Englandsfarere, betegnelse på dem som under okkupasjonen 1940–45 drog til Storbritannia (særlig Orknøyene, Shetland og Skottland) over havet fra Norge, enten som flyktninger eller for å delta i Norges kamp på utefronten. Englandsfarten var det okkuperte Norges viktigste flukt- og kommunikasjonsmulighet vestover under krigen og ble drevet av flere mer eller mindre løst organiserte militære instanser. Mange tok seg også over på egen hånd, ofte på rent eventyrlig vis. Flere rodde i åpen båt over Nordsjøen. Englandsfarten startet allerede sommeren 1940. Etter tysk forordning av sept. 1941 skulle englandsfarere straffes med tukthus. Senere ble straffen skjerpet til dødsstraff, også for medhjelpere. Støttet av norske angivere rullet Gestapo opp store deler av nettet, og i løpet av 1942 ble de fleste eksportgruppene eliminert. Senere ble Englandsfarten overtatt av Shetlandsgjengen, først med fiskeskøyter og fra 1943 med tre amerikanskbygde ubåtjagere.

Rundt 300 båter var knyttet til Englandsfarten, og om lag 3300 mennesker klarte å flykte på denne måten. Shetlandsgjengen brakte i tillegg mer enn 300 flyktninger over. 16 båter forliste og 137 mennesker omkom. 13 ekspedisjoner med 121 mennesker ble tatt av fienden, av disse ble 51 henrettet og 9 døde i fangenskap. Mange medhjelpere ble sendt i fangenskap eller henrettet; i alt kostet Englandsfarten over 320 nordmenn livet.

Englandsfarten var tema for Sigurd Evensmos bok Englandsfarere (1945, filmet 1946). 1995 ble det avduket et monument på Skateflukaia i Ålesund over englandsfarerne, utført av Olav Stavseng.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.