barnelitteraturens historie

Middelalderens håndskrifter har ikke så mange eksempler på barnelitteratur; atskillig flere finnes etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet.

Barnelitteraturens videre fremvekst har sammenheng med at barndommen på 1600- og 1700-tallet ble skilt ut som eget livsstadium med særskilt behov for voksen beskyttelse og veiledning, en utvikling som er avspeilet i 1700-tallets pedagogiske ideer. Disse ideene, sammen med en økonomisk utvikling som gjorde en kulturelt bevisst borgerklasse til kunder, førte til et gjennombrudd for barnelitteratur som en egen sjanger. Som den første barnebokforleggeren regnes gjerne John Newbury, som begynte sitt virke i London i 1744.

En viktig oppgave for tidlig barnelitteratur var religiøs og sosial oppdragelse ved siden av konkret kunnskapsformidling. Ved sine forsøk på å gi dette en underholdende tone i form av illustrerende fortellinger og samtaler mellom voksne og barn, dannet Jeanne Marie le Prince de Beaumont skole med Magazin des Enfants, som ble utgitt på fransk i England 1757. Den mest kjente norske boken innen denne såkalte «guvernantelitteraturen» er Hanna Winsnes' Aftenerne paa Egelund (1852).

For å finne stoff til barnelitteratur, søkte utgiverne også til «voksenlitteratur», som ble bearbeidet og omskrevet for formålet. 1700-tallets to mest kjente eksempler er Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Jonathan Swifts Gulliver's Travels (1726) – årstallene gjelder «voksenutgaven».

Folklorestoff, barneregler og eventyr ble en annen, mer omdiskutert kilde for barnelitteraturen. Riktignok kom eventyr på mote ved det franske hoffet omkring 1700 med Charles Perraults Gåsemors historier (Contes de ma mère l'Oye, første utgave med tittelen Histoires ou contes du temps passé, 1697) og Antoine Gallands gjenfortelling av historier fra samlingen Tusen og én natt (12 bind, 1704–1717). Det var imidlertid først under nasjonalromantikken at eventyret fikk høy status innenfor barnelitteraturen. Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen (1812–1815) ble en inspirasjonskilde blant annet for H. C. Andersen (1. hefte av Eventyr, fortalte for Børn, kom i 1835) og for Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr (1. utgave spesielt for barn utgitt i 1883). I Norge sto det strid om folkeeventyrene egnet seg som barnelesning. Striden nådde sitt høydepunkt da Peter Andreas Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet ble autorisert «til Brug for Landets Almueskoler» i 1863. I sitt forfatterskap for barn bygger Henrik Wergeland ofte på folklorestoff.

Såkalte nonsensvers har også mye til felles med barnereglene. Man anser gjerne Edward Lears Book of Nonsense (1846) som opphav til denne sjangeren.

I store deler av Europa ble barnelitteraturen på 1800-tallet tatt i bruk av etniske og språklige minoriteter i deres kamp for anerkjennelse eller selvstendighet. Slik ble også hjemstavnsdiktningen en viktig sjanger. Kjente eksempler er Berthold Auerbachs Anne Berrføtt (Barfüssele, 1856) og Johanna Spyris Heidi (1881).

Denne tendensen gjør seg sterkt gjeldende i det som kalles gullalderen i norsk barnelitteratur (rundt 1890–1910). Den lokale forankringen er sterk hos nynorskforfattere som Rasmus Løland, Hans Seland og Per Sivle, og hos bokmålsforfattere som Bernt Lie, Gabriel Scott, Dikken Zwilgmeyer og Hans Aanrud. Anerkjennelse av det nasjonalt hjemlige i språkføring og miljøskildring er viktig for de fleste av disse forfatterne. Både Peter Andreas Jensens og Nordahl Rolfsens arbeide for å fremme norske barns leseferdighet hadde et nasjonalt sikte. Rolfsen formidlet barnelitteratur av litterær verdi, både som redaktør av Illustreret Tidende for børn (1885–93), som utgiver av Læsebog for Folkeskolen (utgitt fra 1892) og som forkjemper for skoleboksamlinger. Hans krav til kvalitet kom til å få stor betydning for norsk barnelitteratur. Ønsket om å gi barn av alle klasser adgang til barnelitteratur var aktuelt i mange land på samme tid.

I løpet av 1800-tallet, og særlig i siste halvdel, ble barnelitteraturen differensiert etter alder og kjønn. Vi fikk småbarnbøker (for eksempel Sophie Mays Lille Prudy fra 1863), pikebøker (for eksempel Susan Coolidges Katy, den ældste av seks fra 1872), guttebøker (for eksempel Mark Twains Tom Sawyer fra 1871) og ungpikebøker (for eksempel Louisa May Alcotts Småfrøkner fra 1867). Disse bøkene fikk betydning for utviklingen av de ulike typer barnelitteratur. I Norge ble kjønnsdifferensieringen innvarslet allerede med Jørgen Moes klassiske barnebok I Brønden og i Kjærnet (1850), der historiene om jenta Beate har et helt annet litterært preg enn historiene om gutten Viggo Viking.

Barnelitteraturen ble også delt inn i sjangere etter emne, for eksempel indianerbøker (James Fenimore Coopers Den siste mohikaner fra 1826), sjøromaner (Frederick Marryats Masterman Flink, 1841), pensjonatskolefortellinger (Thomas Hughes' Tom Browns Skoledage fra 1857) og dyrefortellinger (Rudyard Kiplings Jungelboken fra 1894). Alle disse er klassikere, men ikke alle var opprinnelig skrevet for barn og ungdom. Det samme gjelder de historiske romanene som også kom til å spille en stor rolle, ofte i bearbeidede utgaver, som barne- og ungdomslesning. Walter Scotts romaner ble en inspirasjonskilde blant annet for Bernhard Severin Ingemann og for den i sin tid populære Karl Georg Starbäck. I Norge hadde vi ikke «historiske» bøker på 1800-tallet, men her leste barn og unge Snorres kongesagaer.

I Alice i eventyrland (1865; Alice's Adventures in Wonderland) lot Lewis Carroll all moralisering og kunnskapsformidling fare. Ved fantasiflukt og språklig assosiasjonshumor ville han bare more, og boken er blitt et skoleeksempel på fantasifull nonsensdiktning.

Illustrasjoner spiller en stor rolle i barnelitteraturen. Som den første billedboken regnes ofte Johann Amos Comenius' Verden i bilder (1657; Orbis Pictus). Med tresnitt og senere kobbertrykk var mulighetene begrenset, men med litografi og mekanisk fargegjengivelse åpnet det seg nye muligheter for billedbøker i siste halvdel av 1800-tallet, og engelske kunstnere som Walter Crane, Randolph Caldecott og Kate Greenaway hadde stor innflytelse i Norden.

Den klassiske billedboken i Norge er Elling Holsts samling av regler og barnevers, Norsk Billedbog for Børn (3 bind, 1888–1903) med Eivind Nielsens illustrasjoner. Louis Moe i Danmark og Elsa Beskow i Sverige begynte sitt virke som populære billedbokkunstnere i 1890-årene. I billedbøkene finner vi emner som barns nære hverdagsliv, dyr, blomster og eventyrskikkelser.

Den kunnskapsformidlende barneboken fikk høynet sin litterære verdi med Selma Lagerlöfs geografiske lesebok Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige (1906–07).

I norsk barnelitteratur fortsatte hjemstavnsskildringene også på 1900-tallet med forfattere som Marie Hamsun og Halvor Floden. Den siste var også opptatt av sosial urettferdighet. Sterkere uttrykk får dette hos Inge Borg (pseudonym for Ingeborg Refling Hagen) i en bokserie som åpner med Vi må greie oss selv (1934) og i Kåre Holts Tore kramkar (1939). Disse bøkene er i slekt med Lisa Tetzners barnebøker fra Berlins arbeiderkvarterer i 1930-årene.

Forfattere som Emil Herje og Bernhard Stokke ser derimot de sosiale problemene i lys av enkeltindividet, noe som er typisk for 1930-årenes norske barnelitteratur. I denne perioden forsøkte også flere å gi faglitteratur for barn en underholdende, ofte episk karakter, for eksempel Sverre S. Amundsens biografier over berømte menn.

Det selvstendige, ikke-lydige og autoritetstro barnet gjør seg stadig sterkere gjeldende i 1900-tallets barnelitteratur, for eksempel i Erich Kästners Emil og detektivene (1929, Emil und die Detektive). I USA dro mange barnebokforfattere med immigrantbakgrunn nytte av sin kulturelle arv, slik at særlig billedboktilbudet ble variert og fargerikt.

I 1930-årene fikk USA en ny form for barnelitteratur med tegneserieheftene, som for alvor nådde Europa etter 1945. I Sovjetunionen tok staten bevisst barnelitteraturen i bruk i den politiske oppdragelses tjeneste etter retningslinjer Maksim Gorkij staket opp. Spredte forsøk på det samme ble gjort i Hitlertidens Tyskland.

Norsk barnelitteratur holdt seg realistisk, og fantasifullt stoff ble oftest hentet utenfra, for eksempel fra Hugh Loftings Doktor Dyregod (1920; The Story of Dr. Dolittle) og fra A. A. Milnes Ole Brumm (1926; Winnie the Pooh).

Forsøk på å oppdra til internasjonal forståelse og global ansvarsfølelse var et sterkt trekk ved barnelitteraturen etter 1945, blant annet går Aimée Sommerfelt inn for dette. Hennes Veien til Agra (1959) ble premiert og oversatt til mange språk.

Mange forfattere var i 1950-årene opptatt av det ensomme barnet som overvant sin ensomhet ved fantasilek eller vennskap med mennesker eller dyr. En viss forsiktighet med virkemidlene gjorde seg gjeldende, særlig i bøker for små barn. Tidens forfatter- og foreldregenerasjon, som hadde opplevd andre verdenskrig og dens grusomheter, ville gi unge lesere trygghet. Den intime og direkte fortellerformen som radioen inviterte til, forsterket denne tendensen. Programposten Barnetimen for de minste (fra 1947) ble arnested for forfattere som Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly, som alle forstod å utnytte de musikalske mulighetene i radio.

I tiden etter andre verdenskrig har lyrikk for barn ofte bygd mer på lyd og rytme enn på episke og didaktiske momenter, og den kan ha sterke nonsensinnslag. I Norge er den representert blant annet ved Inger Hagerup, André Bjerke, Einar Økland og Arild Nyquist.

I Zinken Hopps Trollkrittet (1948), en norsk småbarnsbok som fikk internasjonal utbredelse, er de sterke innslagene av nonsens et klart uttrykk for en anti-autoritær tendens. Hos svenske Astrid Lindgren møter vi det suverene barnet som på humoristisk vis og med overnaturlig styrke gjør opprør mot voksnes overgrep. Svensk barnelitteratur fikk i etterkrigstiden en blomstring som lenge savnet sidestykke i Norden. Den begynte med Astrid Lindgren og er ført videre især av Maria Gripe. Begge har dyrket både realistiske og fantastiske fortellerformer; hos Lindgren er folkeeventyret en inspirasjonskilde, mens Maria Gripe har utnyttet trekk fra den gotiske romanformen. Finlandssvenske Tove Janssons bøker om Mummitrollet (fra 1942) er med på å gi den nevnte blomstringen farge.

Mange bestrebelser ble gjort for å styrke den litterært verdifulle barnelitteraturen mot den billige, masseproduserte barnelitteraturen som flommet inn over Europa i etterkrigstiden, særlig fra USA. Kulturdepartementets priser til barne- og ungdomslitteratur har blitt utdelt siden 1948. Statens bibliotektilsyn administrerte prisene først; fra 2003 er det Norsk barnebokinstitutt som administrerer prisene på vegne av Kulturdepartementet. IBBY ble stiftet i 1953 og deler hvert annet år ut H. C. Andersen-prisen, «barnelitteraturens Nobelpris». IBBY Norge ble stiftet i 1956. En egen pris for beste norske barne- og ungdomsbok deles årlig ut av Norsk Litteraturkritikerlag (fra 1978).

Det ensomme og handikappede barnets problemer var blant emnene barnelitteraturen var opptatt av i 1960-årene. Man merket en noe sterkere problemorientering enn i den nære etterkrigstiden og en større åpenhet også for triste eller skremmende momenter.

Ungdomsbøkene oppsto i etterkrigsårene med J. D. Salingers Catcher in the Rye (1951) som viktig trendsetter. Sjangeren har samband med dannelsen av en egen internasjonal ungdomskultur, og tar opp unges tilpasningsproblemer. I Norge var Finn Havrevolds Grunnbrott (1960) et tidlig og vellykket eksempel på diktning innenfor denne sjangeren. Med ungdomsopprøret fra slutten av 1960-årene kom det et sterkt samfunnskritisk element inn i barne- og ungdomslitteraturen. Det viste seg sterkere i våre naboland. I Danmark vakte Bent Haller oppsikt med skildringer av ungdom som sosiale tapere, mens Sveriges Sven Wernström markerte seg som en betydelig representant for en marxistisk inspirert barnelitteratur.

Den samfunnskritiske tendensen i bøker fra angelsaksiske og vesteuropeiske land ble noe svekket opp mot 1980-årene, og enda mer i tiden etterpå.

Rundt 1970 ble et enkelt, minimalistisk uttrykk vanlig i skandinaviske billedbøker. Forgrunnsfigurer blant de nyenkle var svenskene Gunilla Wolde, Gunilla Bergström og ekteparet Inger og Lasse Sandberg.

I Sovjetunionen var bøker satt til andre verdenskrig en betydelig sjanger innen barne- og ungdomslitteraturen. I Norge har de opptrådt som mer spredte enkeltfenomener, blant annet i Alf Kvasbøs bøker om hva krigen kan gjøre med unge sinn. I Torill Thorstad Haugers historiske barnebøker fra vikingtid og middelalder er også fredsbudskapet sentralt.

Barne- og ungdomslitteratur med religiøse emner fikk en fornyelse i Norge med forfattere som behandlet dem uten en åpen forkynnende tendens. Else Breen var først ute med I stripete genser (1975), fulgt av blant andre Paul Leer-Salvesen, Ingebjørg Dahl Sem og Gunvor Andbo Nygaard. Denne tendensen vakte internasjonal oppmerksomhet.

På 1980- og 1990-tallet gjennomgikk den norske barne- og ungdomslitteraturen en sterk utvikling som hevet sjangerens gjennomslagskraft både hjemme og ute. Noen navn kan antyde bredden: Mette Newth, Kari Bøge, Rune Belsvik, Ragnar Hovland, Klaus Hagerup, Arne Berggren og Harald Rosenløw Eeg. En ledende rolle i denne utviklingen hadde Tormod Haugen, som i 1990 vant H. C. Andersen-prisen.

Krim for yngre ble en populær sjanger, blant annet med Ingvar Ambjørnsens bøker om Pelle og Proffen.

Et annet høydepunkt var Jostein Gaarders internasjonale bestselger Sofies verden. En roman om filosofiens historie (1991). På en fruktbar måte har mange forfattere kunnet nyttiggjøre seg et mangfold av kulturelle impulser, ikke minst under innflytelse fra moderne billedmedier. På sitt beste oppviser norsk barnelitteratur litterære uttrykk med dyp appell både til barn og voksne.

Ulike typer fantastisk litteratur har fått stor utbredelse, en trend som fikk en sterk markering med Michael Endes Momo (1973) og Den uendelige historie (1979; Die unendliche Geschichte). Her hjemme laget Jon Bing god science fiction for barn med serien om romskipet Alexandria (innledet med Azur – kapteinenes planet, 1975).

Viktig var også norske oversettelser av C. S. Lewis' Narnia-serie og J. R. R. Tolkiens bøker Hobbiten og Ringenes herre. Senere hadde J. K. Rowling stor suksess med sine bøker om Harry Potter. Både Tolkiens og Rowlings bøker er blitt filmatisert, noe som har bidratt til å forsterke bøkenes popularitet. Suksessen er et symptom på den sterke stilling ulike typer fantasy-litteratur inntar i dag.

I ungdomsbøker fra 2000-tallet er forholdet til autoritetene påfallende. Dels finner man et fullstendig fravær av foreldre og normsendere, og dels finner man overbærenhet med foreldre, eller foreldre som selv er avhengige av omsorg fra sine barn. Hovedpersonene er dermed ikke bare lenger selvstendige, men også ansvarlige personer.

Barne- og ungdomslitteraturen har skrevet seg gjennom, og bearbeidet praktisk talt alle tabu. Barnelitteraturens normative forventning om en lykkelig slutt er forlatt. I Janne Tellers Ingenting (2000) ofres både dyd og integritet i et destruktivt gruppepress. De mest aktuelle tabuene handler om kjønnsliv, kjærlighetsforhold og familierelasjoner, som i Katarina von Bredows bøker. Blant de siste tabu som ble behandlet, var dette å ta livet av dyr. Anne B. Ragde skrev om elgjakt i På kloss hold (1997) og Ingelin Røssland skildret slakting av ei ku i Monstertanta (2007).

Den nordiske bildeboka har vunnet internasjonal anerkjennelse for sin vilje til å ta opp såre og vanskelige tema. Den viktigste representanten for dette er ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus.

• barne- og ungdomslitteratur
• ungdomsbøker
• bildebøker
• guttebøker
• ungpikebøker
• Norges litteraturhistorie

• Birkeland, Tone & Frøydis Storaas: Den norske biletboka, 1993, isbn 82-02-12691-6
• Birkeland, Risa og Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. Samlaget, 2018. 3. utgave.
• Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge inntil 1850, 1965
• Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge 1850-1914, 1970
• Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge 1914-1970, 1974, isbn 82-03-06186-9
• Hagemann, Sonja: De tegnet for barna: norske kunstneres illustrasjoner i bøker for barn, 1986, isbn 82-10-02822-7
• Hunt, Peter, red.: Children's literature: an illustrated history, 1995, isbn 0-19-212320-3
• Rottem, Øystein & Tordis Ørjasæter: Norges litteraturhistorie, b. 7 [og] 8, 1997-98, isbn 82-02-15478-2
• Stybe, Vibeke: Fra Askepot til Asterix : børnebogen i kulturhistorisk perspektiv, 3. udg., 1974, isbn 87-16-01333-6
• Sønsthagen, Kari & Torben Weinreich: Leksikon for børnelitteratur, 2003, isbn 87-411-5970-5
• Whalley, Joyce Irene & Tessa Rose Chister: A history of children's book illustration, 1988, isbn 0-7195-4584-6