Saga Petroleum

Funnet av olje på Ekofisk i 1969 og senere på andre felt i 1970 førte til stor interesse for å starte virksomhet i norsk sektor. I 1970 nedsatte den norske regjering under statsminister Per Borten fra Senterpartiet et utvalg for å vurdere statens organisering av petroleumsvirksomheten. Året etter kom innstillingen som forslo en statlig organisering og i desember 1972 ble Statoil etablert. Arbeiderpartiet, med Trygve Bratteli som statsminister, overtok regjeringsmakten i 1971. Den nye regjeringen ønsket å ha kun ett norsk selskap i tillegg til Statoil og statskontrollerte Hydro.

Saga Petroleum ble dannet som et kommandittselskap etter initiativ av Norwegian Oil Consoritum (NOCO). Det besto av fire norskregistrerte selskap, men det var betydelige utenlandske interesser i flere av dem. Totalt var det 96 norskregistrerte selskap inne i de fire selskapene. Arbeiderpartiregjeringens ønske om å ha kun én annen norsk aktør inne ved siden av Hydro og Statoil, gjorde sammenslutningen nødvendig.

Norske myndigheter hadde stilt krav om at selskaper måtte registrere seg i Norge med egne datterselskap for å få lisens i norsk sektor. De fire som gikk sammen under navnet Saga Petroleum var A/S Pelican, A/S Polaris, NOCOTO og Syracuse Oil Norge A/S.

NOCO og Petronord ble begge grunnlagt i 1964 og fikk lisens da de første konsesjonene ble gitt i 1965. Mens NOCO kun hadde norske eierinteresser, var Petronord et samarbeidsselskap mellom Hydro og franske interesser. NOCO samarbeidet med amerikanske Amoco og var dermed delaktig da det ble gjort funn på Trollfeltet i 1970. Letingen var svært kapitalkrevende, og i 1972 startet NOCO et samarbeid med finansieringsselskapet NOCOTO.

Det kanadiske selskapet Syracuse Oil etablerte et norsk datterselskap. De fikk tildelt lisenser i 1965 og boret én brønn i 1967, men uten at det ble gjort noe funn. På oljespråket heter det at brønnen var «tørr». Samme år overtok en norsk gruppe under Den norske Creditbank (DnC) 51 prosent av aksjene. Eierandelen ble øket og de norske rederiene Havtor, Thor Dahl og Uglands Rederi ble med i selskapet. Under andre konsesjonsrunde fikk Syracuse Oil lisenser i samarbeid med andre selskap og ble medeier i Heimdal der Elf Aquitaine var operatør.

Polaris ble startet i 1971 som en sammenslutning av ti norske forsikringsselskap og rederier. Initiativet kom fra skipsforsikringsselskapet Norsk Sjø Forsikring A/S Polaris. Polaris kjøpte seg inn med en 12,5 prosent eierandel i lisenser som den amerikansk-tyske Murphy-gruppen hadde fra første konsesjonsrunde.

Pelican & Co A/S var startet av ti norske selskaper med bakgrunn fra industri og sjøfart. Blant deltakerne var den statseide bedriften Årdal og Sunndal Verk. Staten var dermed inne på eiersiden i både Pelican og NOCO. I andre konsesjonsrunde fikk Pelican lisenser sammen med Chevron, Conoco og Texaco.

Saga kjøpte lisenser i ti blokker på britisk, norsk og nederlandsk sektor i Nordsjøen. De var fra starten etablert internasjonalt, og hadde samarbeid med en rekke utenlandske selskap. Siden NOCO og AMOCO hadde et etablert samarbeid, hadde Saga ønsket å bruke dette som fundament i norsk sektor. Den norske regjeringen var imidlertid skeptisk, og godkjente ikke at Saga ble en del av avtalen mellom NOCO og AMOCO. Grunnen til regjeringens skepsis var at den ikke ønsket at private norske interesser skulle undergrave Hydro og Statoil. Regjeringen hadde imidlertid ikke noe imot at Saga kom inn i flere samarbeidsrelasjoner og oppfordret selskapet til å søke ved nye konsesjonsrunder.

I 1972 lanserte Saga selskapet Sagapart A/S og inviterte til et folkeaksjeselskap. Dette ble en stor suksess og det ble tegnet aksjer for langt mer enn forventet. Sagapart etablerte hovedkontor i Bodø; det var viktig for selskapet å markere at de ville ha virksomhet i nord.

I juli 1973 kom den tredje konsesjonsrunden i norsk sektor. Saga fikk i første omgang operatøransvar for en blokk de ble tildelt sammen med BP og Statoil. Etter flere boringer viste det seg at forekomstene i blokken var for små til at de var drivverdige.

I desember 1977 besluttet regjeringen at Hydro og Saga skulle få eierandeler i det som ble kalt «Gullblokken». Regjeringen hadde opprinnelig tenkt at Statoil skulle få hele blokken, men foretok beslutningen om å dele fordi rundt 100 000 arbeidsplasser var tilknyttet selskapene bak Saga. Man ønsket å styrke disse, og det ble gjort ved at Saga fikk en andel i den attraktive blokken.

Det ble satt krav om at Saga måtte bli omorganisert til et aksjeselskap og ved den endelige tildelingen fikk Statoil 85 prosent, Saga 6 prosent og Hydro 9 prosent. De to sistnevnte måtte finne seg i å betale 10 prosent av leteomkostningene hver. Dette betydde i praksis at de skulle subsidiere Statoil.

Statoil hadde fra starten fått vilkår om reduserte bidrag til letevirksomheten. Slike utgifter var en betydelig del av selskapets utgifter. Andre selskaper måtte bidra med å dekke deler av Statoils utgifter. Hos de andre selskapene var det stor misnøye med denne bestemmelsen. Det ble avstemning om spørsmålet i november 1979, og vedtaket ble at ingen norske selskap skulle betale en større andel av utgiftene enn det de hadde i lisens. Stortingets vedtak skjedde med stemmene til de borgerlige partiene. Det ble flertall fordi to av Arbeiderpartiets representanter var fraværende. Vedtaket ble stående, men ble i ettertid kalt et arbeidsuhell på sosialistisk side.

For Hydro og Saga var vedtaket gunstig og reduserte deres utgifter til leting i norsk sektor.

I juni 1972 meldte Saga at de ville starte leting etter olje utenfor Sicilia sammen med Amoco og Agip. På slutten av samme år var selskapet også med på å lete etter olje og gass utenfor Nederland. Det ble kjøpt lisenser i både britisk og nederlandsk sektor

Etter hvert deltok Saga i letevirksomhet flere steder i verden; blant annet i Benin, Indonesia, Italia, Libya, Namibia og Nederland. I 1996 kjøpte Saga det britiske oljeselskapet Santa Fe og fikk dermed nye konsesjoner i britisk og irsk sektor. Kjøpet skjedde i konkurranse med andre selskap og i ettertid viste det seg at prisen ble uforholdsmessig høy. Sagas interesser i britisk sektor var nå omfattende, og det dobbelte av hva Statoil hadde. Rett før årsskiftet 1996/1997 hadde selskapet eierandeler i tre felt med produksjon av olje, samt ett gassfelt. De hadde også eierandeler i to felt der det skulle startes produksjon av olje. Letevirksomheten var også stor, og Saga var med i 45 lisenser på britisk sektor og 20 lisenser på irsk sektor.

Interessene i Libya var i et politisk vanskelig område. Statslederen Muammar al-Gaddafi var i konflikt med flere vestlige land. I perioder var det restriksjoner på å drive virksomhet i landet. Saga hadde en 25 prosent andel i Mabruk-feltet der Total var hovedeier.

Indonesia var et viktig satsingsområde for Saga og rundt halvparten av de utenlandske investeringene i 1990–1995 ble gjort her. Det var oljevirksomhet både på land og i havet. I 1994 ble det funnet drivverdige forekomster av gass i Gelam-feltet på den sørlige delen av Sumatra der Saga hadde overtatt eierandeler fra Elf. Saga hadde også en 30 prosent eierandel i et felt i Natunahavet som grenser mot vietnamesisk sektor. Politisk var det utfordringer med investeringene. Dels på grunn av anklager om brudd på menneskerettighetene og dessuten fordi havområdene mot Vietnam var omstridte.

Investeringene i Benin skjedde sammen med Kværner. De to norske selskapene bygde ut et oljefelt som ble drevet av datterselskapet Saga Petroleum Benin. Finansieringen ble foretatt av norske Eksportfinans A/S og DnC. Det ble problemer med prosjektet som ble forsinket. Benin hadde vansker med å betjene de norske lånene og fikk en rekke utsettelser. Etter at Finansdepartementet i Norge satte opp rentene, ble Saga sagt opp som operatør i 1985. De utenlandske investeringene ble kostbare, og bidro til at selskapet fikk en stor lånebyrde og etter hvert økonomiske problemer.

Både på Trollfeltet og Osebergfeltet var det interessemotsetninger rundt operatøransvar og eierandeler. Statoil fikk et minimum av 50 prosent andel i alle nye konsesjoner. Hydro og Saga fikk mindre andeler; vanligvis fikk Hydro en større andel enn Saga.

I den fjerde konsesjonsrunden i april 1979 fikk Saga operatøransvar for blokk 34/4. Statoil fikk 50 prosent eierandel, Saga 15 prosent og blant de andre selskapene var Amoco som også fikk tekniske oppgaver på feltet. Prøveboringen viste at det var et stort funn som også strakk seg over til naboblokken som ennå ikke var utlyst. Da denne ble utlyst søkte Saga og ble operatør også på denne blokken. Snorrefeltet gikk over begge blokkene.

Det var imidlertid stor usikkerhet om prosjektet både fordi oljeprisene svingte og fordi det ble valgt en plattform i stål og ikke betong. I 1988 gjorde tvilen om økonomien at et borgerlig flertall i Stortinget valgte å selge ned de statlige eierandelene. Oljeselskapet Esso presset på for utbyggingen og for å få større eierandel. Snorrefeltet kom i produksjon i 1992.

Det ble gjort funn på Vigdisfeltet i månedsskiftet februar/mars 1986. Saga var operatør på feltet og hadde en eierandel på 9,8 prosent som senere ble solgt ned til 7,7 prosent. Selskapet samarbeidet med Deminex Norge, DNO, Hydro og Esso. Feltet kom i produksjon i 1997, men hadde problemer med en gasskompressor som førte til omfattende produksjonsavbrudd. For Saga ga avbruddene et betydelig inntektstap. Tordisfeltet, som lå i samme blokk, kom i produksjon i juni 1994. I 1981 fant Saga som operatør olje på Haltenbanken i det som fikk navnet Midtgard. Senere ble dette feltet inkludert i Åsgardfeltet. Senere byttet Saga sin andel mot eierandeler og operatøransvar på Vargfeltet i Nordsjøen, og drev dette frem til 2001 da Hydro overtok. Saga var også involvert i boring i Barentshavet hvor det ble funnet noen mindre ikke drivverdige forekomster og boret tørre brønner.

Under boring nordøst for feltet Albuskjell fikk boreriggen Treasure Saga problemer med å kontrollere trykket, noe som førte til gassutvikling på boredekket. Plattformen ble delvis evakuert, borestrengen kuttet og riggen trukket bort. Arbeidet med å sikre brønnen var ikke avsluttet før i januar 1989.

Saga hadde tilbakevendende problemer med liten egenkapital. Oljevirksomheten var kostbar og krevde store investeringer før inntektene kom. I 1983 var selskapet ute på lånemarkedet, men fikk avslag.

Den usikre økonomien på Snorre-prosjektet og de synkende oljeprisene i 1988 gjorde at det ble stilt spørsmål om Sagas fremtid. Samme år la Elf Aquitaine inn tilbud om å kjøpe selskapet, men styret i Saga takket nei. På slutten av samme år ønsket Aker å selge sin eierandel på 20 prosent til oljeselskapet Total som allerede hadde en 5 prosent eierandel. Et så stort salg ville ha ført til at den utenlandske eierandelen hadde blitt over 40 prosent. Det krevde en vedtektsendring, men siden salget ble stoppet på selskapets generalforsamling i desember 1988 ble dette ikke aktuelt.

I 1989 kjøpte Norsk Hydro 13 prosent av aksjene i Saga. Selskapet hadde et stort overskudd samme år, men hadde også hatt problemer med en brønn. Hydro solgte aksjene etter kort tid for å realisere kursgevinst etter Sagas rekordoverskudd. I Saga var det ønske om å stoppe oppkjøp fra Hydro fordi selskapet var en konkurrent. Styret i Oslo Børs besluttet imidlertid at selskapet ikke kunne blokkere salg av aksjene. I 1991 foretok Saga et kjøp av 48,5 prosent av aksjene til oljeselskapet Norminol som hadde mindre andeler i flere norske felt. Selskapet hadde en klar vilje til å markere seg som et selvstendig og ekspansivt selskap.

Høsten 1998 sank oljeprisene fra 15 til 10 dollar fatet og Saga fikk et underskudd på 1,2 milliarder kroner. Selskapet inngikk langsiktige kontrakter mens prisene var lave. Da prisene senere gikk opp, var selskapet låst til de langsiktige kontraktene. Sagas problemer førte til at et mulig samarbeid mellom Hydro og Saga ble vurdert. Saga måtte redusere bemanningen, ga sluttpakker til ansatte og avsluttet avtaler med konsulenter. Selskapets budsjett til letevirksomhet ble halvert, og andeler måtte selges for å kunne betjene de faste utgiftene.

Oljeselskapet Elf ga et tilbud om oppkjøp av selskapet og Hydro tilbød aksjonærene i Saga aksjer i Hydro i bytte mot aksjer i Saga. Resultatet av tilbudene og konkurransen mellom de to selskapene ble en børsoppgang på 30 prosent. Fra politisk hold var det ønske om at Saga skulle forbli på norske hender. Hydro og Statoil startet forhandlinger med sikte på å dele selskapet. Statoil hadde allerede en eierandel på 20 prosent. De to selskapene kom frem til en avtale om at Hydro skulle kjøpe Statoils aksjer. Statoil på sin side skulle overta en del av Saga og få en kontant utbetaling.

Elf ga seg imidlertid ikke. Selskapet kom med et bud som var høyere enn Hydro og øket senere budet ytterligere. Statoil og Hydro ga et enda høyere bud, på 135 kroner per aksje. De største aksjonærene godtok dette budet. Til sammen kontrollerte nå de to selskapene 90 prosent av aksjene og kunne kreve tvangsinnløsning av de siste 10 prosent. Overtagelsen ble godkjent i EU og eierandeler og operatøransvar ble formelt overført fra 10. januar 2001. Hydro ble operatør på Vargfeltet og Statoil på Snorre-, Vigdis- og Tordisfeltet. På tidspunktet for sammenslutning hadde Saga en omsetning på 7,5 milliarder norske kroner.

De ansatte i Saga Petroleum hadde håpet at Elf skulle ta over og mente at det kunne ha ført til at selskapet hadde blitt videreført som et uavhengig selskap og dermed unngått nedbemanning.

Saga ble ett av de tre norske oljeselskapene. Det var det minste av de tre, men også det som lenge markerte seg sterkest med samarbeid utenfor Norge. Det norske oljemiljøet fikk betydelige erfaringer fra selskapet som etter hvert ble overført til de to andre. Selv om forholdene mellom de tre selskapene var preget av interessemotsetninger hadde de også et utstrakt samarbeid.

• Norsk oljehistorie

• Equinor
• Norsk Hydro

• Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar (1992). Norsk oljehistorie: Fra vantro til overmot? Bind 1. Oslo: Leseselskapet/ Norsk Petroleumsforening.
• Helle, Egil (1984). Norges olje: de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
• Hide, Ingvill Rørnes (1994). Saga under høytrykk, Norsk Oljemuseums årbok, side 25–46 https://www.norskolje.museum.no/wp-content/uploads/2016/02/392_ac177bed017245919a71b8ed354eabe5.pdf
• Nerheim, Gunnar (1996). Norsk oljehistorie: En gassnasjon blir til. Oslo: Leseselskapet/ Norsk Petroleumsforening.
• Nore, Petter (2003). Norsk Hydro’s Takeover of Saga Petroleum in 1999. A Case Study. Makt- og demokratiutredningens rapportserie, Rapport 73 august 2003. Oslo: Universitet i Oslo https://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapporter/rapp2003/rapport73/
• Ryggvik, Helge og Smith-Solbakken, Marie (1997). Blod, svette og tårer. Norsk Oljehistorie. Oslo: Ad Notam Gyldendal
• Sagafoss, Ole Johan (2005). Livskraft på norsk. Hydro 1905–2005. Oslo: Pax Forlag