Belgias samtidshistorie

Konflikten mellom regionene preget belgisk politikk gjennom hele 1980-årene. Etter 1993 er Belgia en forbundsstat med tre regioner, der også interessene til de språklige minoritetene i de ulike regionene er ivaretatt. Håpet er at tredelingen skal minske de kulturelle og språklige motsetningene i landet.

I 1980-årene ble Belgias industri preget av omfattende økonomiske problemer. Krisen i kullgruvene og innen stålverkene rammet det tradisjonelt mer industrialiserte Vallonia sterkere enn det tidligere hovedsakelig jordbruksdominerte Flandern, hvor ny høyteknologisk industri var i kraftig vekst. Denne utviklingen har ført til at det økonomiske tyngdepunktet gradvis er blitt forskjøvet nordover, og dermed forsterket de regionale motsetningene.

De kulturelle og økonomiske problemene gjorde det vanskelig å få stablet på bena handlekraftige regjeringer. Kristeligdemokraten Wilfried Martens klarte med vekslende parlamentarisk støtte å sitte som regjeringssjef så å si sammenhengende i perioden 1979–1992. Både Martens og etterfølgeren Jean-Luc Dehaene (kristeligdemokrat) førte en til dels hardhendt økonomisk politikk, med devaluering, lønnsstopp og store nedskjæringer på offentlige budsjetter for å få bukt med arbeidsløsheten, uten at dette lyktes. Arbeidsløsheten i Belgia var i perioden 1985–95 blant de høyeste i Europa (13–14 %).

De økonomiske problemene førte til et hardt press på de etablerte politiske partiene. Ved valget i 1991 ble separatistgrupper, miljøpartier og høyreekstremister valgets store vinnere. Ved lokalvalgene i 1994 ble det separatistiske, ytterliggående høyrepartiet Vlaams Blok største parti i landets nest største by, Antwerpen.

I 1994 måtte transportministeren gå av, etter at han ble mistenkt for korrupsjon. Bakgrunnen var at det italienske helikopterfirmaet Agusta hadde betalt store summer til det vallonske sosialistpartiet etter å ha fått en kontrakt på levering av helikoptre til det belgiske forsvaret. Agusta-saken førte til at i alt 12 politikere ble dømt for korrupsjon. Affæren kostet også tidligere økonomi- og utenriksminister Willy Claes stillingen som generalsekretær i NATO.

I 1996 føyde en ny skandale seg til avsløringene om korrupsjon og ulovlig bruk av hormontilsetninger og miljøgifter i landbruket. Opprullingen av en liga som stod bak drap og seksuelt misbruk av småbarn brakte flere kjente personer i søkelyset, og det ble rettet sterk kritikk mot myndighetene for sendrektig etterforskning og for angivelig å beskytte enkelte medlemmer i ligaen. Flere statsråder måtte forlate sine poster gjennom siste del av 1990-tallet, og både politiske drap og selvmord knyttet seg til de mange skandalene.

Mot dette bakteppet fikk parlamentsvalget i 1999 karakter av protest. Flertallet gikk tapt for regjeringspartiene – sosialistene og kristelig-demokratene – og Jean-Luc Dehaene måtte overlate statsministerposten til Guy Verhofstadt fra de flamske liberaldemokratene VLD. Hardest rammet av skandalene ble kristelig-demokratene, og partiets 40 år lange regjeringsperiode ble brutt. Verhofstadt ledet en koalisjon hvor seks av nasjonalforsamlingens 11 partier deltok. At VLD, med under 15 % av stemmene, ble nasjonalforsamlingens største parti illustrerte en tiltagende politisk oppsplitting.

Ved valget i 2003 styrket VLD og sosialistene sin stilling og videreførte regjeringssamarbeidet med nær 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen – og et program basert på skatte- og avgiftslettelser, balanse i budsjettet og modernisering av offentlig sektor.

De grønne småpartiene led nå et kraftig nederlag og forlot koalisjonen. Vlaams Blok (VB) fikk nær 10 % av stemmene i 1999 og ble størst i flere flamske storbyer ved lokalvalgene i 2000. VB var det partiet som hadde størst fremgang ved riksvalget i 2003, med 18 av de 150 mandatene, partiets beste valg noensinne. VBs grunnleggende programpost er selvstendighet for den nederlandsktalende regionen Flandern. Den velgerprotesten som partiet kanaliserte, gjaldt den relativt liberale innvandringspolitikken mer enn korrupsjonsskandalene. Reglene for oppholdstillatelse og asyl ble skjerpet i 2000, samtidig som rundt 70 000 illegale innvandrere ble tilbudt amnesti.

I 1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny liberal abortlov. På tross av intern splittelse i regjeringen ble man enige om å ikke la saken føre til regjeringskrise. Loven utløste imidlertid en konstitusjonell krise, fordi kong Baudouin av samvittighetsgrunner nektet å godkjenne den. Krisen ble løst ved at parlamentet avsatte kongen 4. april og selv undertegnet loven. Dagen etter ble Kongen gjeninnsatt som statsoverhode. Baudouin var barnløs og personlig sterk motstander av abort. Han døde i 1993 og ble etterfulgt av sin bror Albert.

På tross av politiske skandaler og sterke indre rivninger har Belgia styrket sin posisjon som et nøkkelland i Europa. Hovedkvarteret til både EU og NATO ligger i Brussel, som er i ferd med å etablere seg som en all-europeisk hovedstad. Belgia har vært en pådriver i arbeidet for et mer forpliktende samarbeid innen EU, ikke minst fordi myndighetene håper at en sterkere integrering i EU vil føre til at også de indre regionale motsetningene blir dempet.

I sin utenrikspolitikk er Belgia opptatt av menneskerettighetene. En lov fra 1993 ga belgiske myndigheter adgang til å straffeforfølge brudd på menneskerettighetene overalt i verden – såkalt universell jurisdiksjon. Loven ble første gang anvendt i 1994, da fire personer ble dømt i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Men det oppstod politiske og diplomatiske forviklinger da det ble reist tiltale mot blant annet Israels statsminister Ariel Sharon og USAs tidligere president George Bush sr. I 2003 ble loven endret slik at den i praksis bare gjelder belgiske statsborgere.

Flere kriminalsaker – med stikkordene pedofili og rasisme – har rystet det belgiske samfunnet og skadet landets omdømme i senere år, men har også hatt en mobiliserende effekt. I 2004 ble Marc Dutroux dømt til fengsel på livstid for bortføring og voldtekt mot seks skolejenter på 1990-tallet, fire av dem ble drept på bestialsk vis. Saken resulterte i både statsrådsavganger og reformer i rettsvesenet. Også Dutroux' medløpere fikk lange fengselsstraffer. Saken lot seg imidlertid ikke koble til noe som ble hevdet å være et stort pedofilt nettverk. Hundretusener deltok i protestmarsjer mot slike forbrytelser. Flere lignende affærer de påfølgende årene førte også til massedemonstrasjoner i gatene, noe som foreløpig kulminerte da en høyreekstremist drepte en gravid afrikansk au pair og den belgiske piken hun passet på åpen gate i Antwerpen.

Ved regionvalget i 2004 oppnådde det høyrepopulistiske Vlaams Blok en fjerdedel av stemmene i Flandern og ble dermed største parti. Kort etter ble partiet kjent skyldig i rasisme og diskriminerende holdninger av belgisk høyesterett, med den følge at det måtte oppløses, før det gjenoppstod under navnet Vlaams Belang («flamsk interesse/tarv») og med en noe neddempet innvandringskritisk profil. Partiet fortsatte fremgangen i flere større byer, og ble nest størst i Flandern-regionen ved parlamentsvalget i juni 2007. En overenskomst mellom de øvrige partiene, den såkalte «cordon sanitaire» innebærer at Vlaams Belang holdes utenfor alle maktposisjoner.

Det konservative Kristeligdemokrater og flamsk allianse (CD&V), med økt regionalt selvstyre som hovedsak, fremstod som parlamentsvalgets vinner; også dets vallonske søsterparti hadde fremgang. Valgets tapere ble partiene bak sentrum/venstreregjeringen, og statsminister Guy Verhofstadt trådte tilbake. Dette ble innledningen til den mest langvarige politiske krisen i landet siden 1945. Etter ni måneder med forretningsministerier og interimsregjeringer kunne kristeligdemokraten Yves Leterme i mars 2008 utnevnes til leder for en ny koalisjon. Han ville kaste kortene i juli, etter å ha mislykkes i å få vedtatt en konstitusjonell reform som skulle overføre mer makt til regionene – og gi en klarere maktdeling mellom de fransk- og nederlandsktalende regionene – men avskjedssøknaden ble avslått av kong Albert 2. I desember samme år var imidlertid avgangen et faktum, som følge av en bankskandale – den første europeiske regjering som kunne sies å være offer for finanskrisen. Den høyreledede koalisjonen ble imidlertid i all hovedsak videreført, med partifellen Herman Van Rompuy som statsminister, fra januar 2009.

Den langvarige regjeringskrisen førte til en tilspissing av debatten om den belgiske føderasjonens funksjonsdyktighet og fremtid. Under 175-årsjubileet som selvstendig nasjon i 2005 lå et spørsmål om feiringen også ville bli blant de siste. Folkefesten i Brussels gater samlet imidlertid tre kvart million mennesker. Og mens separatistiske krefter bedrev flaggbrenning to år etter, gikk rundt 25 000 i det som visstnok var landets første nasjonaldagsopptog, med belgiske flagg og føderale slagord. Men sprengkraften anses å være intakt i den språklige konflikten mellom det nederlandsktalende og velstående Flandern og det fransktalende og økonomisk mer tilbakestående Vallonia.

I november 2009 ble statsminister Herman Van Rompuy utpekt som EUs første president, ved Lisboa-traktatens ikrafttredelse. Et nytt statsministerskifte allerede etter ti måneder utløste en frykt i Belgia for at den langvarige politiske krisen fra 2007/2008 skulle blusse opp igjen; Van Rompuy ble ansett å ha lykkes godt med å skape ro rundt de betente spørsmålene knyttet til språk og valgkretser. Nå fikk tidligere statsminister Jean-Luc Dehaene i oppdrag å videreføre dette arbeidet, mens Van Rompuys nærmeste forgjenger, kristendemokraten Yves Leterme – nå utenriksminister, etter å ha blitt renvasket i en bankskandale – igjen overtok som regjeringssjef, som følge av en avtale mellom landets fem regjeringspartier.

• Belgias historie
• Statsoverhoder i Belgia
• Belgias politiske system