Titanic

• Fullt navn: RMS (Royal Mail Steamer) TITANIC
• Eier: Oceanic Steam Navigation Company (White Star Line), Liverpool
• Verft: Harland and Wolff, Belfast
• Sjøsatt: 31. mai 1911
• Bruttotonn: 46 328
• Lengde: 882 fot (269 meter)
• Jomfrutur: 10. april 1912 Southampton–Cherbourg–Queenstown (Cobh)–New York
• Passasjerkapasitet: Totalt 2435, fordelt på 735 på første klasse, 674 på andre klasse og 1026 på tredje klasse.
• Besetning: cirka 900

Titanic var det andre i rekken av tre nær identiske søsterskip bygget ved verftet Harland and Wolff, Belfast for rederiet White Star Line, Liverpool. Det første, Olympic, ble satt inn i rute i juni 1911. Titanic var noe større enn Olympic. Et tredje søsterskip, Gigantic (som senere endret navn til Britannic), ble ferdigstilt og sank som hospitalskip under første verdenskrig.

Det var den store utvandringen fra Europa til USA som la grunnlaget for store havgående skip fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig i 1914. Fra 1890-årene skjøt størrelsen på skipene for alvor fart. Mye av forklaringen lå i samarbeid og sammenslåing mellom store, kapitalsterke rederier som begrenset kostbar konkurranse, en betydelig økning i antall migranter både til og fra Nord-Amerika, og i et økende antall velstående amerikanere som ferierte i Europa og krevde mer plass om bord i skipene.

Lenge hadde det også vært konkurranse mellom de største rederiene om å tilby raskeste overfart mellom Europa og New York, kalt «Atlanterhavets blå bånd». I 1912 var Mauretania raskeste passasjerskip på Nord-Atlanteren med en fart på 26 knop og overfart mellom Queenstown (Cobh) i Irland og New York på fire døgn og ti timer. Titanic var beregnet å bruke i overkant av fem døgn på den samme strekningen.

Titanic var utrustet med 29 dampkjeler, to triple ekspansjonsdampmaskiner (2 x 15 000 hestekrefter) og én dampturbin (16 000 hestekrefter). Denne uvanlige kombinasjonen hadde vist seg å være kostnadseffektiv og bidro til en mer behagelig reise for passasjerene. Titanic hadde tre propeller og fire skorsteiner. Bare de tre fremste skorsteinene var knyttet til dampkjelene og «ekte».

Titanic var ikke blant skipene med størst passasjerkapasitet i 1912. Det rommet 2435 passasjerer, i tillegg til en besetning på cirka 900. I 1912 hadde skipet Rotterdam størst passasjerkapasitet, med 3575, i tillegg til besetning. Da Titanic la ut fra siste anløpssted i Queenstown (Cobh) i Irland 11. april 1912 var det 1320 passasjerer om bord – 2229 inkludert besetningsmedlemmene – altså langt under fullt belegg.

Passasjerene på første klasse hadde tilgang på squashbane, svømmebasseng og Atlanterhavets mest eksklusive suiter med eget promenadedekk. På tredje klasse var Titanic trolig det første skipet med lugarer for alle passasjerer, framfor en kombinasjon av lugarer og store sovesaler. Selv om første klasse opptok klart mest plass på Titanic, var det utvandrere på tredje klasse som gjorde skipet økonomisk forsvarlig. En billett på tredje klasse fra Norge kostet 181 kroner, rundt 9500 kroner i dagens penger. Den dyreste billetten på første klasse kostet rundt 485 000 kroner i dagens penger.

Titanic er kjent som skipet som «ikke kunne synke», og det hevdes at det er en av grunnene til at det ikke hadde nok livbåter til alle om bord. Verken rederiet eller verftet hevdet at Titanic ikke kunne synke. I flere tiår før Titanic sto ferdig, ble store skip bygget med skrog inndelt i vanntette rom. En slik inndeling skulle gjøre at skipene «praktisk talt ikke kunne synke». Punkterte rom ville bli fylt med vann, men ved hjelp av vanntette skott og dører mellom skottene som raskt kunne lukkes fra broen, ville skipene holde seg flytende. En slik oppbygning var utbredt på de fleste store passasjerskip i 1912.

Titanic var konstruert slik at de fire fremste vanntette rommene kunne fylles med vann uten at skipet ville synke. Isfjellet punkterte de seks fremste rommene. Dermed kunne det ikke holde seg flytende.

Ingen store passasjerskip i 1912 var utrustet med nok livbåter til alle om bord. For britiske skip som Titanic bygget antallet livbåter på lovbestemmelser fra 1894. Det anga antall pålagte livbåter ut fra skipets bruttotonnasje. Øverste kategori spesifiserte «over 10 000 bruttotonn». Det største skipet i drift i 1894 var på 13 000 bruttotonn.

Selv om Olympic og Titanic hadde økt størrelsen på verdens største skip til over 45 000 bruttotonn, forholdt myndighetene seg til de samme bestemmelsene fra 1894 da de to skipene ble godkjent, nær 20 år senere. I praksis var de to skipene pålagt å ha 16 livbåter med plass til minst 962 personer. Olympic og Titanic hadde i tillegg fire dels sammenleggbare flåter – såkalte «klappbåter» – slik at de totalt hadde plass til 1178 personer i redningsbåter eller 200 mer enn det loven krevde.

Titanic var utstyrt med Guglielmo Marconis trådløse telegraf og mottok flere meldinger om is under overfarten. Flere av disse ble ikke vist for kapteinen og kapteinen valgte ikke å redusere farten, noe som i ettertid har vært omstridt.

Etter at skipet støtte på isfjellet, sendte telegrafistene ut nødmelding over telegrafen og det kan har vært skip i nærheten som ikke fanget opp meldingen. Redningsskipet Carpathia hørte nødmeldingen, men var rundt fire timer unna.

Den trådløse telegrafen var fortsatt i sin tidlige barndom i 1912 og det fantes ikke klare bestemmelser om bruken av den. Det var ikke krav om døgnbemanning. Telegrafistene var ansatt av Marconi's Wireless Telegraph Company, og hadde det å formidle private meldinger for passasjerene til og fra land og andre skip som en viktig inntektskilde og prioritering.

1500 personer mistet livet i Titanic-ulykken. Avhengig av hvordan man måler en skipsulykke, forble Titanic den største skipskatastrofen i fredstid fram til 1987, da den overfylte filippinske passasjerfergen Doña Paz kolliderte med en oljetanker og over 4000 mennesker omkom.

Det utilstrekkelige antallet livbåter hadde liten direkte innvirkning på ulykkesomfanget. Livbåtene var dimensjonert for til sammen 1200 personer, og kunne trolig ta ytterligere minst 200 etter å ha blitt satt på vannet. Likevel ble kun 700 personer reddet, og flere av dem havnet først i det iskalde vannet. En rekke livbåter ble låret halvfulle, én med kun tolv personer, selv om den var beregnet for 40. Samtidig sank Titanic sakte (2 timer og 40 minutter) og under optimale forhold sammenlignet med andre store skipskatastrofer.

På babord side forholdt andrestyrmannen seg nærmest bokstavelig til den uskrevne regelen om «kvinner og barn først». Dette gjorde at flere livbåter ble låret halvfulle selv om menn ønsket å ta plass. På styrbord side lot førstestyrmannen menn ta plass når det ikke var flere kvinner og barn. Dette bidro til at flere ble reddet på styrbord enn på babord side.

Det hadde aldri blitt gjennomført livbåtøvelser, og skip hadde den gang ikke noen form for høyttaleranlegg. Det var derfor vanskelig å formidle beskjeder mellom Titanics mange ulike avdelinger og få av besetningen visste hva de skulle gjøre i et nødstilfelle. Spesielt vanskelig var det for passasjerene på tredje klasse, som ikke hadde direkte adgang til livbåtene siden disse var plassert på øverste dekk.

Det har blitt hevdet at passasjerer på tredje klasse ble holdt tilbake og at det bidro til det relativt høye antall omkomne blant disse passasjerene (75 prosent) sammenlignet med andre og første klasse (henholdsvis 59 og 38 prosent). Andre faktorer som spilte inn var at mange av passasjerene på tredje klasse ikke kunne engelsk, noen nektet å forlate bagasjen sin og familier og kvinner uten ektefelle hadde lugar akterut slik at det tok lang tid før de skjønte alvoret.

Titanic-ulykken fikk betydelig oppmerksomhet og vakte harme på begge sider av Atlanterhavet. Det ble holdt separate havarikommisjoner i USA og Storbritannia som undersøkte ulykken og kom med en rekke anbefalinger. Som følge av Titanic-ulykken måtte samtlige passasjerskip ha nok livbåter til alle om bord. Det ble innført nye regler og rutiner for bruken av trådløs telegraf, inkludert krav om døgnbemanning. International Ice Patrol ble opprettet for å overvåke og melde fra om is ved Newfoundlandsbankene hvor Titanic sank. Denne eksisterer fremdeles.

Vraket ble lokalisert i 1985 på over 12 500 fots (3800 meters) dybde. Det har siden blitt gjenstand for omfattende undersøkelser. Lokaliseringen av vraket bekreftet at Titanic brakk i to, trolig ved overflaten, noe flere vitner hadde forklart i 1912 uten å bli trodd. I tillegg lå vraket rundt 13,2 nautiske mil (24,4 kilometer) unna posisjonen Titanics telegrafister meldte som åstedet i 1912.

Tragediens omfang og kontrasten mellom luksusen blant de rike om bord og døden i isvannet har fascinert ettertiden. Forliset har blitt sett som en allegori over avslutningen av den «glitrende» epoken som det borgerlige Europa hadde levd i siden slutten av 1800-tallet, og således et forvarsel om utbruddet av første verdenskrig og depresjonstiden.

Allerede i stumfilmtiden kom flere filmer som skildret eller refererte til katastrofen. Blant senere produksjoner kan nevnes:

• Ewald André Duponts Atlantic (1929; i både tysk og engelsk versjon)
• Werner Klingler og Herbert Selpins tyske Titanic (1943)
• Jean Negulescos Titanic (1953)
• Roy Ward Bakers A Night to Remember (Titanics undergang, 1958)
• fjernsynsfilmen S.O.S. Titanic (1979)

Filmen «A Night to Remember», som var basert på Walter Lords bokverk, er ansett å være den historisk mest korrekte. Som kinosuksess er alle overgått av James Camerons Titanic fra 1997 med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovedrollene.

• skipsfart

• Eaton, John P. og Charles A. Haas. Titanic Triumph and Tragedy: A Chronicle in Words and Pictures. andre utgave, 1994. Finn boken
• Lord, Walter: Titanic. «Skipet som ikke kunne synke», 1956.
• Lothe, Jakob & Sebak, Per Kristian: Titanic: Historie, myte, litteratur og film, 2012, isbn 978-82-530-3498-0 Finn boken