budeie

Budeie, jente, kyr og seterhus på en seter i Tylldalen, Hedmark.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Budeie, kvinne med ansvar for buskap og melkestell på en gård eller seter. Nå er det ikke så mange setrer i drift, men fortsatt brukes ordet budeie om kvinner som har ansvaret for mer eller mindre tradisjonell seterdrift. Den som har ansvaret for fjøsstellet hjemme på gårdene, har også blitt kalt sveiser, og i senere tid fjøsrøkter. Arbeidsoppgavene har imidlertid endret seg sterkt over tid.

Faktaboks

uttale:
budˈeie
etymologi:

av norrønt , 'buskap' og norrønt deigja 'tjenestekvinne, tjenestejente'

I og med at seterdriften var så viktig for gårdens produksjon, var det i eldre tider ofte kona på gården som fungerte som budeie. Senere ble det mer vanlig å leie inn budeier for sommersesongen.

Budeias oppgaver

Illustrasjon hentet fra boken Norske Folkelivsbilleder av Tidemand, Adolph og utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1858).
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Budeia skulle for det første håndmelke kyr eller geiter (og kanskje også sauer). I eldre tid kunne dette skje tre ganger om dagen, men etter hvert gikk man over til to. Videre hadde hun ansvaret for å foredle melken til smør eller ost. På Vestlandet ble dagsproduksjonen av melk på stølen i noen områder båret hjem til gårdene for videre behandling der.

Hvor mange dyr en budeie hadde ansvaret for, varierte en god del etter område og driftsform. En undersøkelse i Oppland i 1904 viste at en budeie jevnt over hadde 9 kyr og 18 geiter å ta hånd om. I Telemark hadde hver budeie i 1916 ansvaret for 14–15 kyr og 40 geiter. På Vestlandet hadde budeiene ansvaret for vesentlig færre kyr, men de måtte til gjengjeld hjelpe til med gårdsarbeidet.

Mye av dagen gikk med til foredling av melken. Ikke minst var det å koke inn mysen til prim, myssmør eller gammelost en arbeidskrevende prosess. I eldre tider, da karene til melkestellet var av tre, var det også mye arbeid knyttet til rengjøring av bøtter, melkesiler, melkeringer med mer.

Utenlandske turister som besøkte setrer i den norsk fjellheimen på 1800-tallet, forherliget gjerne budeias frie liv i de naturskjønne omgivelsene. Mesteparten av tiden gikk nok likevel med til hardt arbeid, som til dels foregikk i små og røykfylte rom. Mange så nok frem mot lørdagskvelden, da det ofte kom besøk av mannfolk fra bygda, såkalte lørdagsfriere.

Budeiene og seterlivet i kunsten

Illustrasjon hentet fra boken Norske Folkelivsbilleder av Tidemand, Adolph og utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1854).
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Folkemusikk-kjenneren Ole Mørk Sandvik interesserte seg sterkt for budeienes lokking på kyrne. Han kom til at noen av disse lokke-tonene hadde elementer som pekte hundrevis av år tilbake til den katolske kirkes gregorianske sang. På setrene ble det også skapt musikk på lur, bukkehorn og seljefløyte. Både sangen og musikken på setrene har vært viktige inspiratorer for kunstmusikken. Her kan blant annet nevnes Ole Bulls «Sæterjentens søndag» og Edvard Griegs «Synnøves Sang». I de litterære bondeskildringene ble seterlivet et nesten uunnværlig element i fortellingene.

Også i malerkunsten ble setrene og livet der svært populære motiver på 1800-tallet. Det hele startet med Johannes Flintoes «Scener fra Reiselivet i Norge» fra 1820-tallet. Tematikken ble ført videre av fremragende malere som I. C. Dahl, Adolph Tidemand og Anders Askevold med flere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Reinton, Lars. Sæterbruket i Noreg (1955–1961). Bd. I-III. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo
  • Reinton, Lars (1969). Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Det norske samlaget
  • Solheim, Svale (1952). Norsk sætertradisjon. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg