Bukkehorn av . CC BY-SA 4.0

bukkehorn - blåseinstrument

Karl Seglem er en av Norges fremste bukkehornspillere.
Av /NTB Scanpix.
Av /Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0

Bukkehorn er et norsk folkemusikkinstrument laget av horn fra geitebukk, opprinnelig et gjeterinstrument først og fremst brukt som skremmeinstrument for å jage bort rovdyr, men også som signalinstrument for å kommunisere med andre gjetere eller budeier på setrene. Etter hvert fikk bukkehornet fingerhull (prillarhorn) og kunne brukes til å spille enkle melodier.

Faktaboks

også kjent som:

stutarhorn, spellarhorn

Trompethorn og tungehorn

Bukkehornet finnes i to forskjellige utgaver med hver sin blåseteknikk; trompethorn og tungehorn. Trompethornet spilles ved at leppene vibrerer mot blåseenden, akkurat som på en trompet, mens tungehornet har påsatt et enkelt rørblad (tunge) som settes i svingninger når man spiller, slik som klarinetten. Som regel ble det brukt en tynn einerflis som tunge. Tungehornet har gjerne noe flere fingerhull enn trompethornet, som regel 4–8, mens de fleste trompethornene bare har 3–4 fingerhull. Enkelte forskere har derfor hevdet at trompethornet må være den eldste av de to typene.

Horn av ku og okse

Det finnes også spillehorn laget av horn fra ku eller okse, men fordi man i Norge hovedsakelig har benyttet geitehorn, blir både ku- og oksehornene ofte benevnt som bukkehorn. Disse hornene er med svært få unntak trompethorn. I vårt naboland Sverige er det de trompetblåste oksehornene som er den vanligste typen.

Geografisk utbredelse

Bukkehornet har et noe ulikt utbredelsesområde her i landet. På Vestlandet, i Hallingdal, Telemark, Numedal og deler av Valdres har trompettypen vært helt dominerende. I Trøndelag, Østerdalen, Glåmdalen, for en stor del i Gudbrandsdalen og i flatbygdene rundt Mjøsa har derimot tungehornet i nyere tid vært nærmest enerådende. Det eldste daterte trompethornet vi kjenner til er et oksehorn fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen med årstallet 1656. Blant tungehornene er det tidligste instrumentet et horn fra Ottadalsbygdene med årstallet 1693.

Bruksområde

Sammen med luren var bukkehornet det viktigste instrumentet knyttet til seterdriften. Men i motsetning til luren, som helst var budeias instrument, var bukkehornet som regel benyttet av gjeterne. Dette hang trolig sammen med at gjeterne beveget seg over store avstander, og det var derfor mye enklere å ha med seg et lite horn enn en lang lur. Bukkehornet er for kort til å overblåses, så man trenger fingerhull for å kunne spille enkle melodier som gjerne har et lite toneomfang (ambitus). Horn med flere fingerhull gir derfor større musikalske muligheter. Noen steder, blant annet i Kvikne i Hedmark, ble bukkehornet også benyttet til å spille slåtter til dans. På Oppdal i Trøndelag ble melodiene som ble spilt på bukkehorn kalt «stut-lekin».

Bukkehornet i dag

Musikeren og komponisten Egil Storbekken fra Tolga startet opp en viss kommersiell produksjon av bukkehorn på 1960-tallet, og gjorde mye for å videreføre bukkehorntradisjonene her i landet. Senere har denne arven blitt ført videre av hans nevø Magnar Storbækken, som lager både trompethorn og tungehorn av god kvalitet. I de siste 20 årene har bukkehornet, i likhet med flere andre eldre folkemusikkinstrumenter, opplevd en oppblomstring av interessen. En egen interesseorganisasjon, Norsk Lur-og Bukkehornlag, ble stiftet i 1996. Vi har i dag flere svært dyktige utøvere på bukkehorn, blant andre Eilif Gundersen, Jørn Simenstad, Geir Egil Larsen, Hildegunn Øiseth og Karl Seglem.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg