Faktaboks

Max Manus

Maximo Guillermo Manus

Født
9. desember 1914, Bergen
Død
20. september 1996, Asker
Virke
Motstandsmann og forretningsmann
Familie

Foreldre: Translatør Johan Magnussen (Juan Manus) (1877–1952) og Gerda Kjørup (f. 1892).

Gift 22.3.1947 med Ida Nikoline («Tikken») Lie Lindebrække (28.6.1914–12.10.2010), datter av fylkesmann Gjert Lindebrække (1879–1960) og Ida Bessesen Lie (1881–1944). Svoger til Sjur Lindebrække (1909–98).

Max Manus
Max Manus deltok i en rekke sabotasjeaksjoner i Norge under andre verdenskrig.
Max Manus
Max Manus fotografert ved opphenting av vraket av Donau, som Manus var med på å senke under krigen, i 1952.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Max Manus var en av de mest kjente motstandsmennene i Norge under andre verdenskrig.

Han var medlem av Kompani Linge og utførte flere dristige sabotasjeaksjoner. Fra 1944 var han også en del av Oslogjengen.

Bakgrunn

Manus og Sønsteby
De to krigsveteranene Max Manus (til venstre) og Gunnar Sønsteby fotografert i 1994.
Av /NTB.

Manus ble født i Bergen, men levde sine første år i København. Da foreldrene skilte lag, tok faren med seg Max og en søster til Oslo. Etter noen år på Nordstrand flyttet de til Ljan. Ungdomsårene på Ljan ble avbrutt av et opphold på Cuba og noen måneder til sjøs som messe- og dekksgutt. Tilbake i Oslo livnærte Manus seg som gateselger og blomsterhandler. Etter avtjent verneplikt førte utferdstrang og eventyrlyst han til Valparaiso i Chile. De 2–3 neste årene arbeidet Manus som gårdsgutt og anleggsarbeider, før han sammen med en kamerat gikk til fots over Andesfjellene til Argentina. I Buenos Aires mønstret han på en norsk tankbåt som lettmatros.

Kort tid før utbruddet av andre verdenskrig, i september 1939, returnerte han til Norge og arbeidet i farens blomsterfirma. Påvirket av de sterke pro-finske stemningene som oppstod etter det sovjetiske angrepet på Finland i november samme år, meldte Manus seg som frivillig soldat for å slåss på finsk side i vinterkrigen. Sammen med andre norske finlandsfrivillige rakk han noen dagers krigsdeltakelse på Salla-fronten før avtalen om våpenstillstand inntraff 14. mars 1940.

9. april, da den tyske invasjonen kom, var Manus på vei tilbake til Norge. I dagene 14.–15. april deltok han i kamphandlinger mot en tysk avdeling ved Kongsvinger sammen med en gruppe på omkring 140 frivillige. Kompaniet ble jaget til skogs av den tyske ildgivningen, og uten forsyninger eller ammunisjon måtte resten av avdelingen snart gi opp.

Motstand, arrestasjon og flukt

Max Manus kom tidlig med i motstandsarbeidet. Allerede høsten 1940 deltok han i utgivelsen av den illegale avisen «Vi vil oss et land». Samtidig var Manus også involvert i forberedelser til militær motstand. Det høye aktivitetsnivået og de mange kontaktene resulterte trolig i at han ble et interessant navn for det norske statspolitiet. 16. februar 1941 ventet en patrulje på Manus utenfor hans leilighet i Vidars gate i Oslo.

Forsøket på å unnslippe ved å kaste seg ut gjennom et vindu fra leiligheten gikk ikke bra. Med kraftig hjernerystelse og flere bruddskader havnet Manus på Ullevål sykehus, hvor han ble satt under streng politibevoktning. Med hjelp fra ansatte og kamerater fra motstandsbevegelsen klarte han likevel å rømme i midten av mars. To uker senere krysset Manus grensen til Sverige. Herfra fulgte en lang reise rundt halve jorda, før han 10. desember 1941 omsider ankom Storbritannia. Etter et hyggelig gjensyn med sin kamerat Gregers Gram var han snart klar for opptak i Kompani Linge, den britiske spesialtjenestens «Special Operations Executive» (SOE) norske avdeling.

Skipssabotasje for SOE

Etter et år med en rekke trenings- og sabotasjekurs ble Manus og Gram tildelt et sabotasjeoppdrag mot tyske skip på Oslo havn. Operasjonen med kodenavnet «Mardonius» startet 12. mars 1943, da de to ble sluppet i fallskjerm fra et fly over Østmarka. Foruten sin personlige utrustning og noen håndvåpen brakte de med seg magnetiske miner (såkalte «limpets»). Manus, Gram og noen medhjelpere fra Milorg i Oslo Øst fikk festet minene til flere tyske fartøyer utenfor Bjørvika og Aker Brygge om kvelden 27. april. Deler av den svært ambisiøse planen måtte imidlertid oppgis, og på fartøyene ved Akers mekaniske verksted ble minene oppdaget før de detonerte. Men for to av skipene samt en mindre oljelekter ble sabotasjen vellykket. Lasteskipet «Ortelsburg» (3800 bruttotonn) sank da ladningene eksploderte den påfølgende dag, og «Tugela» (5800 bruttotonn) samt oljelekteren fikk betydelige skader og ble satt ut av spill for et lengre tidsrom.

Operasjon «Bundle»

Etter å ha kommet seg tilbake til Storbritannia via Sverige, hoppet Manus og Gram på nytt ut over Østmarka i oktober samme år. Med dem fulgte de to nye Linge-karene, Einar Judén og Fredrik Wiborg. Manus hadde kontakt også både med Gunnar Sønsteby («Nr. 24») og til Sentralledelsen i Milorg. I likhet med «Mardonius» gikk «Bundle» ut på å senke tyske fartøyer i det indre havneområdet av Oslo. Vaktholdet var langt bedre enn sist, og problemer med utette gummidrakter resulterte i at Max og de andre sabotørene måtte avbryte sitt første sabotasjeforsøk i midten av desember.

Et nytt forsøk på nyåret gikk noe bedre; da klarte Gram og Judén å senke en tysk patruljebåt på omkring 600 tonn ved Honnørbrygga. Etter dette gjorde opptrappingen av det tyske vaktholdet det nærmest umulig å gjennomføre nye havneaksjoner – inntil juni 1944. Da fant Manus og Gram på å gjemme seg under et kaianlegg. Omgitt av rotter gjemte de to sabotørene seg i to døgn før de såkalte «limpets» kunne festes mot siden av det nesten 14 000 tonn store tyske transportskipet «Monte Rosa». Ladningene ble nøye kontrollert, men av ukjente grunner sviktet de magnetiske minene.

Sabotasjeaksjoner med «Oslogjengen»

Etter tre måneder med hvile i Sverige vinteren 1944 ble Manus en del av den såkalte Oslogjengen, en aksjonsgruppe som senere ble direkte underlagt Milorgs sentralledelse. Sammen med «Nr. 24» (Gunnar Sønsteby) gjennomførte han 18. mai 1944 sprengningen av arbeidskontoret i Akersgaten 55. Han deltok også i aksjonslaget fra Oslogjengen som 13. august sprengte busshallen på Korsvoll, hvor det ble lagret tyske flymotorer. Eksplosjonene og brannen som fulgte ødela omkring 150 flymotorer og et større lager av reservedeler for tyske jagerfly. To måneder senere gjennomførte «radarparet» et anslag mot Norsk Vacuum Oils lager på Sørenga, en aksjon som ødela om lag 200 000 liter smøre- og girolje.

Senkningen av lasteskipet «Donau»

Ett av de fremste sabotasjemålene var det 9000 tonn store lasteskipet Donau. Fartøyet, som senere ble kjent for deportasjonen av norske jøder i 1942, var også blitt hyppig benyttet til transport av politiske fanger fra Norge til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland. Med hjelp fra sine havnekontakter øynet Manus en mulighet til å få has på skipet ved utgangen av 1944. En vareheis gjorde det mulig å komme seg ubemerket under det ellers så strengt bevoktede kaianlegget. Sammen med sin nye makker Roy Nielsen fikk Manus på plass sprengstoff og sabotasjeutstyr under kaia, og natt til 16. januar klarte de to sabotørene å få festet ti «limpets» under vannlinjen på skipet. Da Donau passerte Drøbak, eksploderte ladningene. Besetningen fikk kjørt fartøyet på en grunne og unngikk på den måten at det sank helt, men mye av lasten gikk tapt, og vraket ble liggende på stedet frem til opphuggingen i 1952.

Propagandaoperasjonen «Derby»

Med Gram som primus motor ble også Max Manus sterkt involvert i et ganske annet oppdrag. Det britiske SOE-kontoret i Stockholm pusset støv av en eldre plan om å undergrave kampmoralen til de tyske troppene i Norge. Slik virksomhet, gjerne betegnet som «svart propaganda», skulle svekke mannskapenes tillit til det nasjonalsosialistiske lederskapet i Hitler-Tyskland og spre uriktige og falske opplysninger om den interne motstanden mot regimet. Med hjelp fra nye og lokale medarbeidere skulle den nye operasjonen med kodenavnet «Derby» produsere og distribuere bilder og flygeblad spesielt myntet på tyske soldater i Oslo-området. Derby opprettet også lokale grupper i Drammen, Moss, Sarpsborg og Fredrikstad, og i Oslo innledet gruppen et samarbeid med den illegale avisen «Fritt Land».

Oppbyggingen av Derby-organisasjonen var kommet godt i gang da Gregers Gram 13. november 1944 gikk i Gestapos felle og falt for kuleregnet på Plasskafeen. Tapet av vennen gikk hardt inn på Manus. Virksomheten måtte omorganiseres, men en rekke modige kvinner og menn sørget likevel for at arbeidet med de svarte propagandaoppgavene kunne videreføres. En drøy måned før frigjøringen fant imidlertid Gestapo frem til en leilighet i Bygdøy allé 117 som var et hyppig frekventert møtested for flere av gruppens sentrale medlemmer. 4. april 1945 ble to av Manus’ mest betrodde medarbeidere, Roy Nielsen og Olaf Ringdal jr., skutt da de hver for seg ankom leiligheten. Samme dag unnslapp barndomsvennen Kolbein Lauring med et nødskrik fra sitt dekningssted på Ljan, og Manus fikk hendene fulle med å redde en rekke andre Derby-medlemmer og seg selv fra å gå med i dragsuget. På tross av at store deler av det sentrale apparatet hadde røket, kunne flere av de lokale undergruppene fortsette med sin svarte propaganda frem til frigjøringen.

Frigjøringen

Max Manus og kronprins Olav

Da kronprins Olav (i baksetet på bilen) kom tilbake til Norge, ble han tatt i mot av en stor folkemengde på Rådhusplassen i Oslo. Max Manus sitter som bevæpnet livvakt i forsetet.

Av /NTB.

Manus oppholdt seg i Stockholm 7. mai da den tyske kapitulasjonen ble kunngjort, men han rakk folkefesten i Oslos gater den påfølgende ettermiddagen. Som medlem av Oslogjengen fikk han ansvaret for sikkerheten til kronprins Olav etter kronprinsens ankomst til hovedstaden 13. mai. Fra forsetet i kronprinsens åpne bil figurerer Manus med sin parate stengun på en rekke pressefoto. Det samme gjentok seg da kong Haakon kom hjem 7. juni 1945.

Utmerkelser

Manus ble tildelt en rekke høye norske og allierte dekorasjoner for sin krigsinnsats. Han var innehaver av Krigskorset med to sverd, de britiske Distinguished Service Order og Military Cross, samt den amerikanske Frihetsmedaljen. For tjenesten som livvakt for den norske kongefamilien mottok han H.M. Kongens erindringsmedalje med spenne «1940–1945»

Etterkrigstid

Manus gjorde i mange år tjeneste i Heimevernet, blant annet som områdesjef i Asker, og var en periode formann i Oslo Forsvarsforening. Sammen med en kompanjong etablerte han et firma for kontormaskiner. I 1947 giftet Manus seg med Ida Lindebrække («Tikken») (1914–2010), som fra 1943 hadde vært en sentral medarbeider ved det britiske SOE-kontoret i Stockholm. De fikk to barn sammen og fortsatte arbeidsfellesskapet fra krigsårene gjennom driften av familiefirmaet.

Utgivelser

Manus’ egne bøker om sine opplevelser under krigen, Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946), kom i store opplag og gjorde ham nærmest legendarisk som motstandsmann. På en reise til Karibia traff han misjonæren og hjelpearbeideren Sally Olsen, og i 1975 utga han boka Sally Olsen: Fangenes engel i Puerto Rico. Senere forelå memoarboka Mitt liv (1995), tilrettelagt av Bjørn Benkow. Manus etterlot seg også et manuskript til romanen Rottejegeren, som ble gitt ut i 2021.

Film

Spillefilmen «Max Manus» fra 2008, etter ide og manus av Thomas Nordseth-Tiller og med Joachim Rønning og Espen Sandberg som regissører, ble en av de mest sette norske spillefilmene gjennom tidene.

En statue av Max Manus ble avduket ved Gyldenløves Bastion på Akershus festning 7. juni 2011.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Christensen, Jan (2005): Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe. Orion. Oslo.
  • Hvem er hvem 1984
  • Moland, Arnfinn: biografi i Norsk krigsleksikon, 1995
  • Moland, Arnfinn: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Faktaboks

Max Manus
Historisk befolkningsregister-ID
pa00000000145741

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg