torader

Inge Gjevre, profilert toraderspelemann fra Vågå.
Inge Gjevre

Artikkelstart

Torader er et lite trekkspill med to rader diskantknapper, hvor lyden frambringes av frie tunger som settes i bevegelse når man drar belgen. Toraderen er vekseltonig, det vil si at samme tast gir to forskjellige toner etter som belgen presses inn eller trekkes ut.

Faktaboks

Uttale
tˈorader
Også kjent som

durspill

Instrumentet ble utviklet i Tyskland i 1820-årene og oppnådde stor popularitet i Norge mot slutten av 1800-tallet. Fra og med 1970-årene har instrumentet opplevd en renessanse innenfor både gammeldans- og en rekke folkemusikkmiljøer i Norge.

Konstruksjon

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Toraderen består av et melodiklaviatur og et bassklaviatur, hvor melodien vanligvis spilles med fingrene på venstre hånd. Melodiklaviaturet består av to knapperader, hvorav hver rad utgjør en egen toneart. Den ytterste raden fungerer vanligvis som hovedtoneart, mens den innerste raden representerer en komplementær toneart i kvintavstand. De vanligste kombinasjonene av tonearter på toraderen er G/C-spill og A/D-spill. I tillegg er toraderne vanligvis komplettert med fire halvtoner, slik at toneomfanget utvides til å bli en kromatisk skala som går over en oktav.

Bassklaviaturet består av åtte knapper som er ordnet parvis slik at den nederste knappen i paret gir grunntonen mens den øverste knappen gir en treklang.

Historikk

Det første trekkspillet ble konstruert i Berlin i Tyskland i 1820-årene i form av enkle enradere, og snart begynte man også å produsere trekkspill med to knapperader. De første trekkspillene kom trolig til Norge allerede i 1830-årene, men det gikk likevel enda rundt tretti år før instrumentet fikk noen særlig utbredelse her i landet. I 1860-årene kom det i gang serieproduksjon av en- og toradere i Tyskland, noe som fikk stor betydning for utbredelsen og populariteten til instrumentet rundt om i Europa. I løpet av 1860-årene møter vi også de første trekkspillene på bygdene våre i form av enradere, og etter 1880 begynte toraderne å ta mer og mer over. Omkring 1910 kom det enda større og mer avanserte trekkspill på markedet, noe som førte til at de eldre en- og toraderne gjerne fikk betegnelsen durspill.

Toraderen i folkemusikken

Reaksjonene på en- og toraderen var veldig forskjellig fra bygd til bygd. I enkelte bygder levde durspillet og fela lykkelig side om side i spelemannsmiljøene, og de to instrumentene opptrådte ofte i samspill. I andre bygder var reaksjonene langt mer negative, og durspillet ble sett på som spelemennens og felemusikkens verste fiende. Dette hang både sammen med konkurransen om spilleoppdragene, det nye runddansrepertoaret som kom sammen med trekkspillet og utfordret den eldre slåttemusikken, og den moderne tonaliteten og karakteren i musikken som dette instrumentet representerte. Da man fra slutten av 1800-tallet begynte å arrangere kappleiker og spelemennene i 1923 organiserte seg i Landslaget for Spelemenn, fikk durspillet ingen plass innenfor dette miljøet.

På 1970-tallet opplevde vi en sterkt fornyet interesse for toraderen, mye takket være den populære Toradertrioen fra Hallingdal. De hentet blant annet fram eldre slåtter fra repertoaret til Embrik Bergaplass (1925–2018) og andre toraderspelemenn i dalen. Mange begynte nå å lære seg å spille torader, og vi fikk både fram en rekke dyktige soloutøvere og gammeldansgrupper som benyttet torader. Vi måtte imidlertid vente helt fram til 1986 før Landslaget for Spelemenn tok trekkspillet inn i varmen og begynte å arrangere en årlig landsfestival for gammeldansmusikk med en egen klasse for toraderspill.

Les mer i Store norske leksikon

  • trekkspill
  • durspill

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg