Vulgærlatin, den form for latin som ble talt av de brede lag av folket i Romerrikets vestlige deler og i Dacia, i motsetning til den kulturelle og politiske elites språk, som vi kjenner fra den klassiske litteratur.

I de siste århundrer før det vestromerske rikes oppløsning kom dette folkelige språket til å øve stadig større innflytelse på det litterære språket. I snevrere forstand brukes derfor vulgærlatin ofte om den form for latin som ligger til grunn for de senere romanske språk. Våre beste kilder for kjennskapet til vulgærlatin er i republikkens tid språket i Plautus' komedier, der vi finner en rekke av de trekk som senere særpreger de romanske språkene. Fra keisertiden kan man nevne forfattere som Columella, Vitruvius, Petronius og Apuleius, men fremfor alt innskriftene, ikke minst de tallrike graffiti i Pompeii, og en del viktige papyri og ostraka fra Egypt. En meget viktig indirekte kilde til rekonstruksjonen av vulgærlatin er de romanske språkene. Ordformer kan her ikke alltid føres tilbake til dem vi kjenner fra klassisk latin, men forutsetter former fra folkespråket som vi ikke har noe direkte vitnesbyrd om.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.