År 57 f.Kr. ble det nåværende Belgia erobret av Caesar; det var da bebodd av belgiere, en keltisk folkestamme. Under navnet Gallia Belgica dannet det en av de fire provinser i det romerske Gallia. Denne stammen ble etter hvert oppblandet med frankere, frisere og saksere. På folkevandringenes tid ble området erobret av frankerne, men riket ble delt ved forliket i Verdun 843. Den vestlige delen, Artois og Flandern, tilfalt Frankrike, den østlige delen ble etter hvert en del av det tyske rike. I lenstiden ble Belgia oppløst i en mengde grevskaper, hertugdømmer og fyrstbispedømmer. Omsider kom Artois og Flandern til Burgund, og det lyktes de burgundiske hertuger ved kjøp, arv og giftermål å erverve samtlige nederlandske provinser.

På dette tidspunkt var Nederlandene berømt for sin rikdom, som særlig skyldtes handelen og den langt fremskredne industri (tekstil og våpen). Antwerpen ble Europas rikeste handelsby. Byene gjorde ofte oppstand mot de burgundiske hertuger, som måtte innrømme bykommunene et visst selvstyre, hvor borgerskapet fikk stor innflytelse.

I 1482 kom Belgia under huset Habsburg. Karl 5 (1506–55) var en populær fyrste som var født og oppvokst i Gent. Men hans sønn Filip 2 (av Spania) førte en hensynsløs undertrykkelsespolitikk gjennom sin stattholder, hertugen av Alba. Dette fremkalte den nederlandske frihetskrig (1572), som endte med de nordlige provinsers fullstendige løsrivelse fra Filip (freden i Utrecht 1579). Derimot lyktes det stattholderen Alessandro Farnese å bevare de sørlige provinser, det nåværende Belgia, for Filip. Under disse og de følgende kamper ble landets rike økonomiske liv ødelagt for århundrer.

Under Ludvig 14s kriger mot Østerrike og den frie nederlandske republikk led Belgia meget som krigsskueplass, og det svake Spania måtte dessuten flere ganger avstå belgiske områder til Frankrike. Ved freden i Utrecht 1713 etter den spanske arvefølgekrig tilfalt Belgia (Sør-Nederlandene) den tyske keiser Karl 6 som arveland under navnet De østerrikske Nederland.

Under den østerrikske arvefølgekrig (1740–48) led landet igjen meget under fransk invasjon, men fikk så en rekke år med betydelig fremgang både materielt og kulturelt. Det revolusjonære Frankrikes seier ved Jemappes (1792) førte til fransk okkupasjon av Belgia, som ved fredsslutningene i Campo Formio 1797 og Luneville 1801 ble innlemmet i Frankrike.

Etter Napoleons fall ble maktene på Wienkongressen (1814–15) enige om å forene Nederlandene under en konge som samtidig skulle være storhertug av Luxembourg. Prins Vilhelm 6 av Oranien, som 1813 hadde latt seg utrope til kong Vilhelm 1 av Nederlandene, lot 1815 utarbeide en felles grunnlov for de samlede Nederland. Den følgende 15-årsperiode betydde på den ene side fremgang på mange områder; næringslivet blomstret opp igjen, det nordnederlandske marked var igjen åpent for sørnederlandsk industri, og Antwerpen ble igjen en viktig havneby. Undervisningsvesenet, som i 200 år hadde vært i forfall, ble gjenoppbygd. Det ble grunnlagt tre universiteter, i Leuven (hvor franskmennene hadde nedlagt det gamle universitet 1797), i Gent og i Liège.

For det flamske flertall av befolkningen ble gjenforeningen av særlig betydning. Ved kong Vilhelms undervisningsreformer fikk flamlenderne igjen undervisning på sitt eget språk. På den annen side var de toneangivende i Belgia fransktalende, som ikke fant seg til rette i en overveiende nederlandskspråklig stat. En enda større hindring for en virkelig enhet dannet den katolske kirke ved sin mistillit til de nederlandske kalvinister. Dertil kom at kongen i sin utpregede egenrådighet var lite skikket til å utjevne motsetningene, og 1830, som et resultat av den franske julirevolusjon, kom det derfor til opprør i Brussel, utgått fra de fransktalende kretser. Det hele endte med Nederlandenes annen deling og opprettelsen av kongeriket Belgia under Leopold 1 etter valg i nasjonalforsamlingen 4. juli 1831. I Londontraktaten av 1839, som etablerte fred mellom Nederland og Belgia, anerkjente Nederland og alle europeiske stater Belgias uavhengighet og plikt til nøytralitet.

I fredsperioden 1832–1914 blomstret næringslivet. Belgia var det første landet på kontinentet der den industrielle revolusjon spredte seg. Landet ble det mest industrialiserte i verden etter Storbritannia. Samtidig vokste befolkningen raskt. Men de politiske og kulturelle motsetningene vedvarte. Den nye stat var ment å være en fransk stat, men var samtidig det land hvor den nederlandske kultur og det nederlandske kulturspråk først var utformet, og hvor den flamske del av befolkningen fremdeles utgjorde flertallet. Etter hvert som flamlendernes sosiale og intellektuelle bevissthet økte og de demokratiske prinsipper ble gjennomført på det politiske plan, tvang en tospråklig status og likestilling mellom fransk og flamsk språk og kultur seg frem.

1885 ble Kongo Leopold 2s personlige besittelse; derved oppstod en personalunion mellom Belgia og Kongo som varte til 1908, da Kongo etter vanskelige forhandlinger mellom kongen og parlamentet ble annektert som belgisk kronkoloni (Belgisk Kongo).

Etter lang kamp på tvers av partilinjene ble 1898 flamsk likestilt med fransk ved kunngjøring av lover m.m. I 1893 ble det innført alminnelig stemmerett for menn. I 1909 og 1913 ble det innført alminnelig verneplikt. Selv om det blant flamlenderne under deres kamp for likestilling var oppstått en viss tyskvennlighet, bestod i Belgia en sterk mistro til Tyskland. Like før den første verdenskrig ble det ført militære forhandlinger mellom Belgia og Storbritannia, men de førte ikke til noen fast avtale.

4. august 1914 gikk tyske tropper inn i Belgia og startet kamphandlingene i den første verdenskrig. Landet ble en krigsskueplass, og i Flandern ble noen av de største slag i krigen utkjempet. Okkupasjonen virket lammende på Belgias næringsliv, og hungersnød truet. Voldsom harme vakte tyskernes dekret 1916 om deportasjon av arbeidsløse belgiere til Tyskland. Under sitt harde okkupasjonsstyre tilgodeså tyskerne dog den flamske del av befolkningen; i Flandern ble fransk språk forbudt, og universitetet i Gent ble 1915 omdannet til flamsk. Ved fredsslutningen i 1918 var landet utarmet og hadde 800 000 arbeidsløse. I Versailles-traktaten avstod Tyskland til Belgia områdene Eupen og Malmédy, Belgia overtok det nøytrale Moresnet og fikk mandatet over de tidligere tyske østafrikanske områder Ruanda og Urundi. Traktaten av 1839 som påla Belgia nøytralitet, ble opphevet.

Frem til 1921 hadde Belgia samlingsregjeringer. Fra dette år stammer den økonomiske union med Luxembourg (Nederland med fra 1932), loven om 8-timers arbeidsdag og loven om nederlandsk som embetsspråk i de flamske provinser. Den økonomiske verdenskrise rammet Belgia hardt i 1930-årene. 1935 oppstod sterk sosial uro og en akutt politisk krise som gav grobunn for en fascistisk bevegelse, rexistene, ledet av Léon Degrelle. Dens posisjon ble styrket ved et forbund med de flamske nasjonalister. Etter 1938, da Belgias økonomiske stilling var noe bedret, tapte denne bevegelsen terreng. 1932–38 kom språklovene som bygde på det ettspråklige prinsipp. Nederlandsk ble det offisielle språk i Flandern, mens bl.a. Brussel ble tospråklig område.

Belgia hadde 1920 inngått forsvarsavtale med Frankrike, 1922 med Storbritannia og undertegnet Locarnotraktaten av 1925. Tysklands opprustning og den kollektive sikkerhets sammenbrudd førte imidlertid til en nyvurdering av Belgias utenrikspolitikk. Under inntrykket av den tyske innmarsj i Rhinland erklærte Belgia seg 1936 nøytralt og løste seg fra de nevnte avtaler. Dets nøytralitet og ukrenkelighet ble garantert av så vel Tyskland som Storbritannia og Frankrike.

10. mai 1940 ble Belgia angrepet av Tyskland. 28. mai kapitulerte kong Leopold som øverstkommanderende for hæren. Han nektet å følge regjeringen i landflyktighet og ble internert av tyskerne. Regjeringen, som fortsatte krigen, oppholdt seg i London fra juni 1940 til Belgia ble befridd 1944. Ved frigjøringen dannet Hubert Pierlot en samlingsregjering som også omfattet motstandsbevegelsen, men 1945 gikk han av da sosialistene nektet å støtte ham. Frem til mars 1950 regjerte forskjellige koalisjoner, fra mars 1947 til august 1949 sosialistene og de kristelig-sosiale med Paul-Henri Spaak som regjeringssjef.

Økonomisk hadde Belgia en gunstig utgangsstilling ved krigens slutt 1945. Landet var forholdsvis lite krigsherjet. Eksporten av uran og andre metaller fra Belgisk Kongo hadde innbrakt betydelige valutareserver som hadde økt ved store inntekter av alliert transitt gjennom belgisk område i krigens siste måneder. I etterkrigsårene hadde Belgia betydelige overskudd på betalingsbalansen overfor utlandet, men arbeidsledigheten steg.

I årene etter krigen spilte spørsmålet om kong Leopolds stilling en stor rolle. Sosialistene, kommunistene og en del liberale mente at kongen handlet ukonstitusjonelt da han nektet å følge regjeringen i eksil 1940 og at han hadde opptrådt for imøtekommende overfor tyskerne under okkupasjonen. Dessuten kritiserte de hans ekteskap med Liliane Baels, senere prinsesse de Réthy. De krevde at han skulle abdisere. Det kristelig-sosiale parti støttet derimot kongen. 1945 var det opprettet et midlertidig regentskap under kongens bror, prins Charles. Nasjonalforsamlingen vedtok 1950 at kongen skulle gjenoppta sine funksjoner; men opposisjonspartiene boikottet avstemningen. Dagen etter vendte kongen tilbake. Opposisjonen organiserte under sosialistenes ledelse streiker og demonstrasjoner, særlig alvorlige var urolighetene i de fransktalende deler av landet. Ro ble gjenopprettet ved at kong Leopold delegerte sin myndighet til sønnen, kronprins Baudouin. 16. juli 1951 abdiserte Leopold, men beholdt kongetittel og en apanasje, og kronprinsen ble regjerende konge under navnet Baudouin 1 (Boudewijn 1).

Belgias utenrikspolitikk bygde i etterkrigsårene på et nært samarbeid med de vestlige land. I 1944 var det inngått en avtale med Nederland og Luxembourg om en tollunion; som ble utbygd 1948 (Benelux-unionen). I 1947 kom landet med i det vesteuropeiske økonomiske samarbeid gjennom Marshallplanen. I 1948 ble det i Brussel opprettet en militærallianse mellom Benelux-landene, Storbritannia og Frankrike (Vestunionen). I 1949 sluttet Belgia seg til Atlanterhavspakten. Europabevegelsen vant sterk tilslutning i Belgia, og flere av landets politikere, i første rekke Paul-Henri Spaak, spilte en fremtredende rolle i utviklingen av det europeiske samarbeid. Mars 1951 undertegnet Benelux-landene, Frankrike, Tyskland og Italia avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap og mars 1957 Roma-traktaten om Det europeiske fellesmarked.

De økonomiske forhold var vanskelige, særlig for kullindustrien, hvor utstyret var foreldet og avsetningsforholdene vanskelige. Samtidig tilspisset situasjonen seg i Kongo. 1960 gikk Belgia med på å drøfte koloniens selvstendighet, i mai samme år ble det forhandlet om de fremtidige økonomiske forbindelser mellom Belgia og Kongo, og 30. juni ble kolonien proklamert uavhengig i nærvær av den belgiske konge. Men kort etter brøt det ut kamper mellom belgiske og kongolesiske styrker. Krisen førte til store politiske og økonomiske vanskeligheter for Belgia. Forholdet til statene i Afrika ble særlig dårlig, og flere afrikanske land brøt den diplomatiske forbindelse med Belgia.

I 1963 kom det til forlik mellom Belgia og Kongo som bl.a. inneholdt en ordning for Kongos utenlandsgjeld. Da det januar 1964 brøt ut borgerkrig i Kongo, ble situasjonen vanskelig for mange belgiere som oppholdt seg der. Opprørerne holdt flere hundre som gisler i Stanleyville (Kisangani), og i november grep belgiske fallskjermstyrker inn og befridde dem. Episoden førte til et dårligere forhold mellom Belgia og Kongo. Forholdet mellom Belgia og Kongo tilspisset seg ytterligere under gjensidige beskyldninger om ikke å holde inngåtte avtaler. Belgia stanset sept. 1966 sin utviklingshjelp til Kongo inntil forholdet var blitt bedre. Et større antall belgiere forlot Kongo 1967.

Samtidig var det store problemer innenriks. Den nye regjering endret 1962 skattelovene trass i sterke protester fra de liberale og høyrefløyen i det kristelig-sosiale parti. Det ble videre gjennomført en omfattende rasjonalisering i kullindustrien som hadde avsetningsvanskeligheter. Men særlig var språkspørsmålet årsak til strid. 1962/63 ble det fastsatt en språkgrense gjennom landet; i nord (55 % av befolkningen) ble nederlandsk det offisielle språk, i sør (33 %) fransk og langs landegrensen i øst (0,6 %) tysk. Byen og området Brussel (11 %) ble tospråklig. Under behandlingen av denne ordningen raste striden mellom de to store folkegrupper. I 1965 ble det på nytt regjeringskrise om språkspørsmålet, da mandatfordelingen i nasjonalforsamlingen ble revidert.

I 1973 ble første del av en omfattende forfatningsreform gjennomført. Den delte Belgia i tre regioner (Flandern, Vallonia og Brussel) og tre kultursamfunn, et flamsk, et fransk og et tysk med hvert sitt kulturråd. Motsetningene viste seg bl.a. i de politiske institusjonene. Både sosialistene, de liberale og de kristelig-sosiale partiene ble delt i en flamsk- og en franskspråklig seksjon. I tillegg fikk rene regionale partier som Volksunie og det ytterliggående Vlaams Blok betydelig oppslutning i Flandern, mens tilsvarende partier i Vallonia og Brussel stort sett hadde mindre suksess (Rassemblement Wallon; Front démocratique des francophones).

Forsøkene på å overføre ytterligere makt til regionene strandet pga. motstand fra de flamske sosialistene, som ikke var fornøyd med Brussels stilling. I 1977 ble den såkalte Egmont-pakten, som foreslo å overføre betydelig makt fra sentralregjeringen til et føderalt Belgia, også stanset. Regionene fikk imidlertid et visst indre selvstyre, først og fremst i kulturelle spørsmål. Konflikten toppet seg i 1980, da det var stor uro og direkte sammenstøt mellom ytterliggående grupper fra de to befolkningsgruppene.

Den regionale konflikten preget belgisk politikk gjennom hele 1980-årene. Først 1988 ble det vedtatt en forfatningreform som omgjorde landet til en forbundsstat med de tre autonome regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og Brussel (tospråklig). De to første fasene i reformen ble gjennomført 1988 og 1989, mens tredje fase ble utsatt til 1993 pga. stor intern uenighet om innholdet. Etter 1993 er Belgia en forbundsstat med tre regioner, der også interessene til de språklige minoritetene i de ulike regionene er ivaretatt (se også avsnitt ovenfor om forfatning og politisk system). Håpet er at tredelingen skal minske de kulturelle og språklige motsetningene i landet.

Den kulturelle konflikten ble i 1980-årene overskygget av omfattende økonomiske problemer. Krisen i kullgruvene og innen stålverkene rammet det tradisjonelt mer industrialiserte Vallonia sterkere enn det tidligere hovedsakelig jordbruksdominerte Flandern, hvor ny høyteknologisk industri har vært i kraftig vekst. Denne utviklingen har ført til at det økonomiske tyngdepunktet gradvis er blitt forskjøvet nordover, og dermed forsterket de regionale motsetningene.

De kulturelle og økonomiske problemer gjorde det vanskelig å få stablet på bena handlekraftige regjeringer. Kristeligdemokraten Wilfried Martens klarte med vekslende parlamentarisk støtte å sitte som regjeringssjef så å si sammenhengende 1979–92. Både Martens og etterfølgeren Jean-Luc Dehaene (kristeligdemokrat) førte en til dels hardhendt økonomisk politikk, med devaluering, lønnsstopp og store nedskjæringer på de offentlige budsjetter for å få bukt med arbeidsløsheten, uten at dette lyktes. Arbeidsløsheten i Belgia var i perioden 1985–95 blant de høyeste i Europa (13–14 %).

De økonomiske problemene førte til et hardt press på de etablerte politiske partiene. Ved valget 1991 ble separatistgrupper, miljøpartier og høyreekstremister valgets store vinnere. Ved lokalvalgene 1994 ble det separatistiske, ytterliggående høyrepartiet Vlaams Blok største parti i landets nest største by, Antwerpen.

1994 måtte transportministeren gå av, etter at han ble mistenkt for korrupsjon. Bakgrunnen var at det italienske helikopterfirmaet Agusta hadde betalt store summer til det vallonske sosialistpartiet etter å ha fått en kontrakt på levering av helikoptre til det belgiske forsvaret. Agusta-saken førte til at i alt 12 politikere ble dømt for korrupsjon. Affæren kostet også tidligere økonomi- og utenriksminister Willy Claes stillingen som generalsekretær i NATO. I 1996 føyde en ny skandale seg til avsløringene om korrupsjon og ulovlig bruk av hormontilsetninger og miljøgifter i landbruket. Opprullingen av en liga som stod bak drap og seksuelt misbruk av småbarn brakte flere kjente personer i søkelyset, og det ble rettet sterk kritikk mot myndighetene for sendrektig etterforskning og for angivelig å beskytte enkelte medlemmer i ligaen. Flere statsråder måtte forlate sine poster gjennom siste del av 1990-tallet, og både politiske drap og selvmord knyttet seg til de mange skandalene.

Mot dette bakteppet fikk parlamentsvalget i 1999 karakter av protest. Flertallet gikk tapt for regjeringspartiene – sosialistene og kristelig-demokratene – og Jean-Luc Dehaene måtte overlate statsministerposten til Guy Verhofstadt fra de flamske liberaldemokratene VLD. Hardest rammet av skandalene ble kristelig-demokratene, og partiets 40 år lange regjeringsperiode ble brutt. Verhofstadt ledet en koalisjon hvor seks av nasjonalforsamlingens 11 partier deltok. At VLD, med under 15 % av stemmene, ble nasjonalforsamlingens største parti illustrerte en tiltagende politisk oppsplitting. Ved valget i 2003 styrket VLD og sosialistene sin stilling og videreførte regjeringssamarbeidet med nær 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen – og et program basert på skatte- og avgiftslettelser, balanse i budsjettet og modernisering av offentlig sektor.

De grønne småpartiene led nå et kraftig nederlag og forlot koalisjonen. Vlaams Blok (VB) fikk nær 10 % av stemmene i 1999 og ble størst i flere flamske storbyer ved lokalvalgene i 2000. VB var det partiet som hadde størst fremgang ved riksvalget i 2003, med 18 av de 150 mandatene, partiets beste valg noensinne. VBs grunnleggende programpost er selvstendighet for den nederlandsktalende regionen Flandern. Den velgerprotesten som partiet kanaliserte, gjaldt den relativt liberale innvandringspolitikken mer enn korrupsjonsskandalene. Reglene for oppholdstillatelse og asyl ble skjerpet i 2000, samtidig som rundt 70 000 illegale innvandrere ble tilbudt amnesti.

1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny liberal abortlov. På tross av intern splittelse i regjeringen ble man enige om å ikke la saken føre til regjeringskrise. Loven utløste imidlertid en konstitusjonell krise, fordi kong Baudouin av samvittighetsgrunner nektet å godkjenne den. Krisen ble løst ved at parlamentet avsatte Kongen 4. april og selv undertegnet loven. Dagen etter ble Kongen gjeninnsatt som statsoverhode. Baudouin var barnløs og personlig sterk motstander av abort. Han døde 1993 og ble etterfulgt av sin bror Albert.

På tross av politiske skandaler og sterke indre rivninger har Belgia styrket sin posisjon som et nøkkelland i Europa. Hovedkvarteret til både EU og NATO ligger i Brussel, som er i ferd med å etablere seg som en all-europeisk hovedstad. Belgia har vært en pådriver i arbeidet for et mer forpliktende samarbeid innen EU, ikke minst fordi myndighetene håper at en sterkere integrering i EU vil føre til at også de indre regionale motsetningene blir dempet.

I sin utenrikspolitikk er Belgia opptatt av menneskerettighetene. En lov fra 1993 ga belgiske myndigheter adgang til å straffeforfølge brudd på menneskerettighetene overalt i verden – såkalt universell jurisdiksjon. Loven ble første gang anvendt i 1994, da fire personer ble dømt i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Men det oppstod politiske og diplomatiske forviklinger da det ble reist tiltale mot bl.a. Israels statsminister Ariel Sharon og USAs tidligere president George Bush sr. I 2003 ble loven endret slik at den i praksis bare gjelder belgiske statsborgere.

Flere kriminalsaker - med stikkordene pedofili og rasisme - har rystet det belgiske samfunnet og skadet landets omdømme i senere år, men har også hatt en mobiliserende effekt. I 2004 ble Marc Dutroux dømt til fengsel på livstid for bortføring og voldtekt mot seks skolejenter på 1990-tallet, fire av dem ble drept på bestialsk vis. Saken resulterte i både statsrådsavganger og reformer i rettsvesenet. Også Dutroux' medløpere fikk lange fengselsstraffer. Saken lot seg imidlertid ikke koble til noe som ble hevdet å være et stort pedofilt nettverk. Hundretusener deltok i protestmarsjer mot slike forbrytelser. Flere lignende affærer de påfølgende årene førte også til massedemonstrasjoner i gatene, noe som foreløpig kulminerte da en høyreekstremist drepte en gravid afrikansk au pair og den belgiske piken hun passet på åpen gate i Antwerpen.

Ved regionvalget i 2004 oppnådde det høyrepopulistiske Vlaams Blok en fjerdedel av stemmene i Flandern og ble dermed største parti. Kort etter ble partiet kjent skyldig i rasisme og diskriminerende holdninger av belgisk høyesterett, med den følge at det måtte oppløses, før det gjenoppstod under navnet Vlaams Belang ("flamsk interesse/tarv") og med en noe neddempet innvandringskritisk profil. Partiet fortsatte fremgangen i flere større byer, og ble nest størst i Flandern-regionen ved parlamentsvalget i juni 2007. En overenskomst mellom de øvrige partiene, den såkalte "cordon sanitaire" innebærer at Vlaams Belang holdes utenfor alle maktposisjoner.

Det konservative Kristeligdemokrater og flamsk allianse (CD&V), med økt regionalt selvstyre som hovedsak, fremstod som parlamentsvalgets vinner; også dets vallonske søsterparti hadde fremgang. Valgets tapere ble partiene bak sentrum/venstreregjeringen, og statsminister Guy Verhofstadt trådte tilbake. Dette ble innledningen til den mest langvarige politiske krisen i landet siden 1945. Etter ni måneder med forretningsministerier og interimsregjeringer kunne kristeligdemokraten Yves Leterme i mars 2008 utnevnes til leder for en ny koalisjon. Han ville kaste kortene i juli, etter å ha mislykkes i å få vedtatt en konstitusjonell reform som skulle overføre mer makt til regionene - og gi en klarere maktdeling mellom de fransk- og nederlandsktalende regionene - men avskjedssøknaden ble avslått av kong Albert 2. I desember samme år var imidlertid avgangen et faktum, som følge av en bankskandale - den første europeiske regjering som kunne sies å være offer for finanskrisen. Den høyreledede koalisjonen ble imidlertid i all hovedsak videreført, med partifellen Herman Van Rompuy som statsminister, fra januar 2009.

Den langvarige regjeringskrisen førte til en tilspissing av debatten om den belgiske føderasjonens funksjonsdyktighet og fremtid. Under 175-årsjubileet som selvstendig nasjon i 2005 lå et spørsmål om feiringen også ville bli blant de siste. Folkefesten i Brussels gater samlet imidlertid tre kvart million mennesker. Og mens separatistiske krefter bedrev flaggbrenning to år etter, gikk rundt 25 000 i det som visstnok var landets første nasjonaldagsopptog, med belgiske flagg og føderale slagord. Men sprengkraften anses å være intakt i den språklige konflikten mellom det nederlandsktalende og velstående Flandern og det fransktalende og økonomisk mer tilbakestående Vallonia.

I november 2009 ble statsminister Herman Van Rompuy utpekt som EUs første president, ved Lisboa-traktatens ikrafttredelse. Et nytt statsministerskifte allerede etter ti måneder utløste en frykt i Belgia for at den langvarige politiske krisen i 2007/08 skulle blusse opp igjen; Van Rompuy ble ansett å ha lykkes godt med å skape ro rundt de betente spørsmålene knyttet til språk og valgkretser. Nå fikk tidligere statsminister Jean-Luc Dehaene i oppdrag å videreføre dette arbeidet, mens Van Rompuys nærmeste forgjenger, kristendemokraten Yves Leterme - nå utenriksminister, etter å ha blitt renvasket i en bankskandale - igjen overtok som regjeringssjef, som følge av en avtale mellom landets fem regjeringspartier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. april 2012 skrev Uregistrert bruker

Dette ble ikke nevnt med et ord! Fristaten Kongo var navnet på kolonien som Belgias konge Leopold II opprettet 2. mai 1885 og styrte til den belgiske stat overtok styringen i 1908 og omdøpte det Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror.

http://no.wikipedia.org/wiki/Fristaten_Kongo



Følgende er utdrag fra offiseren Charles Lemaires dagbok: «13. juli 1892. Bompopo-landsbyene ble angrepet. 20 innfødte ble drept, 13 kvinner og barn tatt til fange.»



Fra Louis Leclercqs dagbok: «Ankom Yambisi kl. 10.20. Landsby forlatt. Vi sendte soldater for å gjennomsøke området; de kom tilbake flere timer senere med 11 hoder og 9 fanger.»



For å spare på ammunisjonen skulle soldatene kvittere med kroppsdeler. For en utlevert patron krevde kong Leopolds regime ei avhogd høyrehånd.

http://www.dagbladet.no/kultur/2002/07/04/341242.html



26. april 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,



Takk for innspill. Under Kongos historie finner du artikkelen om kong Leopold og den belgiske koloniseringen av Kongo: http://snl.no/Kongo/historie

Vi ser ellers at artikkelen om Belgias historie bør bygges ut og lenkes sammen med artikkelen om Kongos historie, slik at det blir enklere å finne fram.

Vi har mange historiske artikler i leksikonet som bør bygges ut og oppdateres. Dette er en stor jobb, så det kan ta tid før vi får sett på denne artikkelen.



Beste hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.