vulgærlatin

Vulgærlatin er den formen for latin som ble talt av de brede lag av folket i Romerrikets vestlige deler og i provinsen Dacia. Vulgærlatinen står i motsetning til den kulturelle og politiske elitens språk, som vi kjenner fra den klassiske litteraturen.

Faktaboks

uttale:
vulgˈærlatin
etymologi:

fra latin vulgus, 'den store mengde, massen, folk'

I de siste århundrer før det vestromerske rikes oppløsning i år 476 etter vår tidsregning kom dette folkelige språket til å øve stadig større innflytelse på det litterære språket. I snevrere forstand brukes derfor vulgærlatin ofte om den form for latin som ligger til grunn for de senere romanske språk. Våre beste kilder for kjennskapet til vulgærlatin er i republikkens tid språket i Plautus' komedier, der vi finner en rekke av de trekk som senere særpreger de romanske språkene. Fra keisertiden kan man nevne forfattere som Columella, Vitruvius, Petronius og Apuleius, men fremfor alt innskriftene, ikke minst de tallrike graffiti i Pompeii, og en del viktige papyri og ostraka fra Egypt.

En meget viktig indirekte kilde til rekonstruksjonen av vulgærlatin er de romanske språkene. Ordformer kan her ikke alltid føres tilbake til dem vi kjenner fra klassisk latin, men forutsetter former fra folkespråket som vi ikke har noe direkte vitnesbyrd om.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg