Mikis Theodorakis er en gresk komponist og politiker, og en av de mest profilerte skikkelsene i gresk offentlighet. Som komponist har han en stor produksjon, og er kjent for sine mange folkemusikkinspirerte sanger. Som politiker har han vært aktiv på venstresiden i gresk politikk. Hans politiske engasjement ligger også til grunn for mye av hans musikk, direkte gjennom tydelige politisk motiverte komposisjoner, og mer indirekte gjennom hans tanker om hva musikken er i stand til å utrette.

Theodorakis fikk sin formelle musikalske utdannelse på konservatoriet i Athen under Filoktitis Economidis i perioden 1943-50, og på konservatoriet i Paris under Olivier Messiaen fra 1954 til 1959. Vel så viktig for hans musikalske utvikling var imidlertid impulsene han fikk i oppveksten fra den gresk-ortodokse kirkemusikken og den greske folkemusikken.

Theodorakis ønsker å skrive musikk for folket, at musikken skal være noe som forbedrer menneskers liv: Grekerne har, som han formulerer det, blitt fortalt at de er lite verdt, men gjennom musikken vil han fortelle at landet er stort og vakkert, at folket kan gjøre alt, og at Hellas kan leve lykkelig.

Musikalsk sett prøver han å realisere dette ved å ta utgangspunkt i den greske folkemusikken, kanskje særlig i rebetikamusikken, og gjerne med sangtekster hentet fra moderne gresk poesi. Melodien og teksten er det mest fremtredende, som regel innenfor en lettfattelig form og et modalt landskap, understøttet av få akkorder, enkel rytmikk, og et akkompagnement der bassen ofte opptrer som vekselbass, med det tradisjonelle greske instrumentet bouzouki i en friere og mer utbroderende rolle.

Av kjente sangsykluser finner vi blant annet Epitaphios (1958) med tekster av Jannis Ritsos, Mauthausen (1965) med tekster av Iavkos Kambanellis, Ta Laika (1967-68) med tekster av Manos Eleftheriou, og Mythitorima (1968) med tekster av Giorgos Seferis. Theodorakis tonesatte også tekster av ikke-greske poeter, eksempelvis samlingen Romancero Gitano (1967) av Federico Garcia Lorca, i Odysseas Elytis’ greske oversettelse.

Theodorakis’ mer kunstmusikalske produksjon kan stilistisk karakteriseres som en neoklassisisme med folkemusikalske trekk. Han benytter seg av mange av de samme elementene som i sangene, noe man særlig ser gjennom hans fokus på sang, tekst og melodi. Han går blant annet tilbake til de store formene, så som opera, oratorium, ballett og symfoni. Spesielt må nevnes oratoriene To Axion (1960) til tekst av Odysseas Elytis, og Canto General (1971-82) til tekst av Pablo Neruda, samt operaene Medea (1988-90), Elektra (1992-93) og Antigone (1995-96). Flere av symfoniene hans inneholder også tekst, jf. symfoni nr. 2 (1981), 3 (1981), 4 (1986-87) og 7 (1983). Nevnes må også hymnene, hvor han blant annet hyller den sosialistiske bevegelsen i Venezuela (1973), sosialistpartiet i Frankrike (1977) og PLO (1982).

Et viktig element for Theodorakis’ musikalske praksis er turnévirksomheten. Gjennom et stort antall konserter, hvor han opptrer som både komponist, dirigent og sanger, gjør Theodorakis musikken sin, og dermed budskapet sitt, kjent for mange. Særlig viktig var perioden fra 1970 til 1974, hvor han reiste på omfattende turneer samtidig som han mobiliserte mot diktaturet i Hellas.

Theodorakis var i Norge i 1997, hvor oratoriet Canto General ble satt opp inne i smelteverket i Sauda.

Theodorakis regnes også som en viktig komponist av filmmusikk. Hans mest kjente bidrag til sjangeren er musikken til Zorba the Greek (1964), med den populære syrtakidansen, en film regissert av Mihail Kakogiannis med blant andre Anthony Quinn på rollelisten, og Z (1969) av Costa-Gavras, en film som handler om mordet på Gregoris Lambrakis, og som vant Oscar for beste fremmedspråklige film.

Theodorakis ble i 1943 med i KKE, det greske kommunistpartiet, samtidig som han også kjempet i motstandsbevegelsen, noe som gjorde at han ble arrestert flere ganger. I 1949, etter den greske borgerkrigen, hvor han hadde vært på kommunistpartiets side, ble han sendt til den beryktede øyen Makronisos. Makronisos var et omskoleringsfengsel hvor kommunister ble torturert og henrettet. Theodorakis ble torturert, og forteller også at han ble levende begravet og reddet ved en tilfeldighet. Han ble frigitt i 1950, og avla deretter eksamen ved konservatoriet.

Som en følge av mordet på Gregoris Lambrakis i 1963, ble Lambrakides stiftet. Theodorakis ble snart valgt til president, og den vokste til å bli en av de største politiske organisasjonene i Hellas. Lambrakides jobbet med både politiske og sosiale saker, og aktivitetene inkluderte alt fra treplanting og blodgiving, til gjenoppbygging av kirker og organisering av konserter.

I 1964 ble Theodorakis valgt inn i parlamentet som representant for EDA, et parti på den moderate venstresiden i gresk politikk.

I 1967 gjorde oberster fra det greske militæret statskupp, et diktatur som skulle vare frem til 1974. Juntaen forbød Theodorakis’ musikk, samt all musikk som ble sunget og spilt av Lambrakides, ettersom de så på den som et redskap for kommunismen. Theodorakis ble arrestert, satt i fengsel og senere i husarrest, før han i 1970 ble frigitt og dro til Paris.

Theodorakis ble valgt inn i parlamentet i ytterligere to perioder. Første gang var for det sosialdemokratiske partiet PASOK i årene 1981-86. Andre gang var mellom 1989-1993, hvor han, på grunn av politisk krise i landet, valgte å samarbeide med Konstantin Mitsotakis, lederen for ND, et parti på den moderate høyresiden. Theodorakis ble minister i hans regjering da de vant valget. Han trakk seg fra regjeringen i 1992, og fra parlamentet i 1993.

Evangelos Venizelos, lederen for PASOK fra 2012, foreslo i 2013 at Theodorakis skulle stille som presidentkandidat ved valget i 2015. Theodorakis avviste forslaget på grunn av sin høye alder.

I tillegg til den politiske aktiviteten i hjemlandet, har Theodorakis også engasjert seg i internasjonal politikk ved flere anledninger. Han fordømte NATO sin bombing av Serbia i 1999, og han fordømte terrorangrepene i USA i 2001 samtidig som han var sterkt mot invasjonen av Afghanistan som en følge av det. Theodorakis har også uttalt seg svært kritisk til Israels politikk i forhold til Palestina.

  • Holst, Gail. (1981). Theodorakis: Myth & Politics in Modern Greek Music. Adolf M. Hakkert.
  • Mouyis, Angelique. (2010). Theodorakis: Finding Greece in His Music. Kerkyra.
  • Theodorakis, Mikis. (1973). Journal of Resistance. Coward, McCann & Geoghegan.
  • Kutulas, Asteris. (2003). «’Ich bin kein perfektionist’: Mikis Theodorakis über poesie, politik und der Rolle die Musik». I: Neue Zeitschrift für Musik, vol. 164, nr. 6 (Musik & Politik). S. 58-59.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.