Mor og kalv av nordkaper sett fra båt utenfor kysten av Florida, 18. januar 2019.

Nordkaper er en stor bardehval i familien retthvaler. Arten er i dag sterkt truet av utrydding, og det er bare litt over 400 dyr igjen. Tidligere forekom nordkaperen ved norskekysten. I dag sees den bare unntaksvis på den europeiske siden av Nord-Atlanteren.

Faktaboks

Etymologi

Navnet nordkaper kommer opprinnelig fra nederlandsk, etter stedsnavnet Nordkapp.

Også kjent som

Eubalaena glacialis

Arten nordkaper finnes bare i Nord-Atlanteren, men den har to nære slektninger: én i det nordlige Stillehavet (stillehavsretthval) og én på den sørlige halvkula (sørkaper). Genetikken levner ingen tvil om at dette er tre adskilte arter, men av utseende er det ikke mulig å skille dem.

Beskrivelse

De hvite utvekstene på hodet er plassert forskjellig hos hvert individ og kan derfor brukes til å identifisere dem. På bildet vises en mor og kalv av nordkaper sett fra båt utenfor kysten av Florida, 22. februar 2019.

Nordkaperen er mørkfarget, svart eller brunsvart og gjerne med hvite felt under buken. Det kanskje mest karakteristiske særtrekket ved nordkaperens utseende er hvite, vortelignende utvekster på hodet. Disse er plassert på toppen av hodet (både foran og bak pustehullene), men også på sidene av underkjeven. Utvekstene kan sees allerede på dyrenes fosterstadium, men er ikke fullt utvokst før den unge hvalen er noen måneder gammel. Da er også utvekstene kolonisert av hvallus, spesialiserte krepsdyr (amfipoder) som sitter på som «gratispassasjerer» med hvalen. Også arter av rur ser ut til å trives på utvekstene. Utvekstenes plassering varierer fra hval til hval og kan derfor brukes til fotobasert identifisering av individer i felt.

Hodet er stort og utgjør nesten en tredjedel av kroppslengden. Halefinnen har en imponerende bredde (40 prosent av kroppslengden) og er ensfarget svart på begge sider. Bardene – cirka 200-270 på hver side – kan bli opptil 2,8 meter lange. De har frynser med uvanlig fin struktur, og nordkaperen kan derfor livnære seg av meget små organismer. Arten mangler ryggfinne og har to adskilte pustehull som gir en karakteristisk V-formet blåst. Voksne nordkapere blir vanligvis mellom 13 og 16 meter lange, i noen ekstreme tilfeller så mye som 18 meter, og da kan de veie opptil 100 tonn.

Levevis

Eldre norsk illustrasjon av nordkaper. Hvor den opprinnelig ble trykket er ukjent, men teksten «Efter GULDBERG» viser høyst trolig til Gustav Guldberg.
Nordkaper
Av /Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Nordkaperen kan bli minst 70 år gammel, sannsynligvis mer. På sine årlige vandringer mellom yngleområder i sør og beiteområder i nord går de gjerne nærmere land enn de fleste andre store hvalarter. Dyrene er ofte svært aktive ved overflata og kan slå og plaske både med sveiver og halefinne, samt hoppe sjøløst (som laksen). Tidvis observeres mange nordkapere sammen ved overflata, gjerne en voksen hunn og flere hanner. Mye tyder på at det er hunnen som tar initiativ til slike ansamlinger, gjerne ved vokalisering (lydproduksjon). Slik atferd forekommer både i og utafor yngleperioden og knyttes gjerne til hunnenes valg av riktig partner.

Beitevaner

Raudåte er nordkapernes viktigste matkilde. De inntil tre millimeter store krepsdyra forekommer tidvis i store svermer i de øvre vannlagene.
Raudåte
Av /UM-Maine.
Lisens: Public domain

Beitesesongen er vår, sommer og høst. Da befinner nordkaperen seg på høyere breddegrader (lenger mot nord), helst kystnært over kontinentalsokkelen. Den beiter helst ved eller like under overflaten, men kan også gå ned mot bunnen hvis nødvendig. Typiske beitedykk varer fra 10 til 20 minutter. Nordkaperen spiser kun pelagiske krepsdyr. Bardenes fine struktur gjør arten særlig egnet til å spise små organismer, og det er raudåte (pelagiske krepsdyr av typen kopepoder som tidvis forekommer i store svermer i de øvre vannlagene) som er dens aller viktigste matkilde. Den kan også spise krill og andre pelagiske krepsdyr, likeledes frittsvømmende vingesnegl (som også kalles hvalåte).

Forplanting

Nordkaperne blir kjønnsmodne i 9-10 års alderen. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert tredje år. Nøyaktig hvor dyrene parer seg er ikke kjent, bare at det skjer om vinteren i varmere strøk på lave breddegrader. Om dyrene forekommer samlet eller mer spredt på disse vinterområdene er ikke kjent. Kalvene fødes også om vinteren, gjerne i grunnere kystområder, etter en drektighetstid på rundt ett år. Kalvene er 4,5–6 meter lange ved fødselen, og dieperioden varer i et års tid.

Utbredelse og vandringer

Amerikaneren Porter i Kvænangen: Nordkaper fra østkysten av Amerika på høsttur til Norge i 1999.
Nordkaper
Av .

Historisk har nordkaperens utbredelse i Nord-Atlanteren vært lokalisert mellom 20° nord og 60° sør. Dyrene foretar årlige vandringer sørover til yngleområdene om høsten og nordover mot beiteområdene om våren. Sørgrensen var omtrent ved Florida, USA, i vest og Nordvest-Afrika i øst. I nord kunne man finne dem opp til Labrador, Sør-Grønland, Island og Norge. Genetiske studier viser ingen forskjell mellom hval fra de østlige og vestlige delene av Nord-Atlanteren. Den østlige komponenten fikk så hard medfart i den tidlige hvalfangsten at artens utbredelse i dag i stor grad er begrenset til områdene langs østkysten av Amerika mellom Florida og de sørlige delene av Canada. Bare unntaksvis observeres nordkaper utafor dette kjerneområdet, og flere dyr sett i europeiske kystområder i nyere tid har vært kjente individer (basert på fotografier av utvekstene på hodet) fra de vestlige områdene utafor Amerika.

Høsten 1999 kom en slik «amerikaner» på besøk til Norge, nærmere bestemt til Kvænangen i Troms hvor den oppholdt seg en måneds tid fra midten av september. Da man sjekket bilder tatt av denne hvalen mot en nordkaper-katalog, etablert og stadig oppdatert av forskere fra USA, ble det fort klart at dette var en gammel kjenning. Den hadde til og med fått et navn, Porter, og før den dukket opp i Norge, var den sist sett ved Cape Cod i Massachusetts, USA i mai samme år. I mai 2000 var Porter, som var en godt voksen hannhval, igjen tilbake ved Cape Cod.

Bestand

På østsiden av Nord-Atlanteren er nordkaperen trolig å regne for utryddet. Status for den lille restbestanden i vest var i 2017 bare på litt over 400 dyr. Nordkaperbestanden i Nord-Atlanteren er oppført som sterkt truet i Verdens naturvernunion (IUCN) sin rødliste for truede arter.

Fangst og andre utfordringer

Hvalfangst på 1500-tallet. Tresnitt fra André Thevets verk Cosmographie Universelle, utgitt i Paris, Frankrike i 1574.
En ung, død nordkaper parteres for å finne ut mer om hvorfor den døde. Før den omkom hadde den gjentatte ganger blitt hjulpet fri fra tau og annet avfall i sjøen. St. Augustine, Florida, USA i 2011.

På grunn av sin nærhet til kystområdene og sin store økonomiske verdi, har nordkaperen vært sterkt beskattet gjennom mange hundre år, kanskje allerede fra 800–900-tallet. Baskerne var de første som fanget nordkaper i noe omfang; de brukte småbåter i fangsten på dyr som om vinteren søkte inn i Biscayabukta. Det var oljen fra hvalenes spekk (hvalolje) som var fangstens hovedprodukt. Etterspørselen etter olje økte, og på 1500-tallet fikk fangsten en ny oppblomstring. Nye metoder, nye fangstbåttyper og nye harpunformer ble tatt i bruk, og fangstaktiviteten fikk en ny og fastere form. Fra da av begynte man å oppsøke hvalen i åpen sjø og drepe den der. Skrottene ble så slept til lands og halt opp på stranden for flensing.

Midt på 1500-tallet begynte også nederlendere å ruste ut ekspedisjoner for hvalfangst, gjerne med baskiske hvalfangere som instruktører. Denne hvalfangsten førte nederlenderne til mange fjerne farvann, både i Amerika og i Europa. Nordnorske farvann, særlig Finnmark, ble også en del av deres målområder, og flere faste landstasjoner ble anlagt. Denne nordnorske hvalfangsten varte bare i drøyt 50 år ettersom nederlenderne fra 1611 flyttet all sin aktivitet til Svalbard der grønlandshvalen, nordkaperens arktiske «fetter», ble fangstens nye ressursgrunnlag. Den tidlige fangsten ble en stor påkjenning for nordkaperbestanden, og rundt 1850 var arten nærmest utryddet i de østlige deler av Nord-Atlanteren.

Også på vestsida av Nord-Atlanteren fikk bestanden av nordkaper hard medfart. I tillegg til nederlendere og baskere kom også amerikanerne med i fangsten tidlig på 1600-tallet. Som i øst flyttet fangsten på vestsida av Nord-Atlanteren seg mer og mer nordover hvor grønlandshvalen etter hvert tok over rollen som viktigste ressursgrunnlag. Bestandene av nordkaperens nære slektninger nord i Stillehavet (stillehavsretthvalen) og på den sørlige halvkula (sørkaperen) ble også hardt beskattet og sterkt redusert i den tidlige hvalfangsten. I 1937 ble både nordkaperen i Nord-Atlanteren og dens nære slektninger i andre havområder totalfredet (se internasjonale avtaler om hvalfangst før 1940).

Etter fredningen har den lille resterende bestanden av nordkaper møtt nye utfordringer. Nærheten til kystområder gjør den særlig utsatt for kollisjoner med skip. Utafor kysten av USA og Canada har man seg nødt til å legge om skipsleier og redusere båtenes fart for å unngå slike kollisjoner. Hval som går seg fast i fiskeredskaper, særlig garn og teiner med iler opp til overflata, er et annet stort problem for nordkaperen. Også her arbeides det med tiltak for å redusere problemet, for eksempel modifisering av de redskapene som benyttes.

Dagens forvaltning av nordkaper (og dens slektninger i andre havområder) skjer gjennom Vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg