allerede bryte ut. Kort tid etter drapet på 2Pac, brøt også Snoop Dogg med plateselskapet. Suge Knigth ble senere i 1997 dømt til 9 års fengsel for å ha brutt reglene for prøveløslatelse. Death Row ble, i likhet med N.W.A. og Ruthless Records, en kortvarig, turbulent og ekstremt innflytelsesrik suksesshistorie.

Gangsterrap har fortsatt å være en viktig del av hiphopkulturen i Los Angeles og andre byer på den amerikanske vestkysten, og Game, Schoolboy Q, YG og Nipsey Hussle er noen eksempler på gangsterrappere som har hatt internasjonal suksess på 2000- og 2010-tallet.

Gangsterrap på Østkysten

Samtidig som Death Row gikk sin seiersgang ble også hiphop-musikken på østkysten revitalisert av en rekke nye artister med en ny form for østkystrap. Wu-Tang Clan, et kollektiv med produsent RZA i spissen, slo i 1993 igjennom med Enter the Wu-Tang (36 Chambers). Med en blanding av harde tekster og et særegent lydbilde fylt av komprimerte trommer og loops, banet gruppen raskt vei for karrièrer til både egne medlemmer og andre østkystrappere.

Med hjelp av formelen til RZA og Wu-Tang Clan kom flere av hiphop-musikkens mest hyllede og sentrale album ut i en kort to- til treårs periode. Mobb Deep ga ut de to albumene The Infamous og Hell on Earth, mens Raekwon og GZA, begge fra Wu-Tang, ga ut henholdsvis Only Built 4 Cuban Linx... og Liquid Swords. Gaterappen med harde historier fra skyggesiden i New Yorks bydeler fikk et stadig større publikum de neste 10-15 årene.

Den virkelige motvekten til Death Row ble imidlertid bygget opp av produsenten og mogulen Sean «Puff Daddy» Combs som startet plateselskapet Bad Boy og signerte The Notorious B.I.G. Notorious B.I.G. hadde ikke den samme karismaen som 2Pac, men han var samtidig en mer teknisk dyktig og kompleks rapper.

Hans debutalbum fra 1994, Ready to Die, er en reise gjennom livet til en ung afroamerikaner som har beveget seg fra kriminalitetens underverden til økonomisk og materiell suksess, for så å til slutt returnere til voldelighet, depresjon og selvmordstanker. New York Times oppsummerte Notorious B.I.G. som en som sto over alle andre rappere fordi «hans tekster blander selvbiografiske detaljer om kriminalitet og vold med emosjonell ærlighet».

Notorious B.I.G. ble skutt og drept i Los Angeles i 1997, fort tid før hans dobbeltalbum Life After Death kom ut. På Life After Death viser Bigge frem et alter ego som er «større enn livet», og tar gangsterrappen i New York et godt skritt mot kollegaene i California. Notorious B.I.G. er en tydelig inspirasjonskilde for vennen og den fremadstormende rapperen Jay-Z som de neste årene langt på vei perfeksjonerer stilen og imaget som rapperen viste på Life After Death.

Utover 1990- og 2000-tallet kom det dusinvis med rappere fra New York og andre østkystbyer som opplevde stor suksess med harde gaterim over tunge beats, blant andre Cam’Ron, Big Pun, Fat Joe, Lil’ Kim, Foxy Brown og Beanie Sigel. Størst kommersiell suksess opplevde 50 Cent, som i sin storhetstid mellom 2003 og 2007 solgte titalls millioner eksemplarer av albumene Get Rich or Die Tryin’, The Massacre og Curtis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg