Mummitrollet

Handlingen i de fleste av bøkene foregår i og omkring Mummihuset, som ligger ganske alene i Mummidalen. Landskapet ligner på et nordisk skjærgårdsmiljø, med saltvann, badehus, barskog, elv og åser. Det er lett å se for seg at inspirasjonen til huset og miljøet har vært en borgerlig families sommerhus ved havet.

Det mest konkrete forbildet er morfarens sommerhus på Blidö i Stockholms skjærgård. I de to første bøkene finnes det riktignok noen palmer, men etter hvert ble det nordiske landskapet rendyrket i bøkene. Det voldsomme og uforutsigbare havet er også en faktor i landskapet og bøkene.

Mummifamilien er hvite, lubne fantasifigurer som går på to bein og har store neser. De er nesten uten klær og kan ytre sett ligne på flodhester eller dugonger, men har ellers preg av å være menneskelige i tanker og adferd.

Jansson laget de første skissetegningene av mummifigurer tidlig på 1930-tallet, og navnet «mumin» var basert på en familiespøk om usynlige figurer som forstyrret roen i huset.

Rundt den lille kjernefamilien med Mummitrollet, Mummimamma og Mummipappa er det etablert et miljø av slektninger, venner og tilfeldig forbipasserende. Noen ligner mye på mummifamilien av utseende, noen er mennesker, noen har dyrefasong og noen er fantasifigurer.

Noen av figurene i Mummidalen er delvis basert på virkelige personer. Andre figurer er mer karikaturer av ulike påfallende personlighetstrekk. Og noen kan være en kombinasjon.

Jansson selv identifiserte seg med den sentrale hovedpersonen Mummitrollet, som står i forbindelse med alle de andre personene i fortellingene. Hun hadde også lagt mye av seg selv i den hissige Lille My, som forstyrrer inntrykket av fred og harmoni i Mummidalen. Jansson kan også kjennes igjen i Tofte, en person som bare opptrer i den siste av bøkene.

Mummitrollet drives av to karaktertrekk, skrev Sonja Hagemann i sin introduksjon til bøkene i 1967: eventyrdrømmen og redningsdrømmen. Han vil gjerne ut på eventyr og oppleve, men aller helst vil han redde noen.

Portrettene av foreldrene er påtagelige i den livsfjerne dagdrømmeren Mummipappa og den evig omsorgsfulle Mummimamma. Janssons samboer/kjæreste Tuulikki Pietilä er står modell for den trygge og sindige Tootikki som ble introdusert i den sjette av mummibøkene, Trollvinter, i 1957.

Fra Janssons tidlige voksenliv er Vifsla og Tufsla basert på Jansson og hennes venninne, teatersjefen Vivica Bandler. Den frittgående Snusmumrikken er inspirert av flere, men er mest et portrett av Janssons ungdomskjæreste, journalisten og politikeren Atos Wirtanen.

Andre figurer er mer av en karikatur av ulike egenskaper: den rigide Hemulen, den svært feminine Mymlen, den nifse Hufsa og den engstelige Filifjonka. Noen av disse har vært knyttet til navngitte inspirasjonskilder.

De to første bøkene bærer tydelig preg av å være skrevet i skyggen av krigene som Finland kjempet mot Sovjetunionen parallelt med andre verdenskrig: vinterkrigen (1939–1940) og fortsettelseskrigen (1941–1944).

I Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945) leter mor og barn etter en far som har blitt borte. Mummiuniverset er under utvikling, og personene kalles ennå ikke «mummiene». Jansson selv hadde blandede følelser for boka, og den ble lenge ikke regnet med blant mummibøkene.

Kometen kommer (1946) forteller om en trussel mot Mummidalen, svært sammenlignbar med en atombombe. Jansson utga en revidert utgave i 1968, hvor hun endret balansen mellom katastrofefrykt og barnas bekymringsløse lek.

Den tredje av mummibøkene, Trollmannens hatt (1948), ble et gjennombrudd for serien og forfatteren. Her er alle personene lekende barn, og intrigen med den magiske hatten er overkommelig skummel. Jansson har sagt i intervju at «Trollmannens hatt var nærmest et direkte bilde av en sommerbarndom som virkelig var meget lykkelig».

Jansson utdyper mummiuniversets forhistorie i Mummipappa på eventyr (1950). Her forteller Mummipappa om sitt liv fra barndom og spennende eventyr fram til han møter Mummimamma.

Bildeboka Hvordan gikk det? (1952) forsterker det tvetydige inntrykket av Mummidalen: troskyldig lek og utforskning, og et urovekkende landskap. Boka utmerket seg ved bruken av hull i boksidene, noe som både er en visuell lek og en understrekning av at ting kan være annerledes enn man først tror.

Farlig midtsommer (1954) handler både om å spille teater og å overleve en katastrofe. Boel Westin, som har skrevet en biografi om Jansson, sammenligner boka med William Shakespeares stykke Stormen, i og med at begge har elementer av forlis og forvekslinger. Boka trekker veksler på Janssons erfaringer med den første teateroppsetningen fra mummiverdenen, Mummintrollet och kometen (1949), og ble selv omarbeidet til teaterstykket Troll i kulissene (1958). Troll i kulissene ble oppført som gjestespill i Oslo i 1960.

Jansson skrev fra 1954 en avistegneserie i stripeformat fra Mummidalen. Stripene hadde internasjonal utbredelse gjennom et samarbeid med Associated Newspapers og gikk på det meste i 120 aviser og 40 land.

Jansson skrev og tegnet serien i de første sju årene. Deretter ble den overtatt og videreført av hennes bror Lars Jansson helt til serien ble avsluttet i 1975.

Tegneserien hadde form av en daglig stripeserie, men var samtidig bygget opp med sammenhengende historier som hadde tre måneders varighet. Noen av disse tegneserie-historiene la senere grunnlag for nye bøker, mest tydelig i «Den farliga vintern» som ble til Trollvinter, og «Mumin och havet» som ble til Pappaen og havet. På oppfordring fra den britiske redaktøren Charles Sutton ble tegneseriene rettet mot et litt mer voksent publikum enn bøkene. Dette var medvirkende til at de fire siste mummibøkene i stor grad oppfattes som allaldersbøker eller tvetydige barnebøker/voksenbøker.

Trollvinter (1957) er kanskje den mest vellykkede romanen blant bøkene, som roman betraktet. Den har en strammere form og en mer bevisst psykologisk utvikling hos hovedpersonen. Mens mummiene sover gjennom vinteren, våkner Mummitrollet alene og utforsker en verden som er ny for ham. Gjennom alt som skjer, vokser Mummitrollet ut av barndommen og framstår som en modnere karakter. Et råd fra Too-tikki til Mummitrollet kan sees som en nøkkelsetning i boka: «Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.»

Novellesamlinga Det usynlige barnet (1962) er noe mørkere enn de tidligere bøkene, og like mye rettet mot voksne lesere. Tittelnovellen, om Ninni som trenger å bli behandlet med respekt og omsorg for å bli synlig, er en gripende moralsk fabel, mens «Filifjonka som trodde på katastrofer» er en karikatur og studie i personlighetstrekk. Novellen «Grantreet» er en populær og ofte gjenfortalt historie om mummienes første møte med juletradisjoner.

Pappaen og havet (1965) er et reiseeventyr, men også en vemodig historie om en familie og et ekteskap som knaker i sammenføyningene. Mummitrollet og foreldrene oppsøker et tilsynelatende forlatt fyrhus på ei lita øy, for å følge opp farens eventyrlyst.

Sent i november (1970) er en melankolsk avskjed med mummiverdenen. I denne boka er mummifamilien fraværende – men fremdeles veldig tilstede i alles bevissthet når familiens venner er samlet i Mummihuset for oppbrudd og avskjed. Boka har også en biografisk lesemåte: Jansson tok avskjed med det barndommens rike som mummiene representerte for henne, i og med at mora hadde dødd tidligere det samme året

De to siste bildebøkene fra Mummidalen viser igjen spennvidden og paradoksene i dette barnebokuniverset. Den farlige reisen (1977) skildrer en forvirrende reise gjennom et kaotisk landskap, mens fotobildeboka Skurken i Mummihuset (1980) er et lekent overskuddsprosjekt fra en trygg verden.

Mummibøkene førte til at Jansson i 1966 fikk den internasjonale H. C. Andersen-prisen for barnelitteratur. Hun fikk også en rekke andre priser.

Mummiene ble først introdusert på norsk med bildeboka Hvordan gikk det? i 1957, gjendiktet av André Bjerke. Bjerke ga dermed også norske navn til mange av figurene, og oversatte de to andre bildebøkene. Gunnel Malmström oversatte Trollvinter i 1958 og oversatte deretter de øvrige bøkene, som utkom på norsk i ikke-kronologisk rekkefølge.

Mummimuseet i Tammerfors åpnet i 1987, og Mummiparken i Nådendal åpnet i 1993. Det finske postvesenet har siden 1992 gitt ut nærmere 50 frimerker med Mummi-motiv. Den finske porselensfabrikken Arabia har siden 1990 gitt ut en serie krus og flere andre samleprodukter.

Mummiene opptrådte første gang på teater i 1949 og 1958. Operaer fra mummiverdenen hadde premiere i 1974 og 2015.

Den første TV-opptredenen var en tysk dukkefilmserie i 1959. Den finsk-japansk-nederlandske tv-serien I Mummidalen ble laget i årene 1990–1992 og omfatter 104 episoder.

En ny TV-serie med 3D-animasjon begynte i 2019 og er en finsk-britisk samproduksjon.

Med bildemateriale fra denne nye animasjonsserien har det britiske forlaget Pan Macmillan siden 2019 utgitt en ny serie med bearbeidede gjenfortellinger av kjente historier og nyskrevne bildebøker, blant annet med Alex Haridi og Amanda Li som forfattere. Disse bøkene er av varierende kvalitet. Gjenfortellingen Veien til Mummidalen er en striglet og nedredigert versjon av Småtrollene og den store oversvømmelsen, som gjør det lettere å forstå originalbokas plass i bokserien. Andre bildebøker fra denne produksjonen mangler dynamikk og tilfører lite til mummi-universet.

Tegneseriene har blitt gjenutgitt i innbundne bøker. De fem første bindene, med Tove Janssons tekst og tegninger, ble utgitt på norsk 2008–2012. De var oversatt og med forord av Anders Heger.

• Småtrollene og den store oversvømmelsen, 1945, norsk utgave 1993. Svensk tittel: Småtrollen och den stora översvämningen
• Kometen kommer, 1946, norsk utgave 1970. Svensk tittel: Kometjakten, Revidert utgave i 1968 med tittelen Kometen kommer
• Trollmannens hatt, 1948, norsk utgave 1960. Svensk tittel: Trollkarlens hatt
• Mummipappa på eventyr, 1950, norsk utgave 1961. Svensk tittel: Muminpappans Bravader Skrivna av Honom Själv. Revidert utgave i 1968 med tittelen Muminpappans memoarer
• Farlig midtsommer, 1954, norsk utgave 1959. Svensk tittel: Farlig midsommar
• Trollvinter, 1957, norsk utgave 1958. Svensk tittel: Trollvinter
• Det usynlige barnet, 1962, norsk utgave 1963. Svensk tittel: Det osynliga barnet
• Pappaen og havet, 1965, norsk utgave 1966. Svensk tittel: Pappan och havet
• Sent i november, 1970, norsk utgave 1971. Svensk tittel: Sent i november
• Hvordan gikk det?, 1952, norsk utgave 1957. Svensk tittel: Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mumintrollet och Lilla My
• Hvem skal trøste Knøttet?, 1960, norsk utgave 1960. Svensk tittel: Vem ska trösta knyttet?
• Den farlige reisen, 1977, norsk utgave 1978. Svensk tittel: Den farliga resan
• Skurken i Mummihuset, 1980, norsk utgave 1981. Svensk tittel: Skurken i muminhuset

• Tove Jansson
• barne- og ungdomslitteratur
• Finlands litteratur

• Opplevelsesparken Mummivärlden i Nådendal i Finland
• Offisiell hjemmeside for merkevaren Mumin

• Sonja Hagemann. Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Aschehoug, 1967. Heftet hos Nasjonalbiblioteket.
• Jan H. Landro og Gunnel Malmstrøm. Tove Jansson. Bokklubben, 1993. Heftet hos Nasjonalbiblioteket.
• Tuula Karjalainen. Tove Jansson: arbeide og elske. Heinesen, 2014. Boka hos Nasjonalbiblioteket.
• Tordis Ørjasæter. Møte med Tove Jansson. Gyldendal, 1985. Boka hos Nasjonalbiblioteket.
• Boel Westin. Tove Jansson: ord, bild, liv. Bonniers förlag, 2007
• Philip Ardagh. Mummidalens verden: mummitrollene. Cappelen Damm, 2017. Boka hos Nasjonalbibliteket.
• Anders Heger. Mummitrollets mammas multitalenter: Om Tove Jansson som tegneseriekunstner. På Cappelen Damms nettsted boktips.no, 2015
• Morten Olsen Haugen. Den mangfoldige Mummidalen. På nettstedet barnebokkritikk.no, 2020. Om de nye bildebok-gjenfortellingene
• Walter Wehus. Den besteborgerlige mummifamilien. På tegneserienettstedet Empirix.no, 2015