Frankrike har skille mellom kirke og stat, og folketellingene omfatter ikke religionstilhørighet. Fransk lov har siden 1872 hatt forbud mot å stille spørsmål om religion i offentlige folketellinger. Prinsippet ble bekreftet gjennom en lov fra 1978.

Det er derfor usikkerhet knyttet til hvor mange som tilhører forskjellige religioner i Frankrike. Det finnes imidlertid en rekke meningsmålinger med spørsmål om dette. Instituttet CSA gjennomfører jevnlig slike målinger, og i en måling fra CSA i 2012 svarer 56 prosent at de er katolikker, 32 prosent at de er uten religion, seks prosent at de er muslimer, to prosent at de er protestanter, en prosent at de er jøder og tre prosent at de tilhører en annen religion.

Andre målinger gir et noe annet bilde. I en undersøkelse gjennomført av det nasjonale instituttet for demografiske studier (Ined) i 2008 og 2009 svarer hele 45 prosent at de er uten religion, mens 43 prosent svarer at de er katolikker, åtte prosent at de er muslimer, to prosent at de er protestanter og 0,5 prosent at de er jøder.

Paris regnes som ett av verdens fremste sentre for religionsvitenskap med tyngdepunkt i École Pratique des Hautes Études ved Sorbonne.

Det største religionssamfunnet i Frankrike er Den katolske kirke som er organisert i 95 bispedømmer. Kirkens høyeste organ er Assemblée plénière de la Conférence des évêques de France (Den franske bispekonferanses plenumsforsamling), som møtes hvert år i Lourdes.

Andelen katolikker falt imidlertid, ifølge CSAs måling fra 2012, med 25 prosentpoeng fra 1986 til 2012, fra 81 til 56 prosent. Ifølge samme undersøkelse økte andelen uten religion i samme periode fra 15,5 til 32 prosent, mens andelen som bekjente seg til andre religioner i perioden økte fra 3,5 til 11 prosent, noe som i stor grad forklares med en økning i andelen muslimer.

I tillegg til at andelen katolikker faller viser flere statistikker også nedgang i religiøst engasjement blant katolikker: Mens 84 prosent av alle nyfødte barn ble døpt i 1970, var det tilsvarende tall ca. 58 prosent i 2000; kirkelig inngåtte ekteskap sank i samme periode fra 95 prosent til 40 prosent og antallet prester fra ca. 45 000 til ca. 25 000. Nedgangen i religiøst engasjement bekreftes også av CSAs undersøkelse fra 2012. Denne viser en betydelig nedgang i antallet praktiserende katolikker, mens antallet ikke-praktiserende har holdt seg stabilt det siste tiåret.

mellomkrigstiden og i tiden etter den annen verdenskrig vant den katolske kirke atskillig intellektuell prestisje gjennom filosofer som Gabriel Marcel, Étienne Gilson og Jacques Maritain, og forfattere som Charles Péguy, Paul Claudel, François Mauriac og Georges Bernanos.

Den muslimske befolkningen i Frankrike er den største i Vest-Europa. De fleste er innvandrere fra Nord-Afrika eller fra andre tidligere franske kolonier i Afrika. Flertallet er sunni-muslimer, men det finnes også sjia-grupper. Tallet på franske konvertitter antas å ligge rundt 50 000 (2003). Det har vært innvandring fra Midtøsten og Nord-Afrika siden slutten av 1800-tallet. Den første moskeen i Frankrike, Mosquée de Paris, åpnet i 1926. Innvandringen fra Nord-Afrika økte sterkt fra 1960, og etter 1970 har islam vært i sterk vekst. Som med andre religioner er det usikkerhet knyttet til hvor mange muslimer det er i Frankrike, forskjellige undersøkelser operer med forskjellige tall. Offisielt anslås det at det bor 5-6 millioner muslimer i Frankrike, og at en tredel av disse er troende og praktiserende. Ifølge Ined (2010) teller Frankrike 2,1 millioner "selverklærte muslimer".

Islamske saker har stor innenrikspolitisk betydning og er stadig gjenstand for offentlig debatt. I 1991 fikk Frankrike, som det første land i Vest-Europa, et islamsk universitet som utdanner imamer og Koran-lærere, L'Institut musulman des sciences humaines. Initiativtaker var den islamistiske paraplyorganisasjonen Union des organisations islamiques de France (UOIF), stiftet 1982, som fungerer som paraplyorganisasjon for de største muslimske organisasjonene i landet.

I 2004 ble loven som forbød iøynefallende religiøse symboler i offentlige skoler vedtatt. Loven fikk særlig konsekvenser for muslimske jenters bruk av hijab (skaut som dekker håret). Loven utløste en omfattende debatt om retten til bruk av hijab i skolen, også i andre vest-europeiske land.

De protestantiske kirkene i Frankrike teller ifølge undersøkelsen fra Ined færre enn en halv million.

Jean Calvin (1509-1564), den reformerte protestantismens fremste teolog, var fransk, og fikk mange tilhengere i Frankrike, især i Vest-Frankrike og i områdene rundt Paris. Det nantiske edikt (1598) innrømmet reformerte (hugenotter) betydelig frihet til å praktisere sin religion, men ved opphevelsen av ediktet i 1685 flyktet mange av de franske reformerte til Preussen, som på den tiden hadde en mer liberal religionspolitikk enn Frankrike.

Det finnes flere hundre tusen medlemmer av ulike ortodokse kirker, som den russisk-ortodokse, og andre kirker, som den armenske.

Frankrike har dessuten en stor jødisk befolkning, det er ifølge Ined 125 000 jøder i Frankrike i dag. Det finnes ifølge samme undersøkelse også 150 000 buddhister bosatt i landet.

Helt siden revolusjonen i 1789 har det vært en betydelig antiklerikal tradisjon i Frankrike. Ved lov av 1905 ble det nåværende skillet mellom kirke og stat innført. Skillet gjelder imidlertid ikke i de tidligere tyske områdene Alsace og Lorraine, som ble franske i 1918.

Under den franske revolusjon forsøkte man å opprette en katolsk nasjonalkirke, med troskapsed til nasjonen i stedet for til paven. De fleste biskoper og prester nektet, og mange av dem som ikke flyktet til utlandet, ble drept. I 1801 og 1802 gikk Napoleon tilbake på en del av revolusjonens antiklerikale forordninger, og inngikk avtaler (konkordater) med den katolske kirke, de protestantiske kirkesamfunn og det mosaiske trossamfunn. Katolisismen ble anerkjent som flertallets religion, og presteskapet skulle motta en årlig godtgjørelse til erstatning for det beslaglagte kirkegods.

Revolusjonen i 1830 medførte en ny antiklerikal reaksjon, mens revolusjonen i 1848 var vennlig stilt. I 1850 ble grunnskolen overlatt til den katolske kirke, men i 1882–86 ble det innført et offentlig skolevesen uten religionsundervisning. 1800-tallet var samtidig preget av en sterk katolsk forankring i betydelige deler av befolkningen, og f.eks. den store valfarten til Lourdes begynte i 1874 etter Bernadette Soubirous' Maria-åpenbaring i 1858.

Tiden rundt århundreskiftet var preget av antiklerikalisme. Med lovfestet skille mellom kirke og stat fra 1905 ble kirkelig eiendom beslaglagt, biskoper og prester satt på gaten og presteskolene tømt. La Loi sur les associations (loven om foreninger) fra 1901 førte til at de fleste religiøse ordenssamfunn og kongregasjoner ble oppløst, selv om de fleste likevel vendte tilbake i perioden 1919–39. I Alsace og Lorraine fikk likevel bispedømmene Strasbourg og Metz beholde den status de hadde hatt under konkordatet av 1801, da de igjen ble franske i 1918.

I 1959 ble det innført en lov som tillot finansiell støtte til katolske privatskoler. Nasjonalforsamlingen gikk inn for å begrense støtten i 1984, men planene ble skrinlagt etter store demonstrasjoner. I løpet av 1980- og 1990-årene oppnådde stadig flere ordenssamfunn og klostre juridisk godkjennelse (reconnaissance légale).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.