langeleik

Langeleik frå Heddal i Telemark, årstalet er 1818.

Langeleik av . Gjengitt med tillatelse

Langeleik fra Valdres (1800-tallet). Ringve museum. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Langeleik av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Langeleik er en norsk sitertype med lang, smal resonanskasse med eller uten bunn, og et varierende antall strenger som er festet i en skruekasse (snekke) i den ene enden, av og til i begge ender, eller på eldre langeleiker også i siden av instrumentet. Langeleiken har én melodistreng og to til syv bordunstrenger. Melodistrengen løper over faste tverrbånd (noter) som regel av tre eller metall, som på eldre instrumenter ofte angir tonerekker forskjellige fra de felleseuropeiske, diatoniske skalaer som bygger på hele og halve tonetrinn.

Faktaboks

Også kjent som

langleik, langhørpu, langspill, langspel

Historikk

Langeleiken har røtter tilbake til klosterskolenes monokord, som blant annet ble brukt til musikkteoretiske demonstrasjoner. På 1400-tallet oppsto gripebrettsiteren, som raskt spredte seg utover Europa. Instrumentet videreførte middelalderens bordunprinsipp, men fikk noe ulik utforming og spillemåte i ulike land. I Norden fikk vi langeleiken, som er avbildet første gang på et freskomaleri i Rynkeby kirke i Danmark, i 1560-årene. Instrumentet fikk imidlertid ingen lang levetid verken i Danmark eller Sverige. I Norge opplevde den derimot stor popularitet over store deler av landet.

Langeleiken er første gang omtalt i Norge i forbindelse med et prestebryllup i Hemne i Trøndelag i 1619, men det er grunn til å anta at langeleiken er atskillig eldre her i landet. Vi har bevart flere langeleiker fra 1500-tallet, hvorav den eldste, som kommer fra Vardalsåsen ved Gjøvik, bærer årstallet 1524. På 1600-tallet er langeleiken utbredt i det meste av landet, og instrumentet er kjent så langt nord som i Finnmark. Første halvdel av 1700-tallet ser også ut til å ha vært en svært rik tid for langeleikspillet i Norge. Men omkring 1750 begynner langeleiken gradvis å oppleve en tilbakegang i enkelte distrikter, trolig på grunn av økende konkurranse fra instrumenter som vanlig fele (fiolin) og hardingfele.

På 1800-tallet var den eldre langeleiktradisjonen i ferd med å bli borte i de fleste delene av landet. I områder som spesielt Valdres, men tildels også i Vest-Oppland, Telemark og Hallingdal ble imidlertid tradisjonen ført videre med noe ulik styrke.

Langeleiken har i mange sammenhenger vært regnet som et kvinneinstrument. Flere av de eldre instrumentene har kvinnenavn påskrevet, og mange av langeleikutøverne som er omtalt i kildene helt fra 1600-tallet og fram til i dag er kvinner. Men også flere mannlige langeleikspillere er kjente.

Langeleiken i dag

Omkring 1870 begynte instrumentmaker Øystein Rudi (1839–1925) i Øystre Slidre i Valdres å serieprodusere langeleiker. Han gjorde flere forandringer på instrumentet og skapte en fornyet modell med blant annet utbuktete sider, ett skruehode, åtte strenger og durskala. Fram til omtrent 1990 produserte firmaet Rudi A/S mer enn tusen langeleiker av denne modellen, som ble solgt over store deler av landet.

Foruten firmaet Rudi A/S har flere langeleikmakere holdt tradisjonen i Valdres ved like på 1900-tallet. Det gjelder blant andre Knut Snortheim (1907–1987), Halldor Røyne (1908–1979), Ingvar Hegge (1917–2006) og Olav Viken (1922–2005). I Telemark lagde Olav K. Venås (1877–1957) og Arnt Bitustøyl (1912–1983) langeleiker et godt stykke ut på 1900-tallet.

Det mest aktive langeleikmiljøet finnes fortsatt i Valdres, men det er også en rekke langeleikspillere i øvrige deler av landet. I Vest-Oppland har langeleiken fått nytt liv gjennom bygge- og spillekursene som Gjøvik spelemannslag har holdt siden 1980. Også i flere andre distrikter har det vært arrangert kurs i langeleikbygging basert på eldre, lokale instrumenter. Mange av dagens utøvere er organisert i Norsk Langeleikforum.

Spillemåte og repertoar

Grunnrytmen i langeleikspillet utføres med et plekter (snert, sprett, fjørpinne) i høyre hånd, mens venstre hånds tre midterste fingre avkorter melodistrengen og i tillegg artikulerer meloditoner gjennom slag mot strengen og knipsing (pizzicato). Plekterslag mot én og én bordunstreng forekommer også, især i såkalte klokkelåter. Retningen på plekterslagene varierer etter hvilken taktart og slåttetype (dansetype) man spiller.

Repertoaret på langeleiken består for en stor del av eldre bygdedansslåtter som halling og springar, som er aller vanligst. I tillegg finnes det et stort utvalg av lyarslåtter, som for en stor del består av klokkeslåtter eller huldreslåtter. De yngre runddansslåttene har også funnet veien til langeleiken, og spesielt er vals og reinlender blitt populære på langeleiken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg