Karl 5, tysk-romersk keiser, malt av Tizian. Capodimonte-museet, Napoli.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Karl 5 var sønn av Filip 1 "den smukke" og Johanna (datter av Ferdinand den katolske). Han var født og oppvokst i Gent, og oppdratt i den burgundiske tradisjonen. Han arvet Nederland etter faren i 1506, og Spania og alle spanske land i den nye og den gamle verden etter morfaren i 1561. Da Karls farfar, den tyske keiseren Maximilian 1 døde, ble Karl i 1519 valgt til hans etterfølger og arvet også Østerrike. Han var «keiseren i hvis rike Solen aldri gikk ned», men med landene hadde han også arvet alle de stridsspørsmål som var knyttet til dem. Det var særlig motsetninger til Frankrike.

Karl så kirken som en samlende enhet i sitt store rike, men den tyske reformasjonen kom i veien for ham, og han ble en ivrig motstander av den. Han ønsket å sikre sine land for seg og sin familie, og å knuse reformasjonen, men disse målene kom ofte i strid med hverandre og hindret ham i å føre en konsekvent politikk. Da han ble keiser, måtte han i en håndfestning love ikke å gi riksembete til ikke-tyskere, og kurfyrstene fikk stor innflytelse.

Allerede i 1521 overlot han Østerrike til sin bror Ferdinand, som la grunnen til oppdelingen av de habsburgske landene i to riker. Etter riksdagen i Worms i 1521 fordømte han Martin Luther som kjetter, men Luthers lære bredte seg, og de tyske fyrstene utnyttet kirkestriden til å styrke sin stilling overfor keiseren. Utenrikspolitiske vanskeligheter gjorde at Karl ikke kunne gripe inn. Det brøt ut krig med Frankrike i 1521, og den varte med mindre opphold og vekslende hell til 1544. Etter at han i 1525 hadde tatt den franske kongen Frans 1 til fange og oppnådd en fordelaktig fred, ble paven redd for å miste sin makt og gikk med i forbund mot Karl. Karl lot da sine tropper storme Roma og tok paven til fange. Etter ny fred ble Karl kronet til keiser av paven i 1530, den siste keiserkroningen en pave foretok.

I perioden 1521–1543 var Karl i krig med tyrkerne, som angrep Ungarn og Østerrike. De protestantiske fyrstene hadde i 1531 stiftet det schmalkaldiske forbund til felles vern, og i ca. 1540 var størstedelen av Karls og Ferdinands tyske riker protestantiske. I 1544 fikk så Karl fred med Frankrike, og Frans 1 forpliktet seg til å bli med i en krig mot protestantene. Det schmalkaldiske forbund begynte krigen, men Karl slo hæren og tok begge lederne til fange i 1546.

Ved midten av århundret satte også motreformasjonen inn fra paven og jesuittene, men Karl kom i et motsetningsforhold til paven, som var redd for at keiseren skulle få for stor makt. De tyske fyrstene fryktet også keisermakten, og Sachsen, Hessen og og Brandenburg stiftet et forbund mot Karl. De gjorde avtale med Frankrike, og da oppstanden kom, måtte både Karl og Ferdinand flykte.

Da franskmennene angrep riket, fikk Karl i stand en avtale i Passau i 1552. Han ble bundet av krigen med Frankrike og overlot til Ferdinand å slutte religionsfreden i Augsburg i 1555, som gav de tyske fyrstene rett til å velge trosform i sine land. Karl hadde alt før arbeidet for å få sin sønn Filip valgt til tysk konge, men det møtte motstand hos Ferdinand. I 1554 overlot han Italia til Filip, i 1555 Nederland og i 1556 Spania. Da sa han også fra seg keiserdømmet til fordel for Ferdinand. Han bosatte seg ved klosteret San Juste i Estremadura og levde i ro der, opptatt med botsøvelser, musikk og klokkemakeri.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.