Irans utenrikspolitikk

I 2015 inngikk Iran en avtale (Joint Comprehensive Plan of Action) med den såkalte P5+-gruppen om å avslutte sitt program for å anrike uran i bytte mot oppheving av økonomiske sanksjoner og tilgang til det internasjonale markedet. I 2018 trakk president Donald Trump USA seg fra avtalen igjen. Fra venstre: EUs utenriksminister Federica Mogherini, Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif, leder for Irans atomenergibyrå Ali Akbar Salehi, Russlands utenriksminister Sergey Lavrov, Storbritannias utenriksminister Philip Hammond og USAs utenriksminister John Kerry etter signering av Iran-avtalen i FN-bygningen i Wien i Østerrike.
Av /AP/NTB Scanpix.
Hassan Rouhani har vært Irans president siden 2013. Rouhani er språkmektig og kjent for sine gode diplomatiske evner. Her møter han FNs generalsekretær António Guterres i New York under FNs generalforsamling i september 2019.
Av /AP/NTB Scanpix.
Iran og USA hadde gode relasjoner før den iranske revolusjonen. Sjah Muhammad Reza Pahlavi og president Richard Nixon, 1969.
.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

CIA anklaget i 1990-årene Iran for å være ansvarlig for mer enn 1000 døde i flere hundre terroristangrep siden 1979, inkludert selvmordaksjonen i Beirut i 1983 hvor 299 amerikanske og franske soldater ble drept. Storbritannia utviste i juni 1994 iransk ambassadepersonell etter deres angivelige støtte til IRA. I 1992 ble tre iranske opposisjonelle myrdet i Berlin, og en tysk domstol slo 1997 fast at iranske myndigheter var ansvarlige for drapene. Saken førte til at de fleste EU-landene midlertidig hjemkalte sine ambassadører fra Teheran. Iran holdt en høy profil i Bosnia-konflikten, støttet muslimene med våpen og erklærte FNs våpenembargo som ugyldig.

Russland og Kina inngikk i 1995 avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte i april 1995 til at USA nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA besøkte Iran i 1992 og 2004 uten å finne bevis for at Irans kjernefysiske program innbefattet militær bruk. Striden om Irans kjernefysiske program representerer et eksplosivt og farlig stridsspørsmålet som kan få alvorlige konsekvenser, fra økonomiske sanksjoner til mulige angrep på landets kjernefysiske installasjoner. Iran insisterer på at formålet med kjernekraftprogrammet er fredelige. USA ønsker å bringe Iran inn for FNs sikkerhetsråd, men har frem til 2005 valgt å støtte EUs anstrengelser, de såkalte EU-3–forhandlingene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Iran opplyste i 2005 at ingenting vil få Iran fra å utvikle atomenergi for fredelige formål, og den nyvalgte presidenten har uttalt at Iran vil arbeide videre med alle sider av sitt kjernefysiske program.

Iran har et korrekt forhold til de fleste land i verden, men med to viktige unntak, USA og Israel, som i iransk retorikk gjerne går for å være «store-satan» og «lille-satan». Det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges, og Iran gir aktiv støtte til ytterliggående grupper som det libanesiske sjia-muslimske partiet Hizbollah og palestinske Islamsk Jihad og Hamas.

Utenrikspolitikken styres i realiteten av de ikke-folkevalgte makthavere og går ut på posisjonering i forhold til det sjia-muslimske folkeflertallet i Irak, et mest mulig positivt forhold til EU og andre europeiske partnere, begrensning av USAs regionale innflytelse og å fremme utenlandske investeringer. I 2002 erklærte president Bush Iran som en del av «ondskapens akse» på grunn av landets kjernefysiske program, holdningen til Midtøsten-konflikten og støtten til voldelige islamske grupper som Ansar-al-Islam og al-Qaida. Iran har deretter vært utsatt for økende ytre press med krav om at landet oppgir sitt kjernefysiske våpenprogram, etterlever sine forpliktelser innen menneskerettigheter, stopper støtten til internasjonal terrorisme og ikke blander seg inn i Iraks indre forhold eller forsøker å sabotere forsøk på en fredsløsning i Midtøsten.

USA, arabiske ledere og ulike grupper irakere har gjentatte ganger beskyldt Iran for innblanding i irakiske forhold og for å støtte terrorgrupper som opererer i deler av Irak. At Iran har vitale interesser knyttet til det som skjer i nabolandet, er utvilsomt. Iran kjempet en blodig åtte års krig med Irak 1980–88 og ønsker ikke at Irak på ny skal bli en trussel politisk, militært eller ideologisk. Iran opprettholder sannsynligvis et omfattende etterretningssystem i Sør-Irak, Bagdad og i de kurdiske områdene i Nord-Irak, kombinert med religiøs propaganda og velferdstøtte finansiert av iranske islamske stiftelser. Iran har gode muligheter for infiltrasjon og tilstedeværelse gjennom iranske pilegrimer som reiser til de hellige byene Najaf og Kerbala og hjemvendte irakiske flyktninger. Iran har i mange år huset en irakisk flyktningbefolkning på flere hundretusen. I de siste to årene har om lag 110 000 irakiske flyktninger reist hjem, fortrinnsvis til det sørlige Irak. Iran har også i mange år huset og støttet viktige irakiske sjia-muslimske partier. Det anses å være i Irans interesse å sikre en vennligsinnet sjia-muslimsk dominert regjering som vil redusere USAs innflytelse, og å bevare Iraks territoriale integritet, blant annet for å hindre opprettelsen av en kurdisk stat i Nord-Irak som igjen kan få følger for Iran store kurdiske befolkning. I tillegg kan Iran føle sin sikkerhet truet dersom det kommer USA-vennlige og USA-støttede regimer i begge de viktige nabolandene Irak og Afghanistan.

Etter revolusjonen har Iran vært Syrias nærmeste allierte, og gjennom Syria har Iran søkt å øve innflytelse på utviklingen i Libanon såvel som i de palestinske områdene, gjennom støtte til flere grupperinger, framfor alt Hizbollah i Libanon. Iran har bidratt både til opplæring og utrustning av Hizbollah, herunder til en gjenoppbygging av gruppens militære kapasitet etter krigen med Israel i 2006. Under borgerkrigen i Syria har Iran vært et av få land som har støttet regimet til Bashar al-Assad, dels direkte, dels indirekte gjennom Hizbollah. Irans rolle i konflikten – og utviklingen i regionen – ble ytterligere påaktet som følge av et tiltagende press mot det iranske atomvåpenprogrammet, særlig fra USA og Israel.

Irans internasjonale relasjoner

Iran er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner. I 1979 trakk landet seg ut av forsvarsalliansen CENTO og distanserte seg fra land som var USA-vennlige på den tiden (det vil si under den kalde krigen).

Landet er medlem av Organization of Islamic Cooperation (OIC), som har 57 medlemmer og skal uttrykke den muslimske verdens «kollektive stemme» og interesse for «internasjonal fred og harmoni». I 2012 overtok Iran formannskapet i den alliansefrie bevegelsen. Sekretariatet i Economic Cooperation Organization (ECO) ligger i Teheran.

ECO er en felles plattform for drøfting av økonomisk politikk, handels- og investeringsmuligheter. Organisasjonen består av Afghanistan, Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Kirgisistan, Pakistan, Tadsjikistan, Tyrkia, Turkmenistan og Usbekistan.

Iran gir penger og våpen til Hizbollah i Libanon og støtter også andre grupper som kjemper mot Israel. Partnerskapet med Syria er viktig for Irans innflytelse i denne delen av Midtøsten. Men borgerkrigen i landet, som startet i 2011, gjør fortsettelsen uviss. Handelen med Tyrkia er omfattende, mens politikken er preget av store svingninger mellom samarbeid og konflikt. Pr. 2013 er forholdet til Saudi-Arabia anstrengt, og forsøkene på å etablere normale diplomatiske forbindelser med Egypt har strandet.

Iran har 15 naboland, grensene til sjøs – i Persiabukta – inkludert. Bare Russland har flere (16). Styresmaktene i Teheran har derfor mye erfaring med håndtering av naboskapsspørsmål. Iran har dessuten en mosaikk av etniske og religiøse grupper innenfor sine grenser som også bidrar til forståelsen av annerledes tenkende og hvordan man forholder seg til slike.

På 1990-tallet og inn i dette århundret hadde Iran større frihet for politisk debatt enn andre land i Midtøsten, Israel unntatt, men sensuren ble strengere etter 2005.

Sanksjoner

Etter revolusjonen i 1979 iverksatte USA økonomiske sanksjoner mot Iran. I 2006 førte striden om det iranske atomprogrammet til FN-sanksjoner mot landet, som siden ble skjerpet i flere omganger. Da det i 2010 ikke var mulig å få Russland og Kina med på nye sanksjonsresolusjoner, iverksatte USA og EU egne sanksjoner som etter hvert har rammet Irans oljeeksport og økonomi hardt.

Tredjeland, i første rekke de asiatiske oljeimportørene, ble presset til å redusere sin import fra Iran. Verdien av den iranske valutaen – rial – falt kraftig som følge av sanksjonene.

Historikk

På 1800-tallet og langt langt inn i det forrige århundret konkurrerte England og Russland om innflytelse i Iran. Kampen var ledd i det som ble kalt «det store spillet» om Sentralasia. Det er fortsatt en underliggende skepsis til disse maktene i Iran.

Det spente forholdet til USA går tilbake til kuppet mot den folkevalgte statsministeren Mohammad Mossadeq i 1953. Mossadeq var nasjonalist og opptatt av folks velferd, derfor nasjonaliserte han oljeindustrien. Storbritannia og Anglo-Iranian Oil Company (nå British Petroleum, BP) fikk USA og CIA til å iverksette ett kupp som fjernet Mossadeq og innsatte den unge Reza Pahlavi på tronen. Sjahen sikret at oljen fløt vestover og var et brohode for amerikansk innflytelse i regionen fram til 1979, da den islamske revolusjonen fant sted og Iran gjorde seg uavhengig. Den islamske republikken Iran har siden omtalt USA som den store satan og Israel som den lille.

Under President Khatami (1997-2005) ble forholdet til europeiske land kraftig forbedret. Iran ble en viktig oljeeksportør og handelspartner for land som Italia, Frankrike og Tyskland. Kina og India utviklet også vennskapelige forbindelser med Iran, og Kina har gjort store investeringer der, særlig i petroleumsindustrien. Spredningen av makt i det internasjonale systemet fra Vesten til land i øst og sør, som skaper en verden med flere maktsentra, gjør det lettere for Iran og andre land å føre en uavhengig utenrikspolitikk.

Den amerikanske krigføringen i Irak og Afghanistan fjernet noen av Irans argeste fiender i regionen – Saddam Hussein i Irak og Taliban i Afghanistan. Da USA trakk seg ut av Irak ble det dannet en sjia-muslimsk regjering der, og forbindelsene mellom Iran og Irak ble tette.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg