Catharinus Elling

Catharinus Elling vokste opp i et hjem med mye musikk. Ellings far spilte cello, moren piano og Catharinus, som tidlig viste musikalske anlegg, fikk klaverundervisning av moren fra seksårsalderen. I 1874 ble han student og i 1875 tok han den såkalte ”anden-eksamen”. Deretter begynte han å studere på universitetet med historie hovedfag og engelsk og fransk som bifag.

Ved siden av studiene begynte han å komponere, og i løpet av et års tid fra sommeren 1876 skrev han en rekke sanger, en klaver-trio i B-dur, en sonate for cello og klaver og en for fiolin og klaver i tillegg til en ouverture til Ibsens skuespill Keiser og Galileer. Men bare Sange uden Ord, senere utgitt som op. 3, synes å være bevart. Etter hvert meldte et behov for grundigere teoretisk skolering seg, og sommeren 1877 klarte han å skaffe nok penger til et års studier ved konservatoriet i Leipzig. I juli 1878 tok imidlertid pengene slutt, og han måtte reise hjem. Kort tid etter forelå Musikalske Digtninge for strykeorkester, obo og to horn med titlene Folketone og På Høifjældet. En strykekvartett i f-moll fra juni 1879 har trolig gått tapt. I 1881 fikk Elling for første gang fremført et verk offentlig. 19. februar sang Thorvald Lammers Ellings Salme til Bjørnsons tekst. Året etter opplevde han at et av hans orkesterverk ble uroppført da Johan Svendsen fremførte Serenade for strykeorkester på en konsert i Musikforeningen i mars.

Elling fullførte universitetsstudiene og avla embedseksamen i filologi i 1883 samtidig som han var musikkanmelder i Dagbladet. Han var dessuten lærer ved Qvams skole et par år fra 1883, og fra desember 1884 til januar 1886 var han musikkanmelder i Ny Illustreret Tidende. Sin første komposisjonsaften ga Elling 5. april 1884 med en strykekvartett i g-moll, to sanger for blandet kor og ni romanser på programmet. I pressen fremheves romansene spesielt, sikkre var man på at man her stod overfor et betydelig talent. Året etter, i 1885, sendte Elling en rekke komposisjoner til Edvard Grieg i håp om å få hans vurdering. Grieg var meget begeistret og offentliggjorde sin vurdering i Bergens Tidende 14. mars. Ikke bare det – Grieg satte til og med noen av Ellings romanser på programmet på en konsert han gav i Bergen dagen etter at artikkelen hadde stått i avisen. Grieg karakteriserer Elling som en lyrisk begavelse, ”kjernesund” og med en egenartet karakter.

Da Elling i 1886 søkte Houens legat, anbefalte Grieg søknaden. Elling fikk legatet og dro til Berlin. Han fikk gå i Heinrich von Herzogenbergs mesterklasse ved høyskolen og studerte «streng sats» et år. Johannes Brahms var nær venn av Herzogenbergs og bevirket at Elling kom i kontakt med kretsen rundt Brahms.

Våren 1889 reiste Elling tilbake til Kristiania og gav en komposisjonsaften 10. april med assistanse av sin søster Jacoba, som var sangerinne, og av pianistene Erika Lie Nissen og Martin Ursin, sangeren Thorvald Lammers og fiolinisten Gustav Fredrik Lange. Programmet omfattet romanser og klaverstykker i tillegg til noen stykker for fiolin og klaver. Pressen var positiv. Knapt et år senere, 1. mars 1890, ble Ellings symfoni i A-dur uroppført i Musikforeningen under Iver Holters ledelse. Dommen i pressen var at Elling i de store formene ennå ikke viste samme kvalitet som i de mindre – men han var på vei. I september 1889 giftet Elling seg med Ulrika Ramm. Hun var prestedatter fra Sogndal og hadde oppholdt seg i Amerika i to år. De bosatte seg i Berlin, og Elling kunne nå legge hele sin kraft i komponeringen for som utdannet massøse ble Ulrika sin manns økonomiske garant.

Dette andre Berlin-oppholdet varte i syv år og det var i denne tiden at Elling komponerte operaen Kosakkerne, hans aller største verk. Arbeidet tok noe over fire år – operaen ble påbegynt i juli 1890 og fullført i november 1894.

I 1896 flyttet Elling tilbake til Kristiania. Her ble han ansatt som lærer ved Musikkonservatoriet. Arbeidet med Garborgs Haugtussa, som var påbegynt noe tidligere, ble videreført. Fire nye dikt var ferdige i løpet av året, de to siste – Uro og Dokka – kom i 1899. Dermed var opus 60, Nye Sange til Arne Garborgs Haugtussa, avsluttet.

I 1897 så tre større verker dagens lys: symfonien i a-moll, orkesterverket Thema med Variationer og strykekvartetten i D-dur. I kvartetten er Elling tradisjonell – yttersatsene har sonatesatsform, mens mellomsatsene er i tredelt form. Til tross for at verket har pregnante og kontrastrike temaer, mangler kvartetten likevel indre spenning og fremdrift.

I november 1897 uroppførte Musikforeningen under Iver Holter ”Den forlorne Søn”. Det var samme år som Elling ble dirigent for Drammens Sangforening, en stilling han hadde i fire år – til 1901 – og som virket inspirerende på ham. I løpet av januar 1898 laget han skisser til Kong Inge og Gregorius Dagssøn for soli, kor og orkester til Bjørnsons tekst. Urfremførelsen fant sted 12. november. Ved samme anledning fremførte han symfonien i a-moll og Thema med Variationer, et verk som også ble fremført på den store musikkfesten i Bergen i 1898. Ellings siste store verk kom i 1918, en velklingende fiolinkonsert, der spesielt de to første satsene har et energisk driv og et pasjonert uttrykk. Elling har også komponert et konsertstykke for fløyte og orkester.

De siste tiårene av sitt liv arbeidet Elling mest med norsk folkemusikk – han både samlet og arrangerte det innsamlede materiale. I tyve år, fra 1904 og frem til 1925, kom folketonearrangementer i en stri strøm – hundrevis ble utsatt for blandet kor, for sang og klaver, for fiolin og klaver og for klaver solo.

Ellings utgangspunkt som komponist er det samme som Griegs — den mendelssohnsk-schumannske romantikk. Allerede i Sange uten Ord, op. 3 fra1877, og Scherzo, op. 2 nr. 2, komponert i Leipzig, er Mendelssohn det tydelige forbildet. Foruten titlene har stykkene i opus 3 en forfinet eleganse – harmonisk, melodisk så vel som rytmisk – typisk for Mendelssohn. Her finnes ingen bravurmessig romantisk høystemthet, allikevel finner man en klar romantiske farge og følelsesfylde. Musikalske Digtninge for Strygeorkester, obo og to Horn fra 1878 med undertitlene I Folketone og På Høifjeldet nærmest antyder en dreining mot en nasjonal norsk tonefølelse. Bare en viss modal farge antyder noe slikt. Stykkene går mer mot en schumannsk romantikk slik vi også kan finne eksempler på i Ellings romanse Du blomst i dug!, op. 19 nr. 2 fra1882.

Det er ukjent når Elling første gang stiftet bekjentskap med Brahms’ musikk. Klart er at Elling har tatt sterke inntrykk av Brahms for i de fem klaverstykkene med tittelen Karakterstudier i Valseform, op. 30 fra 1884 er påvirkningen tydelig. Stiltrekk som man vanligvis forbinder med Brahms finner man flere eksempler på – en mettet klaverklang (nr. 2), dobling av melodien i oktaver (i midtpartiet i nr. 3), parallelle terser og sekster (nr. 5). Det markante rytmiske hovedmotiv i t. 41–56 i midtpartiet – ”Molto allegro e energico” – i op. 30 nr. 2 har klare stilistiske likheter med et lignende parti i Brahms’ Scherzo i ess-moll opus 4. Relativt rolige tempi og forkjærligheten for klaverets mørkere registre er andre trekk ved op. 30 som minner om Brahms. Legg så til at Ellings melodikk og harmonikk på samme måte som hos Brahms gjennomgående er diatonisk.

I 1887 utga Elling Walzer, op. 28, to hefter tilegnet Elisabeth von Herzogenberg. Her fortsetter han på den vei han hadde begynt på i op. 30. Ellings beundring for Brahms kommer dessuten også til uttrykk i en anmeldelse i Dagbladet 21. februar 1894 der han karakteriserer Brahms’ klaverkvintett i f-moll, op. 34, som et av de mektigste og mest helstøpte verker nyere kammermusikk kan oppvise. I 1899 skrev han for øvrig en dyp og innsiktsfull artikkel om Brahms i tidsskriftet Ringeren. Ellings modne stil vises fremfor alt i Haugtussa-sangene opus 52 og 60 (1895–96). De representerer det beste i hans romansekunst. Hans evne til tekstfortolkning og musikalsk karakterisering er tydelig – påvirkningen fra Brahms har virket forløsende på hans fantasi i møte med høyverdig poesi. Resultatet blir en finstemt samklang mellom poesi og musikk noe en ikke finner bare i op. 52 og 60, men i mange andre av Ellings sanger. Allikevel kan ikke Elling sies å være en musikalsk fornyer – de opptrukne stier og de gjengse formtyper er karakteristiske sider ved hans skaperverk. Innenfor dette skapte han lyriske stemninger mer enn en dramatiske. Det må imidlertid innrømmes at en viss form for spenningsløs langtrukkenhet har bidratt til at hans musikk ikke så ofte fremføres lengre. Derimot lever mange av folketonearrangementene.

Det er usikkert hva som lå til grunn for Ellings lidenskap for å samle folketoner. Å ta vare på vår folkekunst var tanker i tiden i Norge, men det er heller ikke utenkelig att han kan ha blitt påvirket av Brahms’ store interesse for folkemusikk. Ellings sønn har nemlig i en biografisk artikkel om faren sagt at ”allerede mens han bodde i Berlin, talte han med mor om at man burde ta Lindemans gjerning opp”. Etter en konsert samme sted, der Brahms og flere fra kretsen rundt ham var til stede, bad Brahms Ellings søster, Jacoba, om å synge noen norske folkemelodier. Brahms ble svært begeistret over det han fikk høre.

Ellings innsamling og utgivelse av folketoner var et resultat av bevilgninger fra Stortinget. Den første bevilgningen fikk han i 1898 og var på 400 kroner. En lærer fra Sogn, Olav Sande, som også samlet folketoner, reiste i området fra Lista og nordover til Sogn, mens Elling skulle ta for seg resten av landet. Professor Moltke Moe ga Elling rådet om å endre sin opprinnelige plan om å begynne i Sunnfjord og i stedet starte i Setesdal noe Elling gjorde i 1898. Deretter fortsatte han innsamlingsarbeidet i Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Her fant han først og fremst alminnelige verdslige folketoner. Men dette endret seg da han på nytt kom til Romsdal i 1903 – her fant han langt flere religiøse folketoner enn han hade gjort tidligere. I Oppdal og Sør-Trøndelag i 1903 oppdaget han for alvor at religiøse folketoner eksisterte i store mengder og ville fra nå av sørge for at disse ble bevart for ettertiden. Han fordelte innsamlingen sommeren 1906 mellom Nord-Gudbrandsdal og de nordlige Valdres-bygdene, mens innsamlingsarbeidet somrene 1907–09 fant sted i Telemark. Her kom han over ca. 200 melodier, først og fremst kjempeviser og alminnelige verdslige folkemelodier. I 1910 – året etter at han var blitt organist i Gamlebyen kirke i hovedstaden, en stilling han hadde frem til 1926 – drog han til Hallingdal. I 1911 gikk ferden for andre gang til Vestlandet og avsluttet innsamlingsarbeid med to reiser til Nord-Norge i 1918 og 1919.

Om Ellings måte å samle folketoner på har sønnen, Johnny Elling, pekt på at faren i særlig grad klarte å skape et tillitsfullt forhold til sine kilder. Resultatet ble at Elling nedtegnet rundt 1400 folkemelodier og forfattet en rekke skrifter om de forskjellige typene folkemelodier. De mest sentrale er Vore folkemelodier (1909), Vore kjæmpeviser belyst fra musikalsk synspunkt (1914), Vore slaatter (1915), Norsk folkemusik (1922), Vore religiøse folketoner (1927), Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933).

Folkemusikkforskeren Ole Mørk Sandvik og Catharinus Elling kom til å stå i skarp motsetning til hverandre, de representerer to nærmest motsatte syn på hva det vil si å nedtegne folketoner og folkemusikk. Sandvik er vitenskapsmannen som foretok meget nøyaktige nedtegnelser, Elling var derimot mer den grundig skolerte musiker som i lys av sin brede kunstmusikalske bakgrunn foretok en evaluering av det han hørte. Dette kunne resultere i at han redigerte og omformet de melodier han skulle skrive ned. Fra et forskningsmessig synspunkt fikk dette som konsekvens at hans teoretiske arbeider ikke kom til å få den betydning hans omfattende innsamlingsarbeide skulle kunne ha ført til. Likevel har hans folketonearrangementer, først og fremst sanger med klaverakkompagnement, i årenes løp kommet til å bety meget for forståelsen av norsk folkemusikk blant store deler av det musikkelskende norske folk. Et slående eksempel er Sjung Amen!, en folketone fra Nordland, som i sin storslagne enkelhet har nådd stor utbredelse og sikret Elling en plass som en meget sentral person og blant de fremste innsamlere av norske folketoner.

Verk i utvalg

• Vore folkemelodier (1909)
• Vore kjæmpeviser (1914)
• Vore slåtter (1915)
• Tonefølelse (1920)
• Norsk folkemusikk (1922)
• Strøbemerkninger til vor musikhistorie (1925)
• Vore religiøse folketoner (1927)
• Sprogforholdet inden vore folkemelodier (1930)
• Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933)

Hertil kommer en rekke artikler om folkemusikalske emner

• Utdypning (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur