I Serbia møtes de eldgamle ferdselsveiene langs Donau fra Sentral-Europa til Svartehavet og sørover langs Moravadalen mot Makedonia og Egeerhavet, og området har derfor alltid vært et møtested for kulturer. Den eldste kjente kulturen er den ca. 8000 år gamle bosetningen i Lepenski Vir ved Donau. Ved utgravningene i 1960-årene fant man over 100 hustufter og 50 skulpturer med relieffer på eggformede steiner som forestiller menneskehoder, med stor kunstnerisk uttrykkskraft.

Av antikk kunst er det gjort spredte funn, men ikke av samme omfang som i andre deler av Balkan-halvøya, selv om byer som Sirmium (Sremska Mitrovica) og Singidunum (Beograd) var viktige romerske byer. I Montenegro er det gjort rike funn i den romerske byen Doclea (Duklja).

Under det serbiske rikets storhetsperiode i middelalderen, fra 1200-tallet til Serbias endelige fall for tyrkerne i 1459, blomstret den bysantinske kunsten innenfor alle grener. Gjennom den ortodokse kirken kom Serbia og Montenegro under sterk gresk-bysantinsk innflytelse. Fra slutten av 1100-tallet stammer det rikt utsmykkede Miroslav-evangeliet (med illuminerte miniatyrer) fra Duklja eller Hum, det nåværende Hercegovina. På slutten av 1100-tallet ble Raška (det nåværende Sandžak) sentrum i et serbisk rike under Nemanja-dynastiet. Stefan Nemanja, dynastiets grunnlegger, lot reise kirker og klostre som viser en blanding av vestlig og bysantinsk stil. Blant de eldste er den lille kirken i landsbyen Nerezi (1164) utenfor Skopje i Makedonia, som hørte til den serbiske middelalderstaten. Til Raška-skolen hører klostrene Djurdjevi Stupovi, Sopoćani, Žica, Mileševa, Studenica og Morača (i Montenegro). Klostrene er rikt dekorert med freskomalerier, særlig kjent er freskene i Mileševa (1235) og Sopoćani (1260).

På 1300-tallet ble det reist rikt dekorerte kirker og klostre i det sørlige Serbia, som kirken i Bogorodica Ljeviška i Prizren og klosteret Gračanica ved Priština. Freskene i klosteret Dečani (ca. 1330) ved Peć i Kosovo regnes til det ypperste i bysantinsk kunst på Balkan. En viktig kunstskatt er også patriarkatet i Peć, den serbiske kirkens sentrum, med rikt utsmykkede kirker fra 1300-tallet.

Morava-skolen oppstod på slutten av 1300-tallet lenger nord i Serbia, etter at tyrkerne hadde erobret den sørlige delen etter slaget i Kosovo i 1389, og varte til tyrkernes erobring av Serbia i 1459. De fremste eksemplene er klostrene Ravanica, Ljubostinja, Kalenić og Manasija. Et viktig byggverk i senbysantinsk stil er klosteret i Cetinje i Montenegro (1484), setet for den montenegrinske fyrste-biskopen.

Etter tyrkernes erobring av Serbia ble byene preget av den islamske kulturen. Det osmanske rikets kunst og arkitektur ble enerådende blant overklassen, mens den folkelige serbiske kulturen holdt seg blant de ufrie bøndene i form av folkelige tradisjoner og håndverk. Siden Montenegro aldri ble fullstendig erobret av tyrkerne, holdt mer av den opprinnelige slaviske kulturen seg her, oppe i de utilgjengelige fjellene. I århundrene under osmansk herredømme hadde den ortodokse kirken stor betydning som bærer av den serbiske kulturtradisjonen fra middelalderen, særlig etter at patriarkatet i Peć ble gjenopprettet i 1557. I klostrene og kirkene ble bysantinsk ikonmaleri og bokkunst ført videre, om enn i begrenset omfang. De best bevarte bygningene fra tyrkisk tid finner man i dag i Sør-Serbia, og spesielt i Kosovo. En rekke praktfulle moskeer ble bygd i klassisk osmansk stil med rike ornamenter, fra 1400–1600-tallet. Til de mest kjente hører Fatih-moskeen (Sultan-moskeen) i Priština (1461), Hadum-moskeen i Djakovo, Bajrakli-moskeen i Peć, Sinan-Pasja-moskeen i Prizren (1615). Det tyrkiske badet Mehmed-Pasjas hamam i Prizren fra 1500-tallet er et godt bevart eksempel på osmansk sekulær arkitektur. Tyrkiske bad er også bevart i Vranje, Prizren og Novi Pazar, alle byer med et orientalsk preg. I Pljevlja i Montenegro ligger den rikt utsmykkede Husein Pasja-moskeen (1569).

Langs Montenegrokysten ligger en rekke byer bygd med trange gater, bymurer og kirker, blant annet Herceg-Novi, Perast, Kotor og Budva. Også langs Dalmatiakysten lenger nord gjorde den italienske renessansen seg sterkt gjeldende fra slutten av 1400-tallet. Kotor har klokketårn i renessansestil og en kirke, St. Tripun, som ble bygd opp igjen på 1600-tallet etter et jordskjelv. På en liten øy ute i Kotorfjorden ligger barokkirken Vår frue på klippen.

I Vojvodina i den nordlige delen av Serbia, inntil den første verdenskrig en del av Ungarn, er arkitekturen preget av barokken, som ellers innenfor det tidligere habsburgske riket. Da serberne bosatte seg her fra slutten av 1600-tallet, ble også den ortodokse kirkearkitekturen influert av barokken, noe man kan se blant annet i Sremski Karlovci, den serbisk-ortodokse kirkens sete, og klostrene i Fruška Gora. Ved Novi Sad ligger den tidligere østerrikske festningen Petrovaradin (Peterwardein), bygd 1690–1776.

Da Serbia vokste frem som stat på 1800-tallet, begynte en nasjonalromantisk strømning i malerkunsten. De fremste malerne var Djura Jakšić (1832–78) og Novak Radonić (1826–90). En overgang mellom romantikk og realisme finner vi hos Paja Jovanović (1859–1957), som blant annet malte historiske motiver.

Etter århundreskiftet ble serbisk kunst mer påvirket av moderne europeiske strømninger. Mange kunstnere oppholdt seg i Paris og andre metropoler. Betydelige malere i mellomkrigstiden var Petar Dobrović, Sava Šumanović, Milo Milunović, Jovan Bijelić, Stojan Aralica, Milan Konjović, Ivan Tabaković, Marko Čelebonović, Pedja Milosavljević, Nedeljko Gvozdenović, Petar Lubarda, Zoran Petrović og grafikeren Mihajlo Petrov. Flere av disse var aktive også i tiden etter 1945.

Etter den annen verdenskrig stod den første perioden i den sosialistiske realismens tegn, men fra begynnelsen av 1950-årene vant modernismen frem. Kunstlivet ble preget av forskjellige grupperinger og skarpe kunstdebatter. I de senere tiårene har flere betydelige serbiske malere hatt tilhold i Paris, blant andre Ljuba Popović, Vladimir Veličković, Bata Mihajlović og Petar Omčikus. Flere har vært påvirket av surrealismen.

En egen skole innenfor serbisk malerkunst er de «naive», selvlærte landsbykunstnerne. Sentre for naivistene er landsbyene Kovačica og Uzdin i Vojvodina. I Svetozarevo er et galleri for naivistisk kunst. Av billedhuggere kan nevnes Sreten Stojanović, Olga Jevrić, Jovan Kratohvil og Oto Logo. Museet for moderne kunst i Beograd (1965) er tegnet av Ivan Antić.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.