tonalitet

Kadens av . Falt i det fri (Public domain)

Tonalitet er en måte å ordne toner og akkorder på som gir en opplevelse av at musikken peker mot et stabilt punkt. Dette punktet, sluttonen, kan være en enkelt tone eller en treklang. Den kalles grunntonen eller tonika. Tonearten i musikken bestemmes ut fra denne tonen. Hvis sluttonen er en C, vil tonearten være C-dur og sluttakkorden være en C-dur treklang (C-E-G).

Enkle folkesanger og det meste av populærmusikken er organisert på en slik måte. Det samme gjelder den klassiske musikken mellom 1600 og 1910. Også i jazz finnes denne måten å organisere musikken på.

Musikk som ikke gir noen opplevelse av grunntone eller toneart kalles atonal musikk.

Tonal musikk

Musikk som er organisert på denne måten kalles tonal musikk. I tonal musikk preges sluttonen, tonika, av stabilitet og ro. For å skape spenning og retning og tiltrekninger i musikken, kan komponisten innføre sprang i melodien, eller harmonier som fjerner seg fra det tonale sentrum. En «kadens» er en avslutning på et musikalsk forløp hvor gjerne en dominantakkord, eller septimdominant leder opp til sluttakkorden. I C-dur blir det G-H-D- (F).

Tonalitet finnes i musikk som inneholder flere tonearter gjennom modulasjon, eller i musikkstiler som flere tonearter opptrer samtidig, i bitonalitet eller polytonalitet.

Utvikling i vestlig musikk

I vestlig musikk er tonalitet normalt ensbetydende med dur/moll-tonal musikk og dens skala- og akkordrepertoar fra og med 1600-tallet. Fra 1800-tallet ble virkemidler som kromatikk og hurtige og fjerne modulasjoner med på å utvide tonaliteten uten at musikken ble atonal.

Franz Liszt og Richard Wagner var noen av de første komponistene som rokket ved tonalitetens stabilitet ved bruk av kromatikk, uoppløste dissonerende akkorder og modulasjoner til fjerntliggende tonearter. Claude Debussy bidro til å utfordre tonalitetens grenser ved bruk av symmetriske samklanger og ledetoneløse kadenser.

Inn på 1900-tallet ble tonalitetsbegrepet ofte knyttet til personlige komposisjonsteknikker. Arnold Schönberg foretrakk betegnelsen pantonalitet fremfor atonalitet, Igor Stravinskij og Darius Milhaud brukte ofte bitonalitet, Paul Hindemith «beviste» tonalitetens naturgitte styrke både gjennom skrift og musikk og Olivier Messiaen fornyet tonalitetens ulike virkemidler gjennom de såkalte modi med begrensede transposisjonsmuligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg