Catharinus Elling

Ellings utgangspunkt som komponist er det samme som Griegs — den mendelssohnsk-schumannske romantikk. Allerede i Sange uten Ord, op. 3 fra 1877, og Scherzo, op. 2 nr. 2, komponert i Leipzig, er Mendelssohn det tydelige forbildet. Foruten titlene har stykkene i opus 3 en forfinet eleganse – harmonisk, melodisk så vel som rytmisk – typisk for Mendelssohn. Her finnes ingen bravurmessig romantisk høystemthet, allikevel finner man en klar romantiske farge og følelsesfylde. Musikalske Digtninge for Strygeorkester, obo og to Horn fra 1878 med undertitlene I Folketone og På Høifjeldet nærmest antyder en dreining mot en nasjonal norsk tonefølelse. Bare en viss modal farge antyder noe slikt. Stykkene går mer mot en schumannsk romantikk slik vi også kan finne eksempler på i Ellings romanse Du blomst i dug!, op. 19 nr. 2 fra1882.

Det er ukjent når Elling første gang stiftet bekjentskap med Brahms’ musikk. Klart er at Elling har tatt sterke inntrykk av Brahms for i de fem klaverstykkene med tittelen Karakterstudier i Valseform, op. 30 fra 1884 er påvirkningen tydelig. Stiltrekk som man vanligvis forbinder med Brahms finner man flere eksempler på – en mettet klaverklang (nr. 2), dobling av melodien i oktaver (i midtpartiet i nr. 3), parallelle terser og sekster (nr. 5). Det markante rytmiske hovedmotiv i t. 41–56 i midtpartiet – «Molto allegro e energico» – i op. 30 nr. 2 har klare stilistiske likheter med et lignende parti i Brahms’ Scherzo i ess-moll opus 4. Relativt rolige tempi og forkjærligheten for klaverets mørkere registre er andre trekk ved op. 30 som minner om Brahms. Legg så til at Ellings melodikk og harmonikk på samme måte som hos Brahms gjennomgående er diatonisk.

I 1887 utga Elling Walzer, op. 28, to hefter tilegnet Elisabeth von Herzogenberg. Her fortsetter han på den vei han hadde begynt på i op. 30. Ellings beundring for Brahms kommer dessuten også til uttrykk i en anmeldelse i Dagbladet 21. februar 1894 der han karakteriserer Brahms’ klaverkvintett i f-moll, op. 34, som et av de mektigste og mest helstøpte verker nyere kammermusikk kan oppvise. I 1899 skrev han for øvrig en dyp og innsiktsfull artikkel om Brahms i tidsskriftet Ringeren. Ellings modne stil vises fremfor alt i Haugtussa-sangene opus 52 og 60 (1895–1896). De representerer det beste i hans romansekunst. Hans evne til tekstfortolkning og musikalsk karakterisering er tydelig – påvirkningen fra Brahms har virket forløsende på hans fantasi i møte med høyverdig poesi. Resultatet blir en finstemt samklang mellom poesi og musikk noe en ikke finner bare i op. 52 og 60, men i mange andre av Ellings sanger. Allikevel kan ikke Elling sies å være en musikalsk fornyer – de opptrukne stier og de gjengse formtyper er karakteristiske sider ved hans skaperverk. Innenfor dette skapte han lyriske stemninger mer enn en dramatiske. Det må imidlertid innrømmes at en viss form for spenningsløs langtrukkenhet har bidratt til at hans musikk ikke så ofte fremføres lengre. Derimot lever mange av folketonearrangementene.

Det er usikkert hva som lå til grunn for Ellings lidenskap for å samle folketoner. Å ta vare på vår folkekunst var tanker i tiden i Norge, men det er heller ikke utenkelig att han kan ha blitt påvirket av Brahms’ store interesse for folkemusikk. Ellings sønn har nemlig i en biografisk artikkel om faren sagt at «allerede mens han bodde i Berlin, talte han med mor om at man burde ta Lindemans gjerning opp». Etter en konsert samme sted, der Brahms og flere fra kretsen rundt ham var til stede, bad Brahms Ellings søster, Jacoba, om å synge noen norske folkemelodier. Brahms ble svært begeistret over det han fikk høre.

Ellings innsamling og utgivelse av folketoner var et resultat av bevilgninger fra Stortinget. Den første bevilgningen fikk han i 1898 og var på 400 kroner. En lærer fra Sogn, Olav Sande, som også samlet folketoner, reiste i området fra Lista og nordover til Sogn, mens Elling skulle ta for seg resten av landet. Professor Moltke Moe ga Elling rådet om å endre sin opprinnelige plan om å begynne i Sunnfjord og i stedet starte i Setesdal noe Elling gjorde i 1898. Deretter fortsatte han innsamlingsarbeidet i Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Her fant han først og fremst alminnelige verdslige folketoner. Men dette endret seg da han på nytt kom til Romsdal i 1903 – her fant han langt flere religiøse folketoner enn han hade gjort tidligere. I Oppdal og Sør-Trøndelag i 1903 oppdaget han for alvor at religiøse folketoner eksisterte i store mengder og ville fra nå av sørge for at disse ble bevart for ettertiden. Han fordelte innsamlingen sommeren 1906 mellom Nord-Gudbrandsdal og de nordlige Valdres-bygdene, mens innsamlingsarbeidet somrene 1907–09 fant sted i Telemark. Her kom han over ca. 200 melodier, først og fremst kjempeviser og alminnelige verdslige folkemelodier. I 1910 – året etter at han var blitt organist i Gamlebyen kirke i hovedstaden, en stilling han hadde frem til 1926 – drog han til Hallingdal. I 1911 gikk ferden for andre gang til Vestlandet og avsluttet innsamlingsarbeid med to reiser til Nord-Norge i 1918 og 1919.

Om Ellings måte å samle folketoner på har sønnen, Johnny Elling, pekt på at faren i særlig grad klarte å skape et tillitsfullt forhold til sine kilder. Resultatet ble at Elling nedtegnet rundt 1400 folkemelodier og forfattet en rekke skrifter om de forskjellige typene folkemelodier. De mest sentrale er Vore folkemelodier (1909), Vore kjæmpeviser belyst fra musikalsk synspunkt (1914), Vore slaatter (1915), Norsk folkemusik (1922), Vore religiøse folketoner (1927), Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933).

Folkemusikkforskeren Ole Mørk Sandvik og Catharinus Elling kom til å stå i skarp motsetning til hverandre, de representerer to nærmest motsatte syn på hva det vil si å nedtegne folketoner og folkemusikk. Sandvik var vitenskapsmannen som foretok meget nøyaktige nedtegnelser, Elling var derimot mer den grundig skolerte musiker som i lys av sin brede kunstmusikalske bakgrunn foretok en evaluering av det han hørte. Dette kunne resultere i at han redigerte og omformet de melodier han skulle skrive ned. Fra et forskningsmessig synspunkt fikk dette som konsekvens at hans teoretiske arbeider ikke kom til å få den betydning hans omfattende innsamlingsarbeide skulle kunne ha ført til. Likevel har hans folketonearrangementer, først og fremst sanger med klaverakkompagnement, i årenes løp kommet til å bety meget for forståelsen av norsk folkemusikk blant store deler av det musikkelskende norske folk. Et slående eksempel er Sjung Amen!, en folketone fra Nordland, som i sin storslagne enkelhet har nådd stor utbredelse og sikret Elling en plass som en meget sentral person og blant de fremste innsamlere av norske folketoner.

• Vore folkemelodier (1909)
• Vore kjæmpeviser (1914)
• Vore slåtter (1915)
• Tonefølelse (1920)
• Norsk folkemusikk (1922)
• Strøbemerkninger til vor musikhistorie (1925)
• Vore religiøse folketoner (1927)
• Sprogforholdet inden vore folkemelodier (1930)
• Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933)

Hertil kommer en rekke artikler om folkemusikalske emner.

• Catharinus Elling i Norsk biografisk leksikon

• Aksdal, Bjørn & Sven Nyhus, red. (1993): Fanitullen : innføring i norsk og samisk folkemusikk. isbn 82-00-21692-6, Finn boken
• Benestad, Finn m.fl., red. (1999). Norges musikkhistorie, b. 3. 235-41, isbn 82-03-22402-4, Finn boken
• Cappelens musikkleksikon, bind 2, 1978, 370-71, isbn 82-02-03690-9, Finn boken
• Grinde, Nils (1993). Norsk musikkhistorie, ny utg. isbn 82-91379-00-9, Finn boken