Frem til tidlig på 1960-tallet var Norges interesse for internasjonal havrett knyttet til forhold som var relevante for sjøfart og fiskerier. Avklaringen av hvem som hadde rett til hvilke områder under vann ble først et presserende internasjonalt spørsmål da det ble kjent at det kunne befinne seg petroleum på kontinentalsokkelhyllene og at det var teknologisk mulig å utvinne ressursene.
Den 28. desember 1945 erklærte daværende amerikanske president Harry S. Truman amerikansk overhøyhet over landets tilliggende kontinentalsokkel. Den største utfordringen for Truman var imidlertid ikke protester fra naboland, men misnøye i flere av USAs oljeproduserende delstater. Delstatene fryktet at den føderale staten skulle ta kontroll og sikre seg inntektene fra mulige forekomster. Avklaringen kom under president Eisenhower som gikk til valg i opposisjon til Trumans deklarasjon.
Gjennom Outer Continental Shelf Lands Act (1953) klargjorde president Eisenhower både statens rett til eventuelle forekomster og kriterier for delelinjer med nabostater. De lokale statene beholdt styringen over forekomster ut til mellom tre og ni nautiske mil fra kysten. Resten tilhørte den føderale staten.
USAs ensidige proklamasjon fikk også andre stater til å ensidig erklære jurisdiksjon over tilliggende havområder. Det ble derfor presserende med et internasjonalt avtaleverk. I 1958 avholdt FN en konferanse i Genève hvor man forsøkte å komme til en avklaring. Konvensjonen som ble utformet kom frem til følgende definisjon av kontinentalsokler: «Sokkelen defineres som havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som støter opp mot kysten, men ligger utenfor sjøterritoriet, til en dybde av 200 meter eller, utenfor denne grense så langt ut havdypet tillater utnyttelse av naturforekomstene.» Konvensjonen slo også fast at avgrensing mellom stater skulle baseres på et midtlinjeprinsipp.
Norske forhandlere på konferansen var mest opptatt av sjøfarts- og fiskerispørsmål, som også var et tema. Når Norge ikke skrev under konvensjonen var det imidlertid på grunn av 200-metersgrensen. Man fryktet at nabostater ville hevde at den norske sokkelen ble avgrenset av Norskerenna. Norskerenna, som befinner seg rett utenfor kysten av det sørlige Norge, går ned mot 350 meter utenfor Vestlandet. På sitt dypeste utenfor Sørlandet går den ned til 700 meter. Ut fra et slikt kriterium ville den norske kontinentalsokkelen i Skagerrak og Nordsjøen ha vært liten.
Etter en henvendelse fra oljeselskapet Phillips med forespørsler om å sette i gang oljeboring i Nordsjøen i 1962 ble behovet for en avklaring av en delelinje presserende. I Utenriksdepartementet ledet Jens Evensen arbeidet for en endelig avklaring. Det var fortsatt usikkerhet rundt hvilken betydning Norskerenna kunne få. Tidlig på 1960-tallet strevde oljeselskapene med å bore på 50–60 meter. Det var imidlertid gode grunner til å anta at teknologien ville utvikles, hvis det var behov for det.
Den 31. mai 1963 ble følgende kongelige resolusjon vedtatt i statsråd: «Havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder utenfor kysten av Kongeriket Norge er undergitt norsk statshøyhet for så vidt angår utnyttelse og utforskning av naturforekomster, så langt havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomstene, uten hensyn til de ellers gjeldende sjøgrenser, likevel ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater.» Formuleringene var nøye vurdert på forhånd. Man viste til et midtlinjeprinsipp, men valgte bevisst å unnlate å bruke begrepet kontinentalsokkel, nettopp på grunn av den usikkerheten Norskerenna skapte.
Det viste seg at ingen stater rundt Nordsjøen ønsket å basere et grenseregime på en rigid tolkning av formuleringen om 200 meter i Genèvekonvensjonen av 1958. Formuleringen var uklar, og tolkningen ville endre seg hvis teknologien endret seg i fremtiden. Spørsmålet om det var et midtlinjeprinsipp eller andre kriterier som skulle ligge til grunn når grensen skulle strekkes, skulle derimot bli en større utfordring å løse.
Dessuten, et midtlinjeprinsipp var forholdsvis enkelt å avklare når stater lå rett overfor hverandre, men vanskeligere når statene lå ved siden av hverandre. Derfor hadde for eksempel Tyskland og Danmark problemer med å komme til enighet, noe som i sin tur kompliserte avtalen mellom Norge og Danmark.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.