Den belgiske revolusjon i 1830 var en reaksjon på den franske julirevolusjonen. Maleri av Gustaaf Wappers.

Den belgiske revolusjon av Gustaaf Wappers. Falt i det fri (Public domain)

Belgias historie starter med at det nåværende Belgia ble erobret av Romerriket i år 57 før vår tidsregning. I middelalderen var området delt inn i flere føydalstater. Den vestlige delen ble etterhvert lagt under Frankrike, og den østlige under Det tysk-romerske riket. Belgia var en del av Nederlandene, som ble samlet under én fyrste i løpet av 1400- og 1500-tallet, først under Burgund, og deretter under huset Habsburg. Den nordlige delen av Nederlandene (dagens Nederland), brøt ut og ble selvstendig, mens den sørlige delen, Belgia, forble under huset Habsburg og ble kalt De spanske Nederlandene, senere De østerrikske Nederlandene. 

Belgia ble et selvstendig kongerike i 1831 med Leopold 1 som første konge. Belgia var det første land på kontinentet som gjennomførte den industrielle revolusjon. På 1800- og 1900-tallet hadde landet flere kolonier i Afrika; størst var Belgisk Kongo. Belgia ble invadert av tyske tropper under begge verdenskriger på tross av at landet var nøytralt. Etter andre verdenskrig ble nøytralitetspolitikken forlatt og Belgia sluttet seg til NATO.

Belgias hovedstad Brussel er hovedsete for både NATO og EU. Etter 1993 er Belgia en forbundsstat med tre regioner: Flandern, Vallonia og hovedstadsområdet Brussel.

Den franske invasjonen av Flandern i 1302, gravering fra 1300-tallet.

Fransk invasjon av Belgia av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

I år 57 fvt. ble det nåværende Belgia erobret av Caesar. Området var da bebodd av belgiere, en keltisk folkestamme. Under navnet Gallia Belgica dannet området en av de fire provinsene i det romerske Gallia. Denne stammen ble etter hvert oppblandet med frankere, frisere og saksere. I folkevandringenes tid ble området erobret av frankerne, men riket ble delt ved forliket i Verdun i 843. Den vestlige delen, Artois og Flandern, tilfalt Frankrike, den østlige delen ble etter hvert en del av det tysk-romerske rike. I lenstiden ble Belgia oppløst i en mengde grevskaper, hertugdømmer og fyrstbispedømmer. Omsider kom Artois og Flandern til Burgund, og det lyktes de burgundiske hertugene ved kjøp, arv og giftermål å erverve samtlige nederlandske provinser.

På dette tidspunkt var Nederlandene berømt for sin rikdom, som særlig skyldtes handelen og den langt fremskredne industri (tekstil og våpen). Antwerpen ble Europas rikeste handelsby. Byene gjorde ofte oppstand mot de burgundiske hertugene, som måtte innrømme bykommunene et visst selvstyre, hvor borgerskapet fikk stor innflytelse.

I 1482 kom Belgia under huset Habsburg. Karl 5 (1506–1555) var en populær fyrste som var født og oppvokst i Gent. Men hans sønn Filip 2 (av Spania) førte en hensynsløs undertrykkelsespolitikk gjennom sin stattholder, hertugen av Alba. Dette fremkalte den nederlandske frihetskrig i 1572, som endte med de nordlige provinsenes fullstendige løsrivelse fra Filip ved freden i Utrecht i 1579. Derimot lyktes det stattholderen Alessandro Farnese å bevare de sørlige provinsene, det nåværende Belgia, for Filip. Under disse og de følgende kampene ble landets rike økonomiske liv ødelagt for århundrer.

Under den franske kongen Ludvig 14s kriger mot Østerrike og den frie nederlandske republikk led Belgia meget som krigsskueplass, og det svake Spania måtte dessuten flere ganger avstå belgiske områder til Frankrike. Ved freden i Utrecht i 1713 etter den spanske arvefølgekrig tilfalt Belgia (Sør-Nederlandene) den tyske keiser Karl 6 som arveland under navnet De østerrikske Nederlandene.

Under den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748) led Belgia igjen meget under fransk invasjon, men fikk så en rekke år med betydelig fremgang både materielt og kulturelt. Det revolusjonære Frankrikes seier ved Jemappes i 1792 førte til fransk okkupasjon av Belgia. Ved fredsslutningene i Campo Formio i 1797 og Luneville i 1801 ble Belgia innlemmet i Frankrike.

Etter Napoleons fall ble maktene på Wienkongressen i 1814–1815 enige om å forene Nederlandene under én konge som samtidig skulle være storhertug av Luxembourg. Prins Vilhelm 6 av Oranien, som i 1813 hadde latt seg utrope til kong Vilhelm 1 av Nederlandene, lot i 1815 utarbeide en felles grunnlov for de samlede Nederlandene. Den følgende 15-årsperioden betydde på den ene side fremgang på mange områder; næringslivet blomstret opp igjen, det nordnederlandske marked var igjen åpent for sørnederlandsk industri, og Antwerpen ble igjen en viktig havneby. Undervisningsvesenet, som i 200 år hadde vært i forfall, ble gjenoppbygd. Det ble grunnlagt tre universiteter, i Leuven (hvor franskmennene hadde nedlagt det gamle universitet i 1797), i Gent og i Liège.

For det flamske flertall av befolkningen ble gjenforeningen av særlig betydning. Ved kong Vilhelms undervisningsreformer fikk flamlenderne igjen undervisning på sitt eget språk. På den annen side var de toneangivende i Belgia fransktalende, som ikke fant seg til rette i en overveiende nederlandskspråklig stat. En enda større hindring for en virkelig enhet dannet den katolske kirke ved sin mistillit til de nederlandske kalvinister. Dertil kom at kongen i sin utpregede egenrådighet var lite skikket til å utjevne motsetningene, og i 1830, som et resultat av den franske julirevolusjonen, kom det derfor til opprør i Brussel, utgått fra de fransktalende kretser.

Det hele endte med Nederlandenes andre deling og opprettelsen av kongeriket Belgia under Leopold 1 etter valg i nasjonalforsamlingen 4. juli 1831. I Londontraktaten av 1839, som etablerte fred mellom Nederland og Belgia, anerkjente Nederland og alle europeiske stater Belgias uavhengighet og plikt til nøytralitet.

I fredsperioden 1832–1914 blomstret næringslivet. Belgia var det første landet på kontinentet der den industrielle revolusjon spredte seg. Landet ble det mest industrialiserte i verden etter Storbritannia. Samtidig vokste befolkningen raskt. Men de politiske og kulturelle motsetningene vedvarte. Den nye staten var ment å være en fransk stat, men var samtidig det land hvor den nederlandske kulturen og det nederlandske kulturspråket først var utformet, og hvor den flamske del av befolkningen fremdeles utgjorde flertallet. Etter hvert som flamlendernes sosiale og intellektuelle bevissthet økte og de demokratiske prinsipper ble gjennomført på det politiske plan, tvang en tospråklig status og likestilling mellom fransk og flamsk språk og kultur seg frem.

I 1885 ble Kongo Leopold 2s personlige besittelse; derved oppstod en personalunion mellom Belgia og Kongo som varte til 1908, da Kongo etter vanskelige forhandlinger mellom kongen og parlamentet ble annektert som belgisk kronkoloni (Belgisk Kongo).

Etter lang kamp på tvers av partilinjene ble flamsk i 1898 likestilt med fransk ved kunngjøring av lover. I 1893 ble det innført alminnelig stemmerett for menn. I 1909 og 1913 ble det innført alminnelig verneplikt. Selv om det blant flamlenderne under deres kamp for likestilling var oppstått en viss tyskvennlighet, bestod i Belgia en sterk mistro til Tyskland. Like før første verdenskrig ble det ført militære forhandlinger mellom Belgia og Storbritannia, men de førte ikke til noen fast avtale.

Belgisk soldat ved frontlinjen under første verdenskrig.

Belgisk soldat av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

4. august 1914 gikk tyske tropper inn i Belgia og startet kamphandlingene i første verdenskrig. Landet ble en krigsskueplass, og i Flandern ble noen av de største slagene i krigen utkjempet. Okkupasjonen virket lammende på Belgias næringsliv, og hungersnød truet. Voldsom harme vakte tyskernes dekret i 1916 om deportasjon av arbeidsløse belgiere til Tyskland. Under sitt harde okkupasjonsstyre tilgodeså tyskerne dog den flamske del av befolkningen; i Flandern ble fransk språk forbudt, og universitetet i Gent ble i 1915 omdannet til flamsk.

Ved fredsslutningen i 1918 var Belgia utarmet og hadde 800 000 arbeidsløse. I Versailles-traktaten avstod Tyskland til Belgia områdene Eupen og Malmédy, Belgia overtok det nøytrale Moresnet og fikk mandatet over de tidligere tyske østafrikanske områder Ruanda og Urundi. Traktaten av 1839 som påla Belgia nøytralitet, ble opphevet.

Frem til 1921 hadde Belgia samlingsregjeringer. Fra dette året stammer den økonomiske unionen med Luxembourg (Nederland med fra 1932), loven om 8-timers arbeidsdag og loven om nederlandsk som embetsspråk i de flamske provinsene.

Den økonomiske verdenskrisen rammet Belgia hardt i 1930-årene. I 1935 oppstod sterk sosial uro og en akutt politisk krise som gav grobunn for en fascistisk bevegelse, rexistene, ledet av Léon Degrelle. Rexistenes posisjon ble styrket ved et forbund med de flamske nasjonalistene. Etter 1938, da Belgias økonomiske stilling var noe bedret, tapte denne bevegelsen terreng. I 1932–1938 kom språklovene som bygde på det ettspråklige prinsippet. Nederlandsk ble det offisielle språket i Flandern, mens blant annet Brussel ble et tospråklig område.

Belgia hadde i 1920 inngått forsvarsavtale med Frankrike, i 1922 med Storbritannia og undertegnet Locarnotraktaten av 1925. Tysklands opprustning og den kollektive sikkerhets sammenbrudd førte imidlertid til en nyvurdering av Belgias utenrikspolitikk. Under inntrykket av den tyske innmarsj i Rhinland erklærte Belgia seg i 1936 nøytralt og løste seg fra de nevnte avtalene. Dets nøytralitet og ukrenkelighet ble garantert av så vel Tyskland som Storbritannia og Frankrike.

10. mai 1940 ble Belgia angrepet av Tyskland. 28. mai kapitulerte kong Leopold som øverstkommanderende for hæren. Han nektet å følge regjeringen i landflyktighet og ble internert av tyskerne. Regjeringen, som fortsatte krigen, oppholdt seg i London fra juni 1940 til Belgia ble befridd i 1944.

Ved frigjøringen dannet Hubert Pierlot en samlingsregjering som også omfattet motstandsbevegelsen, men i 1945 gikk han av da sosialistene nektet å støtte ham. Frem til mars 1950 regjerte forskjellige koalisjoner, fra mars 1947 til august 1949 sosialistene og de kristelig-sosiale med Paul-Henri Spaak som regjeringssjef.

Økonomisk hadde Belgia en gunstig utgangsstilling ved krigens slutt i 1945. Landet var forholdsvis lite krigsherjet. Eksporten av uran og andre metaller fra Belgisk Kongo hadde innbrakt betydelige valutareserver som hadde økt ved store inntekter av de alliertes transitt gjennom belgisk område i krigens siste måneder. I etterkrigsårene hadde Belgia betydelige overskudd på betalingsbalansen overfor utlandet, men arbeidsledigheten steg.

I årene etter krigen spilte spørsmålet om kong Leopolds stilling en stor rolle. Sosialistene, kommunistene og en del liberale mente at kongen handlet ukonstitusjonelt da han nektet å følge regjeringen i eksil i 1940 og at han hadde opptrådt for imøtekommende overfor tyskerne under okkupasjonen. Dessuten kritiserte de hans ekteskap med Liliane Baels, senere prinsesse de Réthy. De krevde at han skulle abdisere. Det kristelig-sosiale parti støttet derimot kongen. I 1945 var det opprettet et midlertidig regentskap under kongens bror, prins Charles.

Nasjonalforsamlingen vedtok i 1950 at kongen skulle gjenoppta sine funksjoner; men opposisjonspartiene boikottet avstemningen. Dagen etter vendte kongen tilbake. Opposisjonen organiserte under sosialistenes ledelse streiker og demonstrasjoner, særlig alvorlige var urolighetene i de fransktalende deler av landet. Ro ble gjenopprettet ved at kong Leopold delegerte sin myndighet til sønnen, kronprins Baudouin. 16. juli 1951 abdiserte Leopold, men beholdt kongetittel og en apanasje, og kronprinsen ble regjerende konge under navnet Baudouin 1 (Boudewijn 1).

Belgias utenrikspolitikk bygde i etterkrigsårene på et nært samarbeid med de vestlige land. I 1944 var det inngått en avtale med Nederland og Luxembourg om en tollunion som ble utbygd i 1948 (Benelux-unionen). I 1947 kom landet med i det vesteuropeiske økonomiske samarbeid gjennom Marshallplanen. I 1948 ble det i Brussel opprettet en militærallianse mellom Benelux-landene, Storbritannia og Frankrike (Vestunionen). I 1949 sluttet Belgia seg til Atlanterhavspakten. Europabevegelsen vant sterk tilslutning i Belgia, og flere av landets politikere, i første rekke Paul-Henri Spaak, spilte en fremtredende rolle i utviklingen av det europeiske samarbeidet. I mars 1951 undertegnet Benelux-landene, Frankrike, Tyskland og Italia avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap og i mars 1957 Roma-traktaten om Det europeiske fellesmarked.

De økonomiske forholdene var vanskelige, særlig for kullindustrien, hvor utstyret var foreldet og avsetningsforholdene vanskelige. Samtidig tilspisset situasjonen seg i Kongo. I 1960 gikk Belgia med på å drøfte koloniens selvstendighet, i mai samme år ble det forhandlet om de fremtidige økonomiske forbindelser mellom Belgia og Kongo, og 30. juni ble kolonien proklamert uavhengig i nærvær av den belgiske konge. Men kort etter brøt det ut kamper mellom belgiske og kongolesiske styrker. Krisen førte til store politiske og økonomiske vanskeligheter for Belgia. Forholdet til statene i Afrika ble særlig dårlig, og flere afrikanske land brøt den diplomatiske forbindelse med Belgia.

I 1963 kom det til forlik mellom Belgia og Kongo som blant annet inneholdt en ordning for Kongos utenlandsgjeld. Da det i januar 1964 brøt ut borgerkrig i Kongo, ble situasjonen vanskelig for mange belgiere som oppholdt seg der. Opprørerne holdt flere hundre som gisler i Stanleyville (Kisangani), og i november grep belgiske fallskjermstyrker inn og befridde dem. Episoden førte til et dårligere forhold mellom Belgia og Kongo. Forholdet mellom Belgia og Kongo tilspisset seg ytterligere under gjensidige beskyldninger om ikke å holde inngåtte avtaler. Belgia stanset i september 1966 sin utviklingshjelp til Kongo inntil forholdet var blitt bedre. Et større antall belgiere forlot Kongo i 1967.

Samtidig var det store problemer innenriks. Den nye regjeringen endret i 1962 skattelovene trass i sterke protester fra de liberale og høyrefløyen i det kristelig-sosiale parti. Det ble videre gjennomført en omfattende rasjonalisering i kullindustrien som hadde avsetningsvanskeligheter.

Men særlig var språkspørsmålet årsak til strid. I 1962/1963 ble det fastsatt en språkgrense gjennom landet; i nord (55 % av befolkningen) ble nederlandsk det offisielle språket, i sør (33 %) fransk og langs landegrensen i øst (0,6 %) tysk. Byen og området Brussel (11 %) ble tospråklig. Under behandlingen av denne ordningen raste striden mellom de to store folkegruppene. I 1965 ble det på nytt regjeringskrise om språkspørsmålet, da mandatfordelingen i nasjonalforsamlingen ble revidert.

I 1973 ble første del av en omfattende forfatningsreform gjennomført. Den delte Belgia i tre regioner (Flandern, Vallonia og Brussel) og tre kultursamfunn, et flamsk, et fransk og et tysk med hvert sitt kulturråd. Motsetningene viste seg blant annet i de politiske institusjonene. Både sosialistene, de liberale og de kristelig-sosiale partiene ble delt i en flamsk- og en franskspråklig seksjon. I tillegg fikk rene regionale partier som Volksunie og det ytterliggående Vlaams Blok betydelig oppslutning i Flandern, mens tilsvarende partier i Vallonia og Brussel stort sett hadde mindre suksess (Rassemblement Wallon og Front démocratique des francophones).

Forsøkene på å overføre ytterligere makt til regionene strandet på grunn av motstand fra de flamske sosialistene, som ikke var fornøyd med Brussels stilling. I 1977 ble den såkalte Egmont-pakten, som foreslo å overføre betydelig makt fra sentralregjeringen til et føderalt Belgia, også stanset. Regionene fikk imidlertid et visst indre selvstyre, først og fremst i kulturelle spørsmål. Konflikten toppet seg i 1980, da det var stor uro og direkte sammenstøt mellom ytterliggående grupper fra de to befolkningsgruppene.

Den regionale konflikten preget belgisk politikk gjennom hele 1980-årene. Først 1988 ble det vedtatt en forfatningreform som omgjorde landet til en forbundsstat med de tre autonome regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og Brussel (tospråklig). De to første fasene i reformen ble gjennomført i 1988 og 1989, mens tredje fase ble utsatt til 1993 på grunn av stor intern uenighet om innholdet.

Etter 1993 er Belgia en forbundsstat med tre regioner, der også interessene til de språklige minoritetene i de ulike regionene er ivaretatt. Håpet er at tredelingen skal minske de kulturelle og språklige motsetningene i landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. april 2012 skrev Uregistrert bruker

Dette ble ikke nevnt med et ord! Fristaten Kongo var navnet på kolonien som Belgias konge Leopold II opprettet 2. mai 1885 og styrte til den belgiske stat overtok styringen i 1908 og omdøpte det Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror.http://no.wikipedia.org/wiki/Fristaten_KongoFølgende er utdrag fra offiseren Charles Lemaires dagbok: «13. juli 1892. Bompopo-landsbyene ble angrepet. 20 innfødte ble drept, 13 kvinner og barn tatt til fange.» Fra Louis Leclercqs dagbok: «Ankom Yambisi kl. 10.20. Landsby forlatt. Vi sendte soldater for å gjennomsøke området; de kom tilbake flere timer senere med 11 hoder og 9 fanger.» For å spare på ammunisjonen skulle soldatene kvittere med kroppsdeler. For en utlevert patron krevde kong Leopolds regime ei avhogd høyrehånd. http://www.dagbladet.no/kultur/2002/07/04/341242.html

26. april 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for innspill. Under Kongos historie finner du artikkelen om kong Leopold og den belgiske koloniseringen av Kongo: http://snl.no/Kongo/historieVi ser ellers at artikkelen om Belgias historie bør bygges ut og lenkes sammen med artikkelen om Kongos historie, slik at det blir enklere å finne fram. Vi har mange historiske artikler i leksikonet som bør bygges ut og oppdateres. Dette er en stor jobb, så det kan ta tid før vi får sett på denne artikkelen.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.