Gregers Winter Wulfsberg Gram
Gregers Gram fotografert i London, 1942. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.
Gregers Gram var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig. Han deltok i felttoget mot tyskerne i Norge i 1940. Gram kom snart med i det tidlige motstandsarbeidet, men han valgte å reise til Sverige våren 1941. Gram kom seg videre til Storbritannia samme år, og han deltok i flere spesialoperasjoner som fenrik i Kompani Linge.
Gregers Gram vokste opp i Vestre Aker som sønn av høyrepolitiker og byfogd i Oslo Harald Gram. Han fulgte i sin fars politiske retning og ble lokalt et aktivt medlem av Unge Høyre. Etter avlagt examen artium i 1938 begynte Gregers på jus-studiet ved Universitetet i Oslo. I vinteren 1940 gjennomgikk han militær opplæring. Etter 9. april deltok Gram i kamphandlingene på østsiden av Mjøsa hvor han ble tatt til fange to ganger.
Som sin far kom Gram tidlige med i den sivile motstanden mot okkupasjonsstyret under Nasjonal Samling. Det første halvåret av 1941 deltok han i utgivelsen av den illegale avisen «For konge og fedreland» som ble utgitt av en kameratkrets fra Ullern i Oslo.
Gram ønsket å slutte seg til den norske utefronten, og hans periode i den illegale pressen ble derfor kortvarig. Allerede 24. mars 1941 krysset han grensen til Sverige. Rett før det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni la han sammen med en gruppe likesinnede ut på en lang reise (gjennom Russland, Iran, India og med videre sjøtransport til Canada) som først i november samme år endte i Storbritannia.
I Storbritannia kom Gram med i Kompani Linge hvor han snart ble tilknyttet et britisk-norsk planleggingsprosjekt for propaganda-operasjoner mot det tyskokkuperte Norge. Planene møtte imidlertid motstand da den ved utgangen av året ble luftet for norske hjemmefrontledere og av den grunn lagt på is.
Sammen med vennen Max Manus ble Gram i stedet plukket ut til SOE (Special operations executive)-operasjonen «Mardonius» som skulle utføre sabotasje mot den tyskkontrollerte skipsfarten på Oslo havn. I midten av mars hoppet de to i fallskjerm fra et fly over Østmarka. Foruten sin personlige utrustning brakte de med seg magnetiske miner (såkalte limpets) som Gram, Manus og noen medhjelpere fra Milorg i Oslo festet til flere tyske fartøyer utenfor Bjørvika og Aker Brygge om kvelden 27. april. Deler av den ambisiøse planen måtte imidlertid oppgis, og på fartøyene ved Akers mekaniske verksted ble minene oppdaget før de detonerte. Men for to av skipene samt en mindre oljelekter, ble sabotasjen vellykket. Lasteskipet Ortelsburg (3 800 bruttotonn) sank da ladningene eksploderte den påfølgende dag, og Tugela (5 800 bruttotonn) samt oljelekteren fikk betydelige skader og ble satt ut av spill for et lengre tidsrom.
Etter å ha kommet seg tilbake til Storbritannia, hoppet Gram og Manus i oktober samme år på nytt ut over Østmarka. Med dem fulgte de to nye Linge-karene, Einar Judén og Fredrik Wiborg. I likhet med «Mardonius» skulle «Bundle» ved hjelp av miner ramme tyske fartøyer i det indre havneområdet i Oslo. Vaktholdet var langt bedre enn sist, og problemer med utette gummidrakter resulterte i at Gram og de andre Bundle-sabotørene måtte avbryte sitt første sabotasjeforsøk i midten av desember. Et nytt forsøk på nyåret gikk noe bedre, da klarte Gram og Judén å senke en tysk patruljebåt på omkring 600 tonn ved Honnørbrygga. Opptrapping av det tyske vaktholdet etter dette gjorde nye havneaksjoner nærmest umulig – inntil juni 1944. Da Gram og Manus fant på å gjemme seg under et kaianlegg for å plassere sine magnetminer på det tyske transportskipet «Monte Rosa» på nesten 14 000 tonn. Omgitt av rotter gjemte de to sabotørene seg i to døgn før ladningene kunne festes mot siden av det store fartøyet. Alt ble nøye kontrollert, men av ukjente grunner sviktet de magnetiske minene.
Våren 1944 ble både Gram og Manus en del av den såkalte «Oslogjengen», en aksjonsgruppe som ble etter hvert ble direkte underlagt Milorgs sentralledelse. Sammen med Gunnar Sønsteby gjennomførte han sprengningen av arbeidskontoret i Akersgaten 55. den 18. mai. Etter å ha oppholdt seg noen uker i Sverige sommeren 1944, dro Gram i august tilbake til Norge hvor han inngikk i aksjonslaget fra Oslogjengen som den 13. august sprengte busshallen på Korsvoll. Eksplosjonene og brannen som fulgte ødela omkring 150 flymotorer og et større lager av reservedeler for tyske jagerfly. To måneder senere deltok Gram i Oslogjengens anslag mot Norsk Vacuum Oils lager på Sørenga, en aksjon som ødela ca. 200 000 liter smøre- og girolje.
Etter noen ukers hvile i Sverige kom Gram tilbake i august med et nytt oppdrag. Det gikk ut på å undergrave kampmoralen til de tyske soldatene i Norge ved å spre uriktige og falske opplysninger om den interne motstanden mot Det tredje riket, også kalt «svart propaganda». Med hjelp fra nye og lokale medarbeidere skulle han sammen med Manus bygge opp en egen propagandaorganisasjon. Oppgavene var å produsere og distribuere materiale (bilder og skrifter) spesielt myntet på tyske soldater i Oslo-området. I tillegg arbeidet Gram med å gjennomføre meningsmålinger av oppslutningen om ulike motstandsformer blant befolkningen.
Gram ønsket også å komme i kontakt med tyske soldater som hadde en sterk antinazistisk innstilling og som kunne tenkes å hjelpe til med spredning av det «svarte» propagandamaterialet. Linge-karen Johan Edvard Tallaksen, en av Grams partnere i Oslogjengen, hadde gjennom sine kontakter i Drammen truffet to tyske desertører som han tok med seg til Oslo i en tankbil. Tallaksen avtalte å møte de to tyskerne på Plasskafeen ved Olaf Ryes plass tre dager senere. Da Gram fikk høre om dette, så han en mulighet for å rekruttere de to til arbeidet med den «svarte» propagandavirksomheten. De to tyske soldatene var ikke desertører, men provokatører i tjeneste for Gestapo. Og da Gram og Tallaksen den 13. november 1944 gikk inn på Plasskafeen, ventet en rekke tyske politifolk med skuddklare våpen. I skuddvekslingen som fulgte døde Gram umiddelbart, mens Tallaksen ble såret, tatt til fange og brakt til det tyske feltsykehuset på Sinsen. Etter noen dager ble Tallaksen overført til det tyske fengselet på Akershus festning hvor han til slutt valgte å ta sitt eget liv 29. november.
Gregers Gram har fått en vei på Ullern i Oslo oppkalt etter seg, og i 1994 ble en byste utført av Nina Sundbye avduket ved Njårdhallen. Gram er nevnt i et stort antall bøker om den militære motstanden i Oslo-området, men ble særlig kjent gjennom Max Manus' to bøker, «Det vil helst gå godt» (1945) og «Det blir alvor» (1946).
I 1947 ble han tildelt Krigskorset med to sverd post mortem, etter første å ha mottatt Krigskorset i 1943. Gram fikk også de britiske dekorasjonene Military Cross og Military Medal.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.