Ole Brumm

Fortellingene tar utgangspunkt i kosedyrene til gutten Christopher Robin. Christopher Robin er selv med i noen av fortellingene. Fortellingene inneholder også noen avsnitt hvor faren og sønnen snakker sammen om det som skjer.

A.A. Milne var allerede en kjent forfatter da han begynte å skrive dikt om barn. I tillegg til de to bøkene om Ole Brumm, skrev Milne også to andre bøker om livet i den lille familien med mora Daphne, far Alan og gutten Christopher Robin. Disse bøkene heter Da vi var veldig små (1924) og Nå er vi seks (1927).

Den hundremeterskogen vi leser om, er inspirert av skogen Ashdown Forest sør for London i England. Familien Milne kjøpte huset Corthford Farm som ligger like ved, i 1925, og brukte det som feriested.

Christopher Robin Milne (1920–96) var ikke så glad for å ha blitt en barnebokperson. Det hendte at han ble ertet på skolen for ting som står i bøkene. Når han ble voksen, startet han en bokhandel sammen med kona si. Etter at han ble femti år gammel, skrev han flere bøker om livet sitt og om familien sin. I den første av bøkene skrev han at han syntes at faren «hadde kommet dit han var ved å klatre på mine små barneskuldre, at han hadde stjålet navnet mitt, slik at jeg bare satt igjen med et tomt skall av berømmelse fordi jeg var hans sønn».

Det er åtte dyr i Hundremeterskogen som har navn. Det er Ole Brumm, Nasse Nøff, Ugla, Tussi, Petter Sprett, Kengu, Ru og Tigergutt. Seks av dyrene er basert på kosedyr som Kristoffer Robin eide i virkeligheten, mens Ugla og Petter Sprett er helt oppdiktet.

Kengu og Ru kommer til skogen midt ute i den første boka, mens Tigergutt kommer i den andre av bøkene. Slik var det i virkeligheten også. Den virkelige Christopher Robin fikk disse tre kosedyrene etter hvert som han ble eldre, og de ble diktet inn i Hundremeterskogen samtidig med at de flyttet inn på barnerommet.

Noen av historiene om Ole Brumm ble til mens mora Daphne og Christopher Robin lekte med kosedyrene. Andre historier ble først diktet opp av forfatteren, og senere tatt med i leken i familien.

Det finnes også noen andre figurer i Hundremeterskogen, men disse er diktet inn i fortellingene senere. De var ikke med i de opprinnelige bøkene. Det er Muldvarpen, ridder Bred, oteren Lottie og Pingvinen.

Det stedet hvor dyrene lever, er inspirert av Ashdown Forest, som ligger der familien Milne bodde. Hundremeterskogen er også inspirert av minnene som A.A. Milne hadde om de beste delene av sin egen barndom. I tillegg kan det være lurt å tenke på Hundremeterskogen som en utopi. Skogen er nemlig også inspirert av voksne menneskers drømmer om det fine eventyrlandet der barndommen varer lenge, der problemene er små og der man er snille med hverandre.

Den siste fortellingen i Huset på Bjørnehjørnet er en litt gåtefull historie om at Kristoffer Robin er i ferd med å forandre seg og vokse fra lek med kosedyr. Christopher Robin var 8 år gammel da Huset på Bjørnehjørnet utkom i oktober 1928. I januar 1929 begynte han på skolen for alvor, på Gibbs’ skole for gutter i London. Året etter reiste han hjemmefra for å gå på internatskole. «Jeg kommer ikke til å gjøre ingenting lenger», sier Kristoffer Robin til Ole Brumm før de lover at de aldri skal glemme hverandre.

Engelskmannen E.H. Shepard (1879–1976) laget tegningene i Ole Brumm-bøkene, og i de to andre bøkene med barnedikt om Christopher Robin. Den Ole Brumm vi ser på tegningene hans, er faktisk inspirert av et kosedyr som fantes hjemme hos familien Shepard, ikke av Christopher Robins bamse. Senere laget Shepard bilder i andre kjente barnebøker: Det suser i sivet, Den hemmelige hagen og mange andre.

Hver av de to bøkene har ti fortellinger. Mange av fortellingene handler om misforståelser. Disse misforståelsene er kanskje komiske, eller kanskje triste. Det viktige i bøkene er hvordan dyrene reagerer når noen er triste eller forvirra.

Noen av dyra i Hundremeterskogen har voksenroller, og noen er barn. Ugla, Petter Sprett og Kengu oppfører seg som voksne, mens Ru og Tigergutt er helt tydelig barn. Tussi er antagelig også voksen, men først og fremst en person som synes synd på seg selv. Ole Brumm og Nasse Nøff er i en mellomsituasjon; de er verken veldig barnslige eller veldig snusfornuftige.

Hver for seg kan også Ole Brumm og Nasse Nøff gjøre rare ting og oppføre seg ufornuftig. Det ser ut som om de tingene som Ole Brumm og Nasse Nøff er enige om, er det som forfatteren mener er de riktige tingene.

Selv om noen av dyrene har voksenroller, så er det barnet Kristoffer Robin som er eieren, vaktmesteren og omsorgspersonen for alle dyrene i hundremeterskogen. Den lille gutten er altså den mest voksne i fortellingene.

Det er lett å se at forfatteren bruker dyrene til å gjøre narr av noen typer oppførsel blant voksne. Noen mener at Tussi er inspirert av en av sjefene som A.A. Milne hadde i bladet hvor han jobbet. Både Ugla og Petter Sprett later som om de er veldig kloke, men avslører seg selv.

Hvorfor er Ole Brumm så populært? Dyrene gjør ofte rare ting. Noen ganger dummer de seg ut, og noen ganger er de bare uheldige. Kanskje det er fordi feilene er komiske? Kanskje populariteten kommer av at Kristoffer Robin er glad i dyrene sine, selv når gjør dumme ting. Kanskje det er populært nettopp fordi dyrene klarer å leve med feilene sine, uten å bli sinte på hverandre.

Det hender at dyrene tar feil. Tussi leter etter et nytt hus til Ugla, og finner et som han tror er ledig. Da må Nasse Nøff late som ingen ting, og flytter inn hos Ole Brumm. I en annen fortelling vil Petter Sprett oppdra Tigergutt til å bli bumpefri. Det forsøket går ikke bra. Begge disse fortellingene er eksempler på at Hundremeterskogen er et sted hvor ingen kan være sinte på hverandre, og hvor vanskelige ting går over.

Noen vil også si at Ole Brumm er så fint fordi det forteller om det gode liv, med god tid til venner, leking og små oppdagelsesreiser.

Bøkene om Ole Brumm ble veldig fort berømte. Allerede tidlig i 1930-åra ble det laget mange ting med bilder av Ole Brumm: kalender, sangbok, julekort, servise, spill og leker.

I 1958 ble det utgitt en oversettelse av Ole Brumm til latin, som egentlig er et utdødd språk. På latin heter boka og bjørnen Winnie ille Pu. Ole Brumm er oversatt til mer enn femti språk.

Disney kjøpte rettighetene til Ole Brumm i 1961, og den første Ole Brumm-filmen ble laget i 1966. Det var Ole Brumm og honningtreet. Etter hvert har bildet av Disneys Ole Brumm – med den røde genseren – kanskje blitt mer kjent enn den originale Shepard-versjonen.

Hundremeterskogen eller Ashdown Forest er bevart som en skogspark. Det går an å besøke den. Der finnes også brummpinne-brua.

I 2009 kom det en autorisert fortsettelse av de to Ole Brumm-bøkene. Den het Tilbake til hundremeterskogen. En ny fortsettelse kom i 2016. Boka het Den beste bjørnen i hele verden, og fire ulike forfattere skrev hver sin fortelling fra hver sin årstid. Mark Burgess laget tegningene i begge disse bøkene.

I 1990-åra var det flere engelske forfattere som skrev bøker for voksne hvor de brukte Ole Brumm til å forklare hva taoisme og filosofi og andre ting egentlig handlet om.

Den første av Brumm-bøkene ble oversatt til norsk i 1932 av Rikka Deinboll, og den andre ble oversatt som Ole Brumm og vennene hans i 1947 av Mathilde Oftedal.

Forfatteren Thorbjørn Egner bearbeidet bøkene for framføring i Barnetimen for de minste, og utga de forkortede utgavene i 1952 og 1953.

I 1993 utkom en komplettert og revidert oversettelse ved forfatteren Tor Åge Bringsværd og forlagsredaktøren Marianne Koch Knudsen. Da fikk den andre av bøkene navnet Huset på Bjørnehjørnet.

Forskjellen mellom Egners versjon og Bringsværd/Knudsens versjon er blant annet at Egner fjernet de pratsomme og tidstypiske sporene av faren/forfatteren i teksten, og at han dempet noen avsnitt hvor dyrene framstår som naive og hjelpeløse.

Tor Åge Bringsværd skrev en bok om Ole Brumm i 1991, som handlet litt om Ole Brumm og litt om lesing generelt. Sammen med Kjersti Scheen og Marianne Koch Knudsen laget Bringsværd den årlige Brummboken fra 1994 til 1999.

• barne- og ungdomslitteratur
• Disney
• A.A. Milne

• Ashdown forest, Den virkelige Hundremeterskogen
• A.A. Milne, hos Gyldendal norsk forlag

• A.A. Milne. Den store Ole Brumm-boken : samlede fortellinger og vers. Gyldendal, 1995. ISBN 82-05-21899-4. Les boka her
• Christopher Robin Milne. The Enchanted Places. Methuen, 1974. ISBN 978-0-14-003449-3
• Christopher Robin Milne. Path Through the Trees. Dutton, 1979. ISBN 978-0-525-17630-5
• Tor Åge Bringsværd. Tigergutt kommer til skogen og spiser frokost. Gyldendal, 1991. Les boka her
• Brian Sibley. Her kommer Ole Brumm : et festskrift til en bjørn med bare liten forstand. Gyldendal Tiden, 2001. ISBN 82-05-28021-5
• David Benedictus. Tilbake til hundremeterskogen. Gyldendal, 2009. ISBN 978-82-05-39336-3
• Paul Bright m.fl. Den beste bjørnen i hele verden : hvor vi følger Ole Brumm gjennom ett år med eventyr i Hundremeterskogen. Juritzen, 2016. ISBN 9788283570083