Langeleik, langleik, langhørpu, langspill, norsk sitertype med lang, smal resonanskasse, én melodistreng med faste tverrbånd (hørpønota) under, som på eldre instrumenter ofte angir tonerekker forskjellige fra de felleseuropeiske, diatoniske skalaer, og opptil sju bordunstrenger. Grunnrytmen utføres med plekter i høyre hånd, mens venstre hånds tre midterste fingrer avkorter melodistrengen og i tillegg artikulerer meloditoner med slag mot strengen og knipsing (pizzicato). Plekterslag mot én og én bordunstreng forekommer også, især i de såkalte klokkelåter. Langeleiken ble antagelig utformet før 1600, og viderefører middelalderens bordunprinsipp. Tidligere var den utbredt som kvinneinstrument over store deler av landet, og i Valdres har spilletradisjonen overlevd til våre dager, da langeleiken ser ut til å vinne ny fremgang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.