USA innførte sanksjoner mot Iran allerede i forbindelse med gisseldramaet ved den amerikanske ambassaden under revolusjonen i 1979. I tiårene som fulgte, ble stadig nye olje- og handelssanksjoner innført, både fra USA og andre vestlige land. Årsakene var blant annet Irans støtte til Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina, brudd på menneskerettighetene, fiendtlig innstilling til fredsprosessen mellom Israel og palestinerne, og ikke minst anrikning av uran, som gjorde det mulig for Iran å utvikle atomvåpen.
Sanksjonene skapte økonomiske problemer for Iran. Økonomien har i mange år vært regimets svake punkt, preget av sentralistisk og byråkratisk vanstyre og korrupsjon, samt både direkte og indirekte virkninger av USAs sanksjonspolitikk. Med en raskt voksende befolkning er den manglende veksten i økonomien et vedvarende problem som umuliggjør de framtidsutsiktene mange iranere ønsker seg i hjemlandet.
I 2003 ble det kjent at Iran hadde to atomkraftverk som ikke var rapportert til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Etter dette ulmet en atomkrise mellom Iran, USA og europeiske land. I 2006 innførte FNs sikkerhetsråd sine første sanksjoner mot Iran. Målet var å stanse pengestrømmen til det iranske atomprogrammet og å presse landet til å inngå en diplomatisk avtale for å stanse utviklingen av atomvåpen. Sanksjonene hadde ingen umiddelbar virkning. IAEA antydet snart at det fantes beviser for at Iran hadde fortsatt aktiviteten, og i 2011 innførte USA og EU en rekke nye økonomiske sanksjoner.
I 2013 ble Hassan Rouhani valgt til president i Iran. Han ble regnet som moderat og reformvillig. Rouhani arbeidet for en internasjonal atomavtale med påfølgende nedtrapping av internasjonale sanksjoner og bedre økonomi for Iran og for folk flest. For iranere som hadde opplevd å få dårligere levekår under Ahmadinejad, ga Rouhanis budskap gjenklang. Mange av de samme velgerne fryktet også at Irans rykte i verden var forverret under Ahmadinejad.
Rouhani startet kort tid etter innsettelsen som president et diplomatisk fremstøt for å bedre Irans forhold til vestlige land. Hans forsonlige tone ledet i september 2013 til en telefonsamtale med USAs president Barack Obama, den første direkte samtalen mellom en iransk og en amerikansk leder siden revolusjonen i 1979. En endelig atomavtale mellom Iran og en gruppe stater kjent som P5+1 (USA, Kina, Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia) kom på plass i juli 2015.
Atomavtalen var tenkt å føre med seg nye økonomiske muligheter i Iran og økt samspill med andre land. Mange iranere hadde høye forventninger om økt kjøpekraft, økonomisk vekst og mindre forskjeller mellom fattig og rik. Noen sanksjoner ble fjernet, men ikke alle. Etter hvert ble det tydelig at endringene var lite merkbare i hverdagslivet til folk flest. Dette ledet til store demonstrasjoner i desember 2017. Opprøret spredte seg over hele Iran og utviklet seg til protester mot landets prestestyre og den øverste religiøse lederen ayatollah Khamenei. Demonstrasjonene ble en stor utfordring for det iranske regimet.
I mai 2018 kunngjorde USAs president Donald Trump at USA ville trekke seg fra atomavtalen fra 2015. De tidligere amerikanske sanksjonene ble gjeninnført og flere nye ble lagt til. Iran og de andre partnerne sto fast ved avtalen, men mange bedrifter fra de gjenværende partnerlandene trakk seg fra samarbeid med Iran, fordi de kunne bli ofre for USAs sanksjonspolitikk.
Som et resultat av denne tilbakegangen inntok Rouhanis regjering en hardere linje, og landet viste sin misnøye gjennom militære oppvisninger, rakett-testing og lignende. I mai 2019 kunngjorde Rouhani at Iran også ville slutte å etterleve atomavtalen på flere områder, og regjeringen trakk seg gradvis fra forpliktelsene sine og gjenopptok atomaktivitet på et lavt nivå. Ultrakonservative motstandere av Rouhanis regjering støttet denne vendingen.
Med gjeninnføring av sanksjoner ble den økonomiske situasjonen i Iran ytterligere forverret. Den økonomiske virkningen av atomavtalen fra 2015 hadde ennå ikke blitt merkbar for vanlige folk. Nå ble utviklingen reversert: BNP krympet og inflasjonen økte, vanlige varer ble dyrere og arbeidsledigheten vokste. Mange offentlig ansatte fikk ikke utbetalt lønn, og økte bensinpriser utløste høsten 2019 nye protester. Demonstrasjonene ble slått hardt ned, og mer enn tusen sivile ble drept av myndighetene.
Parlamentsvalget i februar 2020 ble preget av frustrasjon over Rouhani-regjeringen, anklager om korrupsjon og en naiv politikk overfor USA. Uten en bedring av økonomien eller nevneverdig bedring av kvinners rettigheter var mange desillusjonert over det reformistiske prosjektet til Rouhani. Flere ting skapte mistillit til landets elite. Samtidig som landets ledere proklamerte «død over USA», utdannet de for eksempel seg og barna sine i USA. Da regjeringen løy om nedskytingen av et ukrainsk fly i januar 2020, der 176 personer mistet livet, ga det ny næring til protester og sinne i befolkningen.
I forkant av valget i 2020 uttrykte mange iranere også misnøye med valgsystemet. Kandidatene til parlamentsvalget var håndplukket av Vokterrådet, og rundt to tredjedeler av alle kandidatene som hadde meldt seg (rundt 9500 av 14 500) ble diskvalifisert; flesteparten var reformister eller moderate. Mange velgere følte seg maktesløse i møte med dette, og regimekritikere oppmuntret til boikott av valget. Resultatet ble den laveste valgdeltagelsen siden revolusjonen i 1979. I Teheran var valgdeltagelsen 25 prosent, mens den nasjonale deltagelsen var 42,6 prosent, en nedgang fra 62 prosent i 2016. Den lave valgdeltagelsen var et uttrykk for misnøye med myndighetene og den økonomiske situasjonen, men resulterte samtidig i at de konservative ble valgets store vinnere, med majoritet i Majles. Dette svekket den relativt moderate president Hassan Rouhani ytterligere.
I juni 2021 ble Ebrahim Raisi valgt til president i Iran. Valget av Raisi representerte en ny konservativ vending i Irans innenrikspolitikk. Raisi regnes for å være blant Irans såkalte «hardlinere» eller «prinsippalister», som står for en svært konservativ politisk linje og som går langt i å beskytte revolusjonen ideologiske prinsipper. Han gikk til valg med løfter om å bekjempe landets korrupsjon og økonomiske problemer. Raisi har lang fartstid i det iranske politiske systemet. Enkelte stemmer har spådd at presidentvervet er et steg i retning av å bli Den øverste lederen Khameneis arvtaker.
Høsten 2022 vedtok EU og USA nye sanksjoner mot Iran som følge av regimets brutale håndtering av demonstranter som deltok i «Kvinne, liv, frihet»-protestene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.