Arnold Schönberg, 1927
Ekspresjonismen i musikken knyttes særlig til Den andre wienerskole; komponistene Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg. Bildet viser Arnold Schönberg, fotografert av den berømte amerikanske fotografen Man Ray i 1927.
Fartein Valen

I Norge kom komponisten Fartein Valen til å bli den mest framtredende representanten for det ekspresjonistiske uttrykket. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Fartein Valen
Av /NTB Scanpix ※.

Ekspresjonisme er betegnelsen på en stilretning i vestlig kunstmusikk i perioden cirka 1908 til 1923. Karakteristisk for den musikalske ekspresjonismen er utstrakt dissonansbruk og store dynamiske kontraster, kompositorisk subjektivitet og uttrykksmessig intensitet.

Faktaboks

Etymologi
av latin expressio ‘uttrykk, uttrykke’

Betegnelsen ekspresjonisme

Ordet ekspresjonisme er knyttet både til substantivet ‘uttrykk’ og til verbet ‘å uttrykke’. Som betegnelse kom ekspresjonisme først i bruk innenfor litteratur og billedkunst, rundt 1911. Det ekspresjonistiske uttrykket var i utgangspunktet knyttet til kunstverkets åndelige innhold, til verkets psykologiske, religiøse eller filosofiske karakter. Betegnelsen var også assosiert med hvordan verket kom til uttrykk som resultat av en skaperprosess drevet fram av nødvendighet og kunstnerens indre trang.

I forbindelse med musikk kom selve betegnelsen i bruk rundt 1918. Som stilbetegnelser benyttes gjerne musikalsk ekspresjonisme og musikalsk impresjonisme som motsetningspar. Disse to retningene kom begge til å få stor betydning for den musikalske modernismens utvikling.

Ekspresjonismen i musikken

I musikk kommer de idémessige kjennetegnene knyttet til ekspresjonistisk litteratur og billedkunst først og fremst til uttrykk gjennom verktitler, tekstvalg og andre typer litterært grunnlag. Men ekspresjonismen rommer også musikkverk uten denne type tilknytninger.

Den musikalske ekspresjonismens særtrekk faller sammen med tonalitetens utvikling. Da den tradisjonelle dur-/molltonaliteten begynte å tape fotfeste i siste del av 1800-tallet, skjedde dette særlig på bekostning av økt bruk av kromatikk, ikke bare i melodien men i hele den musikalske strukturen. Omfattende benyttelse av halvtonetrinn svekker følelsen av en klar tonalitet. I sin ytterste konsekvens leder dette til atonalitet, til en tonalitet der det er relasjonen mellom enkelttonene som er det vesentlige og ikke relasjonen til et fast, tonalt sentrum.

Bruk av kromatikk er blitt oppfattet som et uttrykkskapende element gjennom storparten av den vestlige musikkhistorien. Dissonanser og komplekse, harmoniske forløp bidrar i seg selv til å intensivere det emosjonelle uttrykket. Disse trekkene var det som ble utforsket og utnyttet av ekspresjonismens representanter. Melodikken fikk gjerne store sprang framfor trinnvise bevegelser, harmonikken ble rik på dissonante samklanger og i polyfonien møttes de selvstendige stemmene heller i dissonanser enn i konsonanser.

Tradisjonelle formtyper som for eksempel sonatesats og fuge er basert på et samspill mellom klart definerte toneartsplan. Når det tonale fotfestet svekkes blir dermed også de musikalske standardformene utfordret. Innenfor den musikalske ekspresjonismen vokste det fram en forkjærlighet for såkalt dynamiske former. Slike former er basert på vekslende, dynamiske høyde- og dybdepunkter, ikke på tradisjonelle formskjemaer. Med en slik oppbygning framsto ekspresjonistisk musikk gjerne som et bølgende formforløp, noe som igjen kunne fortolkes som at musikken var bygget opp av bølgende, uttrykksmessige følelseskurver sprunget ut av komponistens individuelle skaperkraft.

Ekspresjonismens komponister

Ekspresjonismen i musikken knyttes særlig til Den andre wienerskole; komponistene Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg. Schönbergs definitive brudd med den tradisjonelle tonaliteten, blant annet gjennom strykekvartett nr. 2 op. 10 i 1908, og innføringen av tolvtonemetoden i hans klaversuite op. 25 i 1923, er med på å definere den musikkhistoriske tidsrammen for ekspresjonismen.

Vi finner imidlertid også ekspresjonistiske trekk hos komponister som Charles Ives, Alexander Skrjabin og Richard Strauss. Det samme gjelder innenfor den tidlige utviklingen til for eksempel Igor Stravinskij, Sergej Prokofjev, Béla Bartók og Paul Hindemith. På 1920-tallet kom de fire sistnevnte komponistene til å bli representanter for neoklassisisme og Neue Sachlichkeit – retninger som oppsto som en reaksjon mot ekspresjonismens musikalske kompleksitet.

I Norge kom komponisten Fartein Valen til å bli den mest framtredende representanten for det ekspresjonistiske uttrykket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg