tabu

Tabu, forbud, forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. Ordet kommer fra de polynesiske øyer hvor det betegnet noe hellig og urørlig. I norsk dagligtale blir tabu gjerne brukt om tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales, eller om atferd som ansees som absolutt forbudt uten at noen stiller spørsmål ved det. Dersom noen setter spørsmålstegn ved tabuers berettigelse, møtes de ofte med aggresjon, sinne og sterk fordømmelse av de toneangivende i en gruppe eller en kultur.

I noen grad har tabuer tjent som leveregler eller absolutte normer som har vært nyttige i et folkehelseperspektiv. Et eksempel på tabu er seksuell kontakt mellom søsken eller mellom foreldre og barn (incest). Da slik kontakt kan føre til graviditet og økt fare for genetiske sykdommer, er dette et tabu som medisinsk sett er rimelig utover de følelsesmessige komplikasjoner slik kontakt gir. Tabuer har ofte også hatt bakgrunn i erfaringer som har medført at visse typer atferd eller vaner måtte unngås. Eksempler er risikoen for trikininfeksjoner før kontroller mot dette ble innført. Risikoen førte til at visse religioner utviklet tabu mot inntak av svinekjøtt. Tabu mot seksuell kontakt med kvinner i forbindelse med menstruasjonsperioden kan føres tilbake til tidligere tiders kunnskap om økt infeksjonsfare hvis slik kontakt fant sted.

Tabu kan imidlertid også tjene som beskyttelse mot å ta opp noe som er vanskelig, smertefullt eller skambelagt. Det kan gjelde for kulturer som sådan så vel som grupper, for eksempel familier eller enkeltindivider. Eksempler på tidligere tabubelagte emner som ble tatt opp i det 20. århundre er seksualitet og prevensjon. Helseopplysning sikter også i stor grad mot å bryte unødige tabuer som oftere tjener til å hindre forebyggende helsetiltak enn å fremme disse. Eksempler er omtale av alvorlige sykdommer som for eksempel hiv og alvorlige psykiske lidelser.

Tabuer er ikke varige, men oftest tidsbestemte. Forfattere og kunstnere har hatt (og har fortsatt) en viktig samfunnsmessig rolle når det gjelder å utfordre tabuer og få en til å se dem i et nytt lys. Psykiatrisk behandling kan ofte innebære å sette navn på og utfordre tabuer i familier eller hos enkeltindivider som egentlig bare tjener til å vedlikeholde en uheldig funksjon eller tilstand.

Det faktum at tabuer finnes i alle kulturer til alle tider tyder på at tabuer antagelig er nødvendig og en del av menneskelig kultur og vesen. Den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias (1897–1990) er kanskje den som klarest har påpekt dette ved å vise hvordan for eksempel  tabuer knyttet til nakenhet og seksualitet i andre halvdel av det 20. århundre riktignok gradvis ble redusert, men bare for i stedet å bli erstattet av andre tabuer knyttet til kroppen og kroppens funksjoner, slik som for eksempel tabu knyttet til defekasjon.