Lut er løsninger av sterkt basiske hydroksider som natriumhydroksid (natronlut) og kaliumhydroksid (kalilut) i vann.

Lut er etsende, og virker «glatt» og vanskelig å vaske vekk, noe som gjør at lutsøl på hud og slimhinner kan være farligere enn syresøl. Lut har også en tendens til å støtkoke. Har man fått lut på hud eller slimhinner, eller svelget lut, skal det behandles med så mye vann (helst rennende) som mulig, og lege tilkalles.

Navnet. Lut kommer fra begrepet utluting, det vil si å løse opp den vannløselige bestanddelen av et fast uorganisk materiale. Natronlut ble laget ved å brenne benmel og så lute ut askens innhold av natriumoksider som ved reaksjon med vannet, ble omdannet til natronlut.

Moderlut betegner løsningen som blir tilbake etter utkrystallisasjon av en kjemisk forbindelse fra en mettet løsning. Moderluten inneholder en eller flere forurensende stoffer som skal fjernes fra den utkrystalliserte forbindelsen.

I industrien blir uttrykket lut ofte brukt om vannløsninger av forskjellige stoffer, uansett løsningens basiske eller sure reaksjon. Et eksempel er sulfittlut som er sur. Sulfittlut dannes i store mengder ved opparbeidelse av trevirke til cellulose ved hjelp av kalsiumhydrogensulfitt.

Avlut er en annen betegnelse som blir brukt om fortynnede avløpsvæsker fra industri- og håndverksbedrifter. De kan være sure eller basiske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.