Store norske leksikon

Store norske leksikon (SNL) er et norsk allmennleksikon, som publiseres gratis på nett. SNL er basert på artiklene i papirleksikonet Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, som kom ut i fire utgaver mellom 1978 og 2007.

Artiklene er vitenskapelig fundert og skrevet av fagfolk, som oppdaterer og forvalter alle temaer og fagområder hver dag, året rundt. Lesere kan foreslå endringer til artiklene og stille spørsmål i kommentarfeltet. Leksikonet har artikler på både nynorsk og bokmål. Visjonen bak leksikonet er at nordmenn skal finne kunnskap av høy kvalitet fritt tilgjengelig på nett. Artiklene signeres og man må bidra under fullt navn. Leksikonet følger redaktørplakaten. Med sine 2,4 millioner brukere i måneden og 300 000 leste artikler hver dag er SNL Norges største nettsted for forskningsformidling. Sjefredaktør er Erik Bolstad.

Organisasjon

Store norske leksikon eies av den ideelle Foreningen Store norske leksikon, som finansieres av medlemskontingenter fra alle de norske universitetene og flere ideelle organisasjoner (Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Nord Universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet – Storbyuniversitetet, Meteorologisk institutt, Norges Musikkhøgskole, Nasjonalmuseet, Norsk faglitterær Forfatter- og oversetterforening, Det norske Vitenskaps-Akademi, Sparebankstiftelsen DNB og Stiftelsen Fritt Ord). Nasjonalbiblioteket administrerer en offentlig støtteordning for nettleksikon, som SNL søker penger fra.

Leksikonplattform

SNL er hovedleksikonet i Foreningen Store norske leksikon, som også utgir tre andre frie oppslagsverk på nett: Store medisinske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Norsk kunstnerleksikon. SNL er dessuten leverandører av infrastruktur for nettleksikon. Siden 2015 har SNL publisert Norsk kunstnerleksikon på vegne av Nasjonalmuseet, og infrastrukturen vil også bli tatt i bruk av det topografiske leksikonet TrapDanmark for å publisere en nettutgave.

Papirleksikonet: Rivalene slår seg sammen

Dagens Store norske leksikon er kulminasjonen av en mer enn hundreårig leksikonhistorie. I 1975 slo de lenge rivaliserende leksikonprodusentene Aschehoug og Gyldendal pjaltene sammen og etablerte et nytt, felles forlag, Kunnskapsforlaget, som publiserte papirleksikonet Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon med 16 illustrerte bind i sort kunstskinn. Det utkom i fire utgaver med tilleggsbind, samt CD-rom og nettutgave. De ga også ut ettbindsleksikon.

Gjennom hele 1900-tallet opparbeidet leksika en helt eksepsjonell status og posisjon. Fram til 1970-tallet var leksika «den typen bokverk det var størst mulighet til å selge», ifølge Egil og Harald Tveterås. Den norske leksikonbølgen var større enn i andre land, og fra et forlagsperspektiv synes markedet en stund å ha vært «umettelig». Både Aschehoug og Gyldendal var sentrale pådrivere for å skape og fylle dette markedet, og på 1960-tallet var de til tider bitre konkurrenter.

På begynnelsen av 1970-tallet begynte begge forlag å innse at det ville bli dyrt å fortsette markedskampen. Begge forlag hadde revidert sine fagartikler så mange ganger at de krevde nyskriving dersom flere oppslagsverk skulle utgis, dertil kom store investeringer i moderne EDB-utstyr. I tillegg til markedsandelene konkurrerte forlagene om bidragsytere – dyktige fagskribenter var mangelvare i et lite land som Norge.

Ideen om å avblåse den innbyrdes konkurransen og slå kunnskapsbasene sammen skal ha oppstått på Forleggerforeningens årsmøte i juni 1973, i en fortrolig samtale mellom Brikt Jensen (Gyldendal) og Ole Sagfossen (Aschehoug). Planene om det nye forlaget må ha blitt tatt godt imot i de ulike leirene, og prosjektet ble holdt godt skjult for media fram til lanseringen i 1975. De nye forente kreftene representerte en stor utfordring for de mindre forlagene, som med Dreyer og Grøndahl i spissen ga uttrykk for frustrasjon.

Lars Bucher Johannesen ble redaktør i det nye forlaget, og i 1977 ble det første, felles leksikonet publisert: Verden i dag. Samtidsleksikon 1977. Dette var riktignok bare et supplementsbind til de to forlagenes respektive konversasjonsleksika, men året etterpå kom første bind av Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Dette utkom i 12 bind, og ble utgitt i fire papirutgaver, det siste i 2005–2007. Fram til 2010 ble det jevnlig produsert supplementsbind på papir og årlige nyhetsutgaver med tittelen Store norske årbok.

Sporene etter sammenslåingen er fortsatt synlige i dag. I artikkelen «flekkfjerning», som fremdeles finnes i leksikonet, er store deler av teksten nærmest uendret fra 1960, da den første gang stod på trykk i Gyldendals Store konversasjonsleksikon. Utdaterte oppslagsord, som «hottentotter» og «buskmenn», er for lengst borte, noe som godt illustrerer det faktum at heller ikke leksikalsk kunnskap og leksikale oppslagsord er politisk og ideologisk nøytralt.

Store norske leksikon ble lansert med omfattende reklamekampanjer, som flagget det nye produktet som intet mindre enn en «ny nasjonal begivenhet». Salgsargumentene var nettopp Aschehoug og Gyldendals samlede erfaring i å lage leksikon, deres suksess med å samle og formidle solid og trygg kunnskap. Det spesifikt norske ved Store norske leksikon ble også sterkt betonet, i konkurranse med en rekke leksika som ble oversatt fra andre land. Og ikke overraskende gjentok reklamen for Store norske leksikon et av de mest sentrale argumentene i de mange ulike leksikonkampanjene som hadde sett dagens lys opp gjennom 1900-tallet: «Både kunnskapsmengden og kunnskapsbehovet øker og øker». Løsningen på dette var selvsagt anskaffelsen av nye, oppdaterte kunnskapsprodukter. Kunnskapsforlaget bød på «En verden av kunnskap».

Store norske leksikon på nett: «løpende oppdatert»

I 1996 utkom Store norske leksikon i digital form. CD-ROM-utgaven ble lansert som Aschehoug og Gyldendals multimedialeksikon. CD-rom-utgaven inneholdt også søkeindekser, multimedia og tilleggstabeller. Ny teknologi gjorde det enklere, raskere og billigere å oppdatere artiklene, og lenker til andre, relevante artikler med oppdatert informasjon kunne føyes til. Brukeren fikk på sin side også tilgang på både lyd og levende bilder – og kunne selv enkelt anvende nye digitale søkefunksjoner. CD-rom-epoken ble kortvarig. Stadig flere fikk tilgang til internett, der kunnskapsomfanget var grenseløst.

I 2000 ble nettsiden storenorskeleksikon.no lansert som en lukket betalingstjeneste. Tjenesten var delvis koblet til CD-ROM-utgaven. Publikum kjøpte seg inn, ikke helt ulikt leksikonbransjens tidligere utbredte subskripsjonspraksis, der man på forhånd meldte sin interesse for de kommende utgaver av leksikonet. Abonnementet kostet da ca. 600 kroner. Betalingsviljen var imidlertid laber.

I 2009 lanserte Kunnskapsforlaget leksikonet Store norske leksikon 2.0, en åpen, reklamefinansiert nettside med Petter Henriksen som hovedredaktør. Kunnskapsforlaget utviklet selv publiseringsplattformen. Alle kunne foreslå endringer til innholdet, og endringsforslagene fra publikum ble kvalitetssikret av redaktørene eller fagansvarlige.

Heller ikke denne finansieringsmodellen var vellykket, og i februar 2010 ga Kunnskapsforlaget opp prosjektet. Også nettversjonen var dyr å drive, og forlaget hadde fått avslag på sin søknad om statlig støtte til å fortsette driften. Det lot seg heller ikke gjøre å gi bort leksikonet: daværende kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte at «det er uaktuelt for staten å overta ansvaret for «Store norske leksikon». I oktober samme år overtok likevel Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB Nor eierskapet til leksikonet og startet prosjektet Norsk nettleksikon. Den nye sjefsredaktøren og daglig leder, Anne Marit Godal, gjorde SNL om til et ikke-kommersielt produkt, fritt for reklame og tilgjengelig for alle.

I 2013 gikk leksikondriften fra å være et prosjekt drevet av stiftelsene til å bli det ideelle foretaket SNL AS, som i 2014 skiftet organisasjonsform til Foreningen SNL, hvor universitetene gikk sammen om å finansiere leksikonet.

Da Store norske leksikon gikk på nett, gjorde de samtidig et fundamentalt grep for å løse et av leksikonsjangerens aller eldste og mest karakteristiske paradokser: hvordan gi ut et leksikon som kunne by på dagsaktuell og oppdatert kunnskap – uten selv samtidig å bli utdatert. Et digitalt leksikon kunne forlate den etablerte praksisen der kunnskapen ble ordnet fra A til Å i tykke, plasskrevende og dyre bind, der man måtte begynne forfra innen siste bind i serien var skrevet, trykt, distribuert og solgt. Med et nettleksikon trengte ingen å sitte igjen med utdatert informasjon. Samtidig beholdt Store norske leksikon på nett den gamle leksikalske ambisjonen om å være en base for all verdens kunnskap, kvalitetssikret og tilgjengelig for alle.

  • Første utgave kom ut i perioden 1978–1981. Det var på 12 bind. Olaf Kortner, Preben Munthe og Egil Tveterås var hovedredaktører.
  • Andre utgave kom ut i perioden 1986–1989. Det var på 15 bind. Olaf Kortner, Preben Munthe og Egil Tveterås var hovedredaktører. Tilleggsbind: Vår samtid
  • Tredje utgave kom ut i perioden 1995–1999. Det var på 16 bind. Da kom også Store norske leksikon på CD-rom, Store norske søkeindeks, multimedia og tabeller. Petter Henriksen var hovedredaktør.
  • Fjerde utgave kom ut i perioden 2005–2007. Det var på 16 bind. Petter Henriksen var hovedredaktør. Fjerde utgave ble utgitt med økonomisk støtte fra Fritt Ord, fordi papirleksikon ikke solgte like mye som tidligere.
  • Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon, 1997, redaktører var Petter Henriksen, Øivind Reisegg og Trond Smith-Meyer. 2. utgave, Aschehoug og Gyldendals store norske ettbinds leksikon, 2004. Hovedredaktør var Trond Smith-Meyer og Øivind Reisegg.
  • 2010–d.d. Store norske leksikon på nett, Norsk nettleksikon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Per Thomas (2012). Underkapittel «1900-tallet. Andre Del» i Norsk Litteraturhistorie, side 649–53, Universitetsforlaget
  • Berg, Siv Frøydis, Øivind Berg, Sine Halkjelsvik Bjordal og Helge Jordheim (2012). All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år. Nasjonalbiblioteket/Universitetet i Oslo og Forlaget Press.
  • Berg, Siv Frøydis og Tore Rem (2012). «’Det gjelder å nå fram til dem!’ Kunnskaps til salgs» i All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år, side 187-197. Nasjonalbiblioteket/Universitetet i Oslo og Forlaget Press.
  • Bjordal, Sine Halkjelsvik og Johan L. Tønnesson (2012). «Rene fakta. Leksika som kunnskapskamp» i All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år, side 119-129. Nasjonalbiblioteket/Universitetet i Oslo og Forlaget Press.
  • Evensmo, Sigurd (1974), Gyldendal og Gyldendøler. Gyldendal Norsk Forlag.
  • Fagerjord, Anders og Helge Jordheim (2012). «Oppdatert eller utdatert. Encyklopedisjangeren og tiden.» i All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år, side 79-87. Nasjonalbiblioteket/Universitetet i Oslo og Forlaget Press.
  • Ringdal, Nils Johan (1995). Kardinaler og kremmere: norske forleggere gjennom hundre år. Den norske Forleggerforening.
  • Rudeng, Erik (1997). William Nygaard. 1865-1952. Aschehoug.
  • Sandnes, Svein (1998). «Den norske leksikonkampen». I Norsk litteraturhistorie, bd. II, redigert av Eriksen og Johnsen, Universitetsforlaget.
  • Tveterås, Egil og Harald L. (1996) Boken lever. Norsk bokbransje etter 1900. 4 bd. i serien Den norske bokhandels historie. Utgitt av Den norske Bokhandleroforening og Den norske Forleggerforening. Cappelen Forlag.
  • Vassenden, Eirik (2004). «Den store overflaten : Erlend Loes romaner» i Den store overflaten : tekster om samtidslitteraturen, 2004, side 72–102, Damm
  • Overtar ikke Store norske leksikon. NRK Kultur og underholdning. Besøkt 25.06.2019
  • Nasjonalbiblioteket SA 655.5.3. Reklamefoldere og reklamesitater.
  • Alle bilder: Nasjonalbiblioteket.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg