primstav

Primstav, syklisk «evighetskalender» av tre der hver dag i året er skåret inn som en strek eller et hakk. Hver sjuende dag er ofte ekstra uthevet. Helligdager og spesielle merkedager er markert med egne symboler. Etter at vår nåværende kalender, den gregorianske, ble innført i 1700, var primstaven bare i bruk i enkelte avsidesliggende distrikter til midt på 1800-tallet.

Navnet primstav kommer av lat. primatio lunae, 'første tilsynekomst av nymånen'; nymånen var basis for tidsregning, og det er trolig en avledning av prímstafr, gyllentall, som stod for årsnumre i den 19-årige månesyklusen (se Metons syklus). Det er imidlertid svært få av de gjenværende norske primstaver som har gyllentall.

En primstav er ofte formet som en fjel med håndtak eller som et sverd, med en lengde på opptil 80–90 cm og en bredde på 5–6 cm. Den kan også være formet som en vandringsstav, en avlang ring eller en rund skive med hull i midten. Som regel har den en sommerside, som begynner med 14. april, og en vinterside, som begynner med 14. oktober. Denne todelingen av året i sommer og vinter avspeiler årssyklusen i det gamle bondesamfunnet på våre nordlige breddegrader. Naturhushold gjorde det naturlig å regne med én tidsperiode for produksjon og én til forbruk. Overgangene mellom disse to periodene ble fra førkristen tid feiret med store ofringer.

Primstaven har sitt utspring i katolsk kirkekalender, basert på juliansk kalender, og har i ulike former vært i bruk over store deler av Europa. Opprinnelig representerte de forskjellige symbolene en rekke helgener og deres spesielle messedager. De respektive datoer var markert med en figur eller et tegn for et av helgenens attributter. Av den grunn er primstaven også blitt kalt messedagsstav. Regionale særtrekk i bruk av symboler kan spores tilbake til lokale variasjoner av helgendyrkingen.

Ved reformasjonen ble helgenlegendene etter hvert glemt i Norge, og de religiøse symbolene ble tillagt nye meninger. En hanske eller vott, som ofte er et kjennetegn for den første vinterdagen, representerer f.eks. etter kirketradisjonen pave Calixtus, som skal ha lidd martyrdøden i år 222. Årsaken er at hanske, lue og stav hører med til det geistlige antrekk, og stiliserte uttrykk for disse tingene ble derfor hyppig brukt som kjennetegn for geistlige helgener.

I folkelig tradisjon ble votten derimot koblet til årstiden: Nå måtte man forberede seg på vinter og kulde! Flere symboler ble tolket eller omformet slik at de kom i overensstemmelse med det lokale arbeidsliv. Fiskekroken som tegn for Andreas' dag ble f.eks. forstått slik at det nå var tid for julefiske; kniven på Bartolomeus' dag ble et varsel om tid for bukkeslakt. Nye folkelige symboler kom også til, som hakke, rive og ljå som tegn på vår- og sommerarbeid. Merkedagene virket som en praktisk påminnelse om tidspunkt for gjøremål som involverte flere, og primstaven fungerte på den måten som en «bondekalender».