primstav

De fleste primstavene har form som en linjal eller et sverd. Et fåtall er runde, noen er ovale, noen er tavleformede, mens andre består av tynne skiver festet sammen som en bok.

Nesten alle primstaver har en sommer- og en vinterside som begynner henholdsvis 14. april og 14. oktober. Daghakk og symboler er skåret inn i treverket.

Nesten alle merkedager på primstavene viser til en helgenfest; i de fleste tilfeller er det vedkommende helgens dødsdag. Ofte er symbolet på staven helgenens attributt. Typiske eksempler er Olavs øks, Hallvards kvernstein, Laurentius’ rist og Peters nøkkel. Ulike varianter av kors er mye brukt. Et tre er det vanligste symbolet for jomfru Marias festdager, og er også et vanlig symbol på andre merkedager. En primstav har omtrent 55 symboler for merkedager.

I nyere tid kunne symbolene gis en alternativ tolkning knyttet til arbeidslivet. For eksempel kunne Andreas’ fiskekrok varsle at et visst fiske skulle starte, og kniven ved Barsok at bukkene skulle kastreres. De vanligste symbolene ved 8. og 10. juli er ljå og rive. Da var tiden inne for slåtten. Redskaper som forteller om onnetider er likevel ikke så vanlige på norske primstaver som på de svenske runestavene.

Primstavmerkene nedenfor baserer seg på en detaljert gjennomgang av 319 primstaver. De nevnes etter hvor hyppig de forekommer.

Primstaven har sitt opphav i den julianske kirkekalenderen og den norske kristenretten. De helgenfestene som var høyest rangert i Nidarosprovinsens liturgi, er gjengangere på primstavene i likhet med helligdagene som nevnes i de norske landskapslovene. De viktigste norske helgenene (Olav, Hallvard og Sunniva) er med, men det er ellers få spor av lokal helgenkult. I likhet med kirkekalenderen var primstaven opprinnelig et hjelpemiddel til å holde orden på messedagene; benevnelsen messedagsstav forekommer da også.

Benevnelsen primstav kommer etter alt å dømme av det latinske uttrykket primatio lunæ, det vil si månens nytenning. Prím var en eldre norsk benevnelse for nymåne. Det kan indikere at også norske trekalendere har blitt brukt til å bestemme tidspunktet for påsken og andre bevegelige helligdager. Kirkekalendere på pergament hadde en kolonne for løpenumrene (kalt gyllentallene) i den 19-årige månesyklusen (se Metons syklus). Astronomene hadde allerede før vår tidsregning funnet ut at månefasene falt på samme dato med 19 års mellomrom.

Den eldste bevarte norske primstaven er datert 1457, men det er den eneste fra det århundret. Noen få har årstall fra 1500-tallet, mens antall staver med årstall stiger utover 1600-tallet for så å avta etter 1700.

En gruppe svært smale staver fra Midt-Norge kan ha sine røtter langt tilbake i tid. De har dagstreker på tvers av flaten som avbrytes av stiliserte figurer ved merkedagene. Denne typen har blitt avløst av den brede billedstaven som ga bedre plass til symbolene.

• Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon Oslo 1970, Ny utgave: Bergen 1981.
• Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Tapir, 2011. ISBN 978-82-519-2564-8
• Audun Dybdahl: St. Mary Symbols on Norwegian Calendar Boards. I Arv Nordic yearbook of folklore vol. 63, 2007.
• Audun Dybdahl: En samisk skivekalender i Vitenskapsmuseet. Spor nr. 2, 2010.
• Audun Dybdahl: A Group of Calendar Sticks from Trøndelag, Northern Norway and Greenland. I Arv 2011.