tonalitet

Tonalitet handler om at toner og akkorder i musikken er ordnet slik at vi kan oppleve stabilitet, spenning, retning og hvile i musikken. Tonalitet er med andre ord en måte å ordne toner og akkorder på som gir en opplevelse av at musikken peker mot et stabilt punkt. Når musikken tar utgangspunkt i en bestemt toneart, dannes en grunntone eller tonika. Dette punktet, sluttonen, kan være en enkelt tone eller en treklang. Tonearten i musikken bestemmes ut fra denne tonen. Hvis sluttonen er en C, vil tonearten være C-dur og sluttakkorden være en C-dur treklang (C-E-G). Vi omtaler for eksempel akkordrekken (F-dur – G-dur – C-dur) som en (perfekt) autentisk kadens.

Enkle folkesanger og det meste av populærmusikken er organisert på en slik måte. Det samme gjelder den klassiske musikken mellom 1600 og 1910, samt i nyere musikk som ikke er atonal. Også i jazz organiseres musikken på denne måten, med mindre musikken bruker for eksempel modale skalaer.

Musikk som ikke gir noen opplevelse av grunntone eller toneart, kalles atonal musikk.

Tonal musikk

Musikk som er organisert på denne måten, kalles tonal musikk. I tonal musikk preges sluttonen, tonika, av stabilitet og ro. For å skape spenning og retning og tiltrekninger i musikken, kan komponisten innføre sprang i melodien eller harmonier som fjerner seg fra det tonale sentrumet. En kadens er en avslutning på et musikalsk forløp hvor gjerne en dominantakkord eller septimdominant leder opp til sluttakkorden. I C-dur blir det G-H-D-(F).

Tonalitet finnes i musikk som inneholder flere tonearter gjennom modulasjon, eller i musikkstiler der flere tonearter opptrer samtidig, i bitonalitet eller polytonalitet.

Utvikling i vestlig musikk

I vestlig musikk er tonalitet normalt ensbetydende med dur/moll-tonal musikk og dens skala- og akkordrepertoar fra og med 1600-tallet. Fra 1800-tallet ble virkemidler som kromatikk og hurtige og fjerne modulasjoner med på å utvide tonaliteten uten at musikken ble atonal.

Franz Liszt (1811–1886) og Richard Wagner (1813–1883) var noen av de første komponistene som rokket ved tonalitetens stabilitet ved bruk av kromatikk, uoppløste dissonerende akkorder og modulasjoner til fjerntliggende tonearter. Claude Debussy (1862–1918) bidro til å utfordre tonalitetens grenser ved bruk av symmetriske samklanger og ledetoneløse kadenser.

Inn på 1900-tallet ble tonalitetsbegrepet ofte knyttet til personlige komposisjonsteknikker. Arnold Schönberg foretrakk betegnelsen pantonalitet fremfor atonalitet, Igor Stravinskij og Darius Milhaud brukte ofte bitonalitet, Paul Hindemith «beviste» tonalitetens naturgitte styrke både gjennom skrift og musikk, og Olivier Messiaen fornyet tonalitetens ulike virkemidler gjennom de såkalte modi med begrensede transposisjonsmuligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg