Carl Michael Bellman, svensk forfatter, født i et høyborgerlig hjem i Stockholm. En kort tid studerte han i Uppsala. Etter å ha forsøkt seg med lite hell i en rekke stillinger, ble han av Gustav 3 i 1776 tildelt en sinekyre som sekretær i nummerlotteriet, et embete han hadde til kongens død i 1792. Bellman begynte tidlig å skrive religiøse dikt. Sin egentlige form fant han da han kom med i det løsslupne krolivet i det gustavianske Stockholm. Hans diktning fra størstedelen av 1760-årene hører til satire og folkelivsskildring, og som den første i Sverige forsøkte han seg på rollediktets sjanger. Sin første store innsats gjorde han på denne tiden ved å kombinere to dikttyper med lange tradisjoner, drikkevisen og bibelparodien. Den førstnevnte har forløpere i svensk litteratur fra stormaktstiden og i fransk visediktning. Bibelparodien, hvor de parodierte skikkelsene som oftest er hentet fra Det gamle testamente, var derimot hovedsakelig en nyskapning. De velkjente Gubben Noach og Joachim uti Babylon hører til denne gruppen.

Under tittelen Bacchi Orden er samlet en rekke verk som Bellman skrev i forskjellige perioder av sitt liv. Han hentet her inspirasjon fra teaterverdenen, fra opera og opéra comique. Her finnes harselas over samtidens ordensvesen og allusjoner til antikkens mysteriereligioner, men fremfor alt en rekke små, lyrisk høystemte partier, flettet inn i et for øvrig sterkt variert stoff av gjennomgående dramatisk karakter. Til disse verkene hører blant annet Bacchi Tempel (1783).

Bellmans hovedverker er de to samlingene Fredmans epistlar (1790) og Fredmans sånger (1791). Epistlene ble til i tre perioder. I de epistlene som ble skrevet 1768–70 skinner fremdeles hensikten, å parodiere Paulus' brev, klart igjennom, men denne linjen ble snart oppgitt. Fredman, Ulla Winblad og andre skikkelser, alle tegnet etter levende modeller, beskrives generelt som sorgløse og livsbejaende mennesker under vingudens beskyttelse. I den andre perioden (1770–72) dukker fader Movitz opp på arenaen, og de tidligere dansesteds- og kro-interiørene blir avløst av de første store utendørsscenene. De gjenstående 32 av de 82 epistlene ble skapt over et betydelig lengre tidsrom. Bellmans situasjon endret seg vesentlig i løpet av 1770-årene; han ble statsansatt, giftet seg i 1777 med Lovisa Grönlund og stiftet familie, og samtidig ble han stadig mer etterspurt som leilighetsdikter og selskapsmann. Rent kunstnerisk betydde 1770- og 1780-årene en utvikling fra de enklere emner og improvisasjonskunsten mot et mer bevisst klassisistisk ideal. I de siste epistlene får naturskildringer en bredere plass, samtidig som menneskeskildringen blir dypere. Med korporal Mollberg introduseres en ny skikkelse, og de øvrige personene fremtrer som etisk og psykologisk mer sammensatte skikkelser, som bare har liten forbindelse med personene i de tidligere diktene. De realistiske innslagene øker, beskrivelsene av bymiljøet blir utdypet.

Bellman er svensk litteraturs første store skildrer av Stockholm og folkelivet der, og han finner også plass for landlige idyller. Episteldiktningen kan ikke karakteriseres ved noen generell formel. Lyrisk, episk og dramatisk stil blandes, og impresjonistiske beskrivelser blir avbrutt av løsrevne dialoger. Her er pastoraler, sjablonaktig rokokkopoesi, spekulativ lyrikk, godmodig humor og grotesk naturalisme, lovsanger over den ekstase som utspilles i Bacchus' og Venus' tegn, men også melankolske og bitre betraktninger over den orgiastiske livsførsels farer. Innholdet i Fredmans sånger, 65 i tallet, er like variert; her er eldre bibeltravestier og drikkeviser, lyriske avsnitt fra ordensdiktningen, naturlyrikk osv.

Etter Bellmans intensjoner utgjorde tekst, musikk og trubadurens fremføring en ubrytelig enhet. Noen ganger står han selv som komponist, men de fleste melodiene har han hentet fra samtidsmusikk, fra marsjer, viser, menuetter og teatermusikk, samtidig som han ofte forandret dem. Den musikalske bakgrunnen for mange av epistlene og diktene er fremdeles ukjent. Det er neppe for meget sagt at Bellman er en av verdenslitteraturens største visediktere.

Bellmans siste år ble formørket av økonomiske bekymringer og sykdom. Våren 1794 ble han tvunget til å tilbringe 2½ måned i arrest på grunn av en ubetydelig gjeld. Kanskje er det denne siste hendelsen som foranlediget den feilaktige oppfatningen av Bellman som en Fredmansfigur, en forfallen svirebror, et syn som ikke får noen støtte i nyere forskning.

Til Bellmans øvrige, omfattende produksjon hører en ufullført opera (Fiskarena), noen scenestykker (Caffehuset, Mantalsskrifningen o.fl.), samt den friske prosaen i hans påbegynte Lefvernebeskrivning og i de satiriske artiklene i avisen Hwad Behagas? (1781), som Bellman og O. Kexel utgav.

Bellmans skrifter utgis av Bellmanssällskapet (siden 1921).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.