Tonalitet, ethvert system av relasjoner mellom et tonesystems toner hvor én bestemt tone fremheves som grunntone eller sentraltone (tonalt sentrum) som de øvrige tonene står i et nærere eller fjernere forhold til.

Musikk som er konstruert etter slike relasjoner mellom toner, kalles  tonal. Fenomenet tonalitet kan innenfor ulike musikkstiler inneholde flere tonearter både i et tidsforløp (modulasjon) og samtidig  (bitonalitet/polytonalitet).

Tonalitet er normalt ensbetydende med dur/moll-tonal musikk og dens skala- og akkordrepertoar fra og med 1600-tallet. Fra 1800-tallet ble virkemidler som kromatikk og hurtige og fjerne modulasjoner med på å utvide tonaliteten uten at musikken ble atonal. Franz Liszt og Richard Wagner var noen av de første som rokket ved tonalitetens stabilitet ved bruk av kromatikk, uoppløste dissonerende akkorder og modulasjoner til fjerntliggende tonearter. Claude Debussy bidro til å utfordre tonalitetens grenser ved bruk av symmetriske samklanger og ledetoneløse kadenser.

Inn på 1900-tallet ble tonalitetsbegrepet ofte knyttet til personlige komposisjonsteknikker. Arnold Schönberg foretrakk betegnelsen pantonalitet fremfor atonalitet, Igor Stravinskij og Darius Milhaud brukte ofte bitonalitet, Paul Hindemith "beviste" tonalitetens naturgitte styrke både gjennom skrift og musikk i et hierarkisk, akustisk system og Olivier Messiaen fornyet tonalitetens ulike virkemidler gjennom de såkalte modi med begrensede transposisjonsmuligheter der nymodaliteten forenet modalitetens og tonalitetens virkemidler.

Tonalitet der intervaller mindre enn halvtonetrinnet blir benyttet, betegnes som mikrotonalitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.