Titanic

Hendelsesforløp Forstørr Forminsk

  1. 14. april - 09:00

    Titanic mottar første ismelding for dagen. En rekke ismeldinger mottas fram til kl. 22:30, i området Titanic har kurs. Ikke alle meldingene leveres til kapteinen på broen. Kapteinen opprettholder farten på 22 knop.

  2. 14. april - 23:40

    Et stort isfjell observeres fra utkikktønnen rett forut. 1. styrmannen, som har kommandoen på broen, beordrer hard styrbord og maskinen stanset og full fart akterover. Dette gjør at skipet vender mot babord (venstre). Etter litt over et halvt minutt treffer Titanic isfjellet på styrbord side. 

  3. 15. april - ca. 00:00

    Kaptein Smith blir orientert om at de 6 fremste vanntette rommene tar inn vann og at skipet vil kunne holde seg flytende i maks 2 timer. Kapteinen beordrer livbåtene klargjort, skipets posisjon beregnet og ber telegrafistene sende ut nødmelding.

  4. 15. april - ca. 00:15

    Første nødmelding sendes ut og fanges straks opp av telegrafstasjonen på Cape Race, Newfoundland og av andre skip i området.

  5. 15. april - ca. 00:25

    Cunard Lines Carpathia fanger opp Titanics nødmelding og setter straks kurs mot Titanic, ca. 4 timer unna. Titanics kaptein Smith beordrer livbåtene fylt og låret – kvinner og barn først.

  6. 15. april - ca. 00:45

    Første livbåt settes på vannet med 28 personer, selv om det er plass til 65. Første nødrakett skytes opp.

  7. 15. april - ca. 01:45

    Siste nødrakett skytes opp.

  8. 15. april - ca. 02:05

    Siste livbåt settes på vannet.

  9. 15. april - ca. 02:17

    Telegrafistene sender siste nødmelding.

  10. 15. april - 02:20

    Titanic forsvinner i dypet.

  11. 15. april - 03:30

    Carpathia er første skip som ankommer åstedet. 

  12. 15. april - 04:10

    Carpathia plukker opp første livbåt med overlevende. 

  13. 15. april - 08:30

    Carpathia plukker opp siste livbåt med overlevende.

  14. 15. april - 08:50

    Carpathia setter kurs mot New York med 700 overlevende fra Titanic om bord. Andre skip blir igjen for å søke etter ytterligere overlevende, men finner ingen.

Titanic var et passasjerskip, ferdigbygd i 1912 for britiske White Star Line. Titanic var, med sine 46 328 bruttotonn, på det tidspunktet verdens største skip. Skipet er kjent som skipet som angivelig «ikke kunne synke». Det ble satt inn i drift på ruten SouthamptonNew York. Skipet sank på sin første reise, sørøst for Newfoundland, natten til 15. april 1912. Skipet gikk ned  2 timer og 40 minutter etter å ha støtt på et isfjell. 1500 mennesker omkom, 700 ble reddet. 20 av de omkomne var norske. Vraket ble lokalisert i 1985 på 3800 meters dybde. Ulykken har blitt dramatisert i en rekke filmer og bøker. 

  • Fullt navn: RMS (Royal Mail Steamer) TITANIC
  • Eier: Oceanic Steam Navigation Company (White Star Line), Liverpool.
  • Verft: Harland & Wolff, Belfast
  • Sjøsatt: 31. mai 1911
  • Bruttotonn: 46 328
  • Lengde: 882 fot (269 meter)
  • Jomfrutur: 10. April 1912 Southampton-Cherbourg-Queenstown (Cobh)-New York
  • Passasjerkapasitet: Totalt 2435, fordelt på 735 på 1. klasse, 674 på 2. klasse, 1026 på 3. klasse. 
  • Besetning: ca. 900

Titanic var det andre i rekken av tre nær identiske søsterskip bygget ved verftet Harland & Wolff, Belfast for rederiet White Star Line, Liverpool. Det første, Olympic, ble satt inn i rute i juni 1911. Titanic var noe større enn Olympic. Et tredje søsterskip, Gigantic (som senere endret navn til Britannic), ble ferdigstilt og sank som hospitalskip under 1. verdenskrig.

Det var den store utvandringen fra Europa til USA som la grunnlaget for store havgående skip fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig i 1914. Fra 1890-årene skjøt størrelsen på skipene for alvor fart. Mye av forklaringen lå i samarbeid og sammenslåing mellom store, kapitalsterke rederier, som begrenset kostbar konkurranse, en betydelig økning i antall migranter både til og fra Nord-Amerika og i et økende antall velstående amerikanere som ferierte i Europa og krevde mer plass om bord i skipene. 

Lenge hadde det også vært konkurranse mellom de største rederiene om å tilby raskeste overfart mellom Europa og New York. I 1912 var Mauretania raskeste passasjerskip på Nord-Atlanteren med en fart på 26 knop og overfart mellom Queenstown (Cobh) i Irland og New York på fire døgn og ti timer. Titanic var beregnet å bruke i overkant av fem døgn på den samme strekningen.

Titanic var utrustet med 29 dampkjeler, to trippel ekspansjonsdampmaskiner (2 x 15 000 hestekrefter) og én dampturbin (16 000 hestekrefter). Denne uvanlige kombinasjonen hadde vist seg å være kostnadseffektiv og bidro til en mer behagelig reise for passasjerene. Titanic hadde tre propeller og fire skorsteiner. Bare de tre fremste skorsteinene var knyttet til dampkjelene og «ekte».

Titanic var ikke blant skipene med størst passasjerkapasitet i 1912. Det rommet 2435 passasjerer, i tillegg til besetning en besetning på ca. 900. I 1912 hadde skipet Rotterdam størst passasjerkapasitet, med 3575, i tillegg til besetning. Da Titanic la ut fra siste anløpssted i Queenstown (Cobh), Irland, 11. april 1912, var det 1320 passasjerer om bord – 2229 inkludert besetningsmedlemmene – altså langt under fullt belegg.

Passasjerene på 1. klasse hadde tilgang på squashbane, svømmebasseng og Atlanterhavets mest eksklusive suiter med eget promenadedekk. På 3. klasse var Titanic trolig det første skipet med lugarer for alle passasjerer, framfor en kombinasjon av lugarer og store sovesaler. Selv om 1. klasse opptok klart mest plass på Titanic, var det utvandrere på 3. klasse som gjorde skipet økonomisk forsvarlig. En billett på 3. klasse fra Norge kostet 181 kroner, rundt 9500 kroner i dagens penger. Den dyreste billetten på 1. klasse kostet rundt 485 000 kroner i dagens penger.

Titanic er kjent som skipet som «ikke kunne synke» og det hevdes at det er en av grunnene til at det ikke hadde nok livbåter til alle om bord. Verken rederiet eller verftet hevdet at Titanic ikke kunne synke. I flere tiår før Titanic sto ferdig, ble store skip bygget med skrog inndelt i vanntette rom. En slik inndeling skulle gjøre at skipene «praktisk talt ikke kunne synke». Punkterte rom ville bli fylt med vann, men ved hjelp av vanntette skott og dører mellom skottene som raskt kunne lukkes fra broen, ville skipene holde seg flytende. En slik oppbygning var utbredt på de fleste store passasjerskip i 1912.

Titanic var konstruert slik at de fire fremste vanntette rommene kunne fylles med vann uten at skipet ville synke. Isfjellet punkterte de seks fremste rommene. Dermed kunne det ikke holde seg flytende.

Ingen store passasjerskip i 1912 var utrustet med nok livbåter til alle om bord. For britiske skip som Titanic bygget antallet livbåter på lovbestemmelser fra 1894. Det anga antall pålagte livbåter ut fra skipets bruttotonnasje. Øverste kategori spesifiserte «over 10.000 bruttotonn». Det største skipet i drift i 1894 var på 13 000 bruttotonn. Selv om Olympic og Titanic hadde økt størrelsen på verdens største skip til over 45 000 bruttotonn, forholdt myndighetene seg til de samme bestemmelsene fra 1894 da de to skipene ble godkjent, nær 20 år senere. I praksis var de to skipene pålagt å ha 16 livbåter med plass til minst 962 personer. Olympic og Titanic hadde i tillegg fire dels sammenleggbare flåter – såkalte «klappbåter» – slik at de totalt hadde plass til 1178 personer i redningsbåter eller 200 mer enn strengt tatt nødvendig.

Titanic var utstyrt med Guglielmo Marconis trådløse telegraf og mottok flere meldinger om is under overfarten. Flere av disse ble ikke vist for kapteinen og kapteinen valgte ikke å redusere farten, noe som i ettertid har vært omstridt. Etter at skipet støtte på isfjellet, sendte telegrafistene ut nødmelding over telegrafen og det kan har vært skip i nærheten som ikke fanget opp meldingen. Redningsskipet Carpathia hørte nødmeldingen men var rundt fire timer unna. Den trådløse telegrafen var fortsatt i sin tidlige barndom i 1912 og det fantes ikke klare bestemmelser om bruken av den. Det var ikke krav om døgnbemanning. Telegrafistene var ansatt av Marconi's Wireless Telegraph Company, og hadde det å formidle private meldinger for passasjerene til og fra land og andre skip som en viktig inntektskilde og prioritering.

1500 mistet livet i Titanic-ulykken. Avhengig av hvordan man måler en skipsulykke, forble Titanic den største skipskatastrofen i fredstid fram til 1987, da den overfylte filippinske passasjerfergen Doña Paz kolliderte med en oljetanker og over 4000 mennesker mistet livet.

Det utilstrekkelige antallet livbåter hadde liten direkte innvirkning på ulykkesomfanget. Livbåtene var dimensjonert for til sammen 1200 personer, og kunne trolig ta ytterligere minst 200 etter å ha blitt satt på vannet. Likevel ble kun 700 personer reddet, og flere av dem havnet først i det iskalde vannet. En rekke livbåter ble låret under halvfulle, én med kun tolv personer, selv om den var beregnet til 40. Samtidig sank Titanic sakte (2 timer og 40 minutter) og under optimale forhold sammenlignet med andre store skipskatastrofer. På babord side forholdt 2. styrmannen seg nærmest bokstavelig til den uskrevne regelen om «kvinner og barn først». Dette gjorde at flere livbåter ble låret halvfulle selv om menn ønsket å ta plass. På styrbord side lot 1. styrmannen menn ta plass når det ikke var flere kvinner og barn. Dette bidro til at flere ble reddet på styrbord side enn på babord side.

Det var aldri blitt gjennomført noe livbåtøvelse og skip hadde den gang ikke noe form for høyttaleranlegg. Det var derfor vanskelig å formidle beskjeder mellom Titanics mange ulike avdelinger og få av besetningen visste hva de skulle gjøre i et nødstilfelle. Spesielt vanskelig var det for passasjerene på 3. klasse, som ikke hadde direkte adgang til livbåtene som var plassert på øverste dekk. Det har blitt hevdet at passasjerer på 3. klasse ble holdt tilbake og at det bidro til det relativt høye antall omkomne blant de passasjerene (75 prosent) sammenlignet med 2. og 1. klasse (59 og 38 prosent). Andre faktorer som spilte inn var at mange av passasjerene på 3. klasse ikke kunne engelsk, noen nektet å forlate sin bagasje og familier og kvinner uten ektefelle hadde lugar akterut slik at det tok lang tid før de skjønte alvoret.

Titanic-ulykken fikk betydelig oppmerksomhet og vakte harme på begge sider av Atlanterhavet. Det ble holdt separate havarikommisjoner i USA og Storbritannia som undersøkte ulykken og kom med en rekke anbefalinger. Som følge av Titanic-ulykken måtte samtlige passasjerskip ha nok livbåter til alle om bord. Det ble innført nye regler og rutiner for bruken av trådløs telegraf – inkludert krav om døgnbemanning. International Ice Patrol ble opprettet for å overvåke og melde fra om is ved Newfoundlandsbankene hvor Titanic sank. Denne eksisterer fremdeles.

Vraket ble lokalisert i 1985 på over 12 500 fots (3800 meters) dybde. Det har siden blitt gjenstand for omfattende undersøkelser. Lokaliseringen av vraket bekreftet at Titanic brakk i to, trolig ved overflaten, noe flere vitner hadde forklart i 1912 uten å bli trodd. I tillegg lå vraket rundt 13,2 nautiske mil (24,4 kilometer) unna det Titanics telegrafister meldte som åstedet i 1912.

Tragediens omfang og kontrasten mellom luksusen blant de rike om bord og døden i isvannet har fascinert ettertiden. Forliset har blitt sett som en allegori over avslutningen av den «glitrende» epoken som det borgerlige Europa hadde levd i siden slutten av 1800-tallet, og således et forvarsel om utbruddet av første verdenskrig og depresjonstiden.

Allerede i stumfilmtiden kom flere filmer som skildret eller refererte til katastrofen. Blant senere produksjoner kan følgende nevnes:

  • E. A. Duponts Atlantic (1929; i både tysk og engelsk versjon)
  • Werner Klingler og Herbert Selpins tyske Titanic (1943)
  • Jean Negulescos Titanic (1953)
  • Roy Ward Bakers A Night to Remember (Titanics undergang, 1958)
  • fjernsynsfilmen S.O.S. Titanic (1979)

Filmen "A night to remember", som var basert på Walter Lords bokverk, er ansett å være den historisk mest korrekte. Som kinosuksess er alle overgått av James Camerons Titanic (1997).

  • Eaton, John P. og Charles A. Haas. Titanic Triumph and Tragedy: A Chronicle in Words and Pictures. 2. utg., 1994.
  • Lord, Walter: Titanic. «Skipet som ikke kunne synke», 1956.
  • Lothe, Jakob & Sebak, Per Kristian: Titanic: Historie, myte, litteratur og film, 2012, isbn 978-82-530-3498-0

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

31. mars 2015 svarte Olav Østvold

Bygging av Titanic startet i mai 1910 i Belfast . (Ved Harland&Wulf verket). Høsten 1911 ble skipet slept til Glasgow hvor baåten ble utrustet.

31. mars 2015 svarte Olav Østvold

Våren 1912 kjørte skipet for egen maskin tilbake til Belfast for fartsprøver mm

16. april 2012 skrev Uregistrert bruker

hei nå er vi faktisk på skolen og skriver om titanic men vi skjønner ikke hva 46 300 brt betyr???? vel vel..

31. mars 2015 skrev Olav Østvold

Bildene av Titanic viser røyk fra alle fire skorsteiner. Bakerste skorstein var en "dummy" en blindskorstein som var satt på an rent visuelle årsaker.

14. april 2015 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Olav. Supert om du legger inn forslagene dine direkte i teksten. Beste hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.