seljefløyte

Seljefløyter lages ofte om våren, når sevjen stiger og det er lett å skille barken fra veden.
Av /Aktivioslo.no.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Seljefløyte er et fellesnavn som brukes om barkfløyter av forskjellig utforming, som regel laget av selje eller vier, i enkelte områder også av bark fra rogn eller noe sjeldnere ask eller gråor. Fløyta kan kun tilvirkes om våren når sevjen stiger og barken relativt lett lar seg løsne. Den er kjent over hele løvskogområdet fra Spania i vest til Korea i øst.

Den norske seljefløyta

I Norge er det dokumentert flere forskjellige varianter, men hovedsakelig finnes det to hovedtyper av seljefløyte: En kort, endeblåst form som ofte kalles plystrepipe, og den lange, sideblåste typen som vanligvis forbindes med navnet seljefløyte.

Den lange, norske seljefløyta er ca. 40–80 cm lang og uten fingerhull. Den kan frembringe 15–16 toner, fordelt på to oktaver, og gir en spesiell skala med intervaller som varierer noe fra fløyte til fløyte. Denne skalaen er ikke kjent på noe annet instrument, men har fellestrekk med naturtoneskalaen.

Når man skal lage ei seljefløyte, kan det være krevende å få barken til å slippe. Fra ulike deler av landet vet vi at man brukte å si fram små vers eller regler for at barken skulle slippe lettere.

Spillemåten

En trepinne som er satt inn i blåseenden av fløyta leder luftstrømmen gjennom en kanal til kjernespalten, der luftstrømmen brytes og tonen blir dannet. De ulike tonene på seljefløyta frambringes gjennom å variere blåsestyrken, såkalt overblåsingsteknikk, og på grunn av det trange røret, får man lett fram de høyere deltonene i overtonerekken. Man kan i tillegg senke tonehøyden med en heltone (en stor sekund) ved å dekke åpningen i fløyteenden med en av fingrene (lukking). Enkelte seljefløytespillere benyttet også en teknikk med halvdekking av åpningen for å senke tonehøyden med en halvtone (en liten sekund).

Historikk

Det har sannsynligvis vært spilt på seljefløyte her i landet langt tilbake i tiden. Det er imidlertid vanskelig å si hvor gammelt instrumentet er, ettersom den vanligvis svært begrensete levetiden til seljefløyta gjør at vi mangler eldre bevarte eksemplarer. Vi har i tillegg få skriftlige kilder fra eldre tider som nevner seljefløyta. Når den er omtalt, er den spesielt knyttet til seterlivet, først og fremst brukt som tidtrøyte. Det kunne bli spilt forskjellig repertoar på seljefløyta, men det fantes også egne seljefløytemelodier. Vi vet i tillegg at det flere steder ble spilt slåttemusikk på fløyta.

Selv om mange fortsatt kan kunsten å lage seg ei tradisjonell seljefløyte, er den fløyta de fleste benytter i dag en modernisert utgave. For å forlenge levetiden, utvide bruksområdet og gjøre den til et helårsinstrument, har flere instrumentbyggere i senere tid begynt å lage seljefløyter med rør av plast, metall eller tre. En foregangsmann på dette området var Egil Storbekken fra Tolga, som i 1960-årene startet opp med kommersiell produksjon av seljefløyter laget av plastrør surret med bark. Denne virksomheten er senere blitt videreført av nevøen Magnar Storbækken. Men skalaen på de moderne seljefløytene avviker vanligvis noe fra skalaen på de tradisjonelle barkfløytene.

Kjente utøvere

En av de fremste utøverne på seljefløyte var komponisten, musikkforskeren og musikeren Eivind Groven fra Lårdal, som alltid benyttet fløyter av bark. Han oppbevarte fløytene sine på en spesiell måte, slik at han kunne benytte de beste av dem i opp til flere år. Groven har også skrevet boken Naturtoneskalaen, hvor han tar for seg seljefløytas tonalitet, spilleteknikk og formelbruk.

Andre kjente seljefløytespillere er Lars Holø fra Skjåk, Knut Stordok fra Nore og Marius Nytrøen fra Vingelen. I de senere årene har spesielt Hans Fredrik Jacobsen fra Risør og Steinar Ofsdal fra Oslo gjort seg bemerket som dyktige utøvere på instrumentet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg