Mattiasmesse, 24. februar, er en katolsk festdag til minne om apostelen Mattias. Han var ikke en av Jesu tolv disipler, men ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Det skulle være like mange apostler som det hadde vært disipler.

Da skuddårsdagen i henhold til den julianske kalender skulle skytes inn mellom 24. og 25. februar, skulle mattiasmesse i skuddår feires den 25. februar. Skuddår ble på norrønt kalt hlaupár; 24. februar blir derfor også kalt laupårsdagen.

Ved revisjonen av den katolske kirkes kalender i 1969 ble mattiasmesse lagt til 14. mai, da man regnet med at han fikk status som apostel en gang mellom Kristi himmelfartsdag og pinse.

Kriteriene for å bli valgt til apostel var at man hadde fulgt Jesus fra dåpen til himmelfarten og vært til stede ved oppstandelsen. Sammen med de andre apostlene mottok Mattias Den hellige ånd på pinsedagen. Det er svært uklare overleveringer om hans misjonsvirksomhet. Han skal først ha preket og gjort underverker i Judea. Greske kilder vil ha det til at han virket i Kappadokia og ved Det kaspiske hav. Andre fortellinger knytter ham til Etiopia og Makedonia. Man kan ikke sikkert si hvor og hvordan Mattias døde. Helena, keiser Konstantins mor, skal ha overført hans antatte relikvier fra Jerusalem til Roma. Noen av de angivelige relikviene etter Mattias befinner seg i kirken som bærer hans navn i Trier i Tyskland.

Ifølge Frostatingsloven og Gulatingsloven skulle mattiasmesse feires som søndag med faste. 24. februar er da også markert på praktisk talt alle norske primstaver. Det er uvanlig stor variasjoner når det kommer til symboler. Her finner vi både skip, kroner og kors med mer. Det vanligste symbolet ligner litt på en vimpel, der det fra spissen løper ut linjer med tverrstreker, slik at det dannes kors.

Mange forestillinger var knyttet til mattiasmesse. På myrene vokste det opp gråkolle, som var bra kost for kyrne om våren. Kyrne burde ikke ha løpetid før laupårsdagen, ellers kunne de kaste kalven. En bukk som fikk horn på denne dagen, ville det gå godt. Mange steder var det en forestilling om at skuddår var dårlige år. En gammel skikk gikk ut på at jentene kunne fri til guttene på skuddårsdagen.

Litteratur

  • Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Andre utgave Bergen 1981.
  • Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim 2011. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.