Mortensmesse

Martin er nok en historisk person, men som helgen blir hans liv og virke hyllet inn i legendenes slør. Martin samtidige, Sulpicius Severus, har fortalt om Martin i flere verker. Det sies at Martin var født i Ungarn, men at han vokste opp i Italia. I likhet med sin far var han knyttet til militæret. En berømt legende forteller om Martins omvendelse. En kald vinterkveld møtte han en nesten naken tigger utenfor bymuren. Tiggeren ba om en almisse, men Martin hadde ikke penger på seg. Han tok da sitt sverd og delte sin kappe i to. Den ene halvparten ga han til tiggeren. Samme natt så han Kristus kledd i den halve kappen. Martin forlot militæret, da han ikke kunne krige mot andre kristne.

Martin reiste rundt og preket mot det han oppfattet som en kjettersk trosretning, arianismen. Etter hvert ble han utnevnt til prest i Poitiers. Her utviklet det seg et kloster, som ble regnet som det første i Gallia. Da Martin ble kjent for sitt fromme liv, samtidig som han utrettet mirakler, ville folk i Tours gjerne ha ham som biskop der. Martin ønsket imidlertid en mer tilbaketrukket tilværelse. Da utsendingene kom for å hente ham, gjemte han seg i en gåseflokk. Gjessene kaklet imidlertid så høyt at han ble funnet. Martin ble innsatt som biskop i Tours i 372. Her ble han også gravlagt 25 år senere. Historikeren Gregor av Tours skrev på 500-tallet åtte bøker om mirakler som for en stor del ble tilskrevet Martin. Martin ble skytshelgen for det frankiske kongehuset, som oppbevarte hans halve kappe i et lite rom i kongepalasset i Aachen. Det er bakgrunnen for ordet kapell.

Martin ble en populær helgen, mange kirker ble dedisert til han. Nidaros fikk en Martinskirke en gang i høymiddelalderen. Prester i denne kirken nevnes i andre halvpart av 1200-tallet. Den ble lagt ned i krisetiden i senmiddelalderen. En slags kompensasjon fikk Martin i mot slutten av middelalderen, da erkebispen la en del av sitt gods til en prebende (en godssamling) i Domkirken som bar Martins navn. Det var også kirker viet til Martin i Bergen og Stavanger og en alterstiftelse i Oslo.

Mortensmesse er markert på praktisk talt alle norske primstaver. Det vanligste symbolet er en bispestav. Deretter følger gris og gås. Fortellingen om Martin og gåseflokken resulterte i at det ble en tradisjon å spise gås på mortensmesse, en skikk som var utbredt blant annet i Danmark. I Norge, hvor det ikke var så vanlig med gåsehold, spiste mange svinestek i stedet. Et solsymbol er også ganske vanlig. Det har trolig sammenheng med at det ble sagt at en ildkule kom til syne over Martins hode når han sang messe.

Det er ikke så mange folkelige forestillinger knyttet til mortensmesse i Norge. Det ble likevel sagt at man kunne ta varsel av været på denne dagen. Var dagen kald, ble det en hard vinter, mens våtvær ga skiftende utsikter. I Østfold ble det sagt: «Dansær mortensgåsa på isen, dansær julebokken i søla». I en gammel oppskrift fra Valdres heter det at man skulle gi feet det første granbaret ved mortensmesse, da det hadde kommet en saft i grana klar som vin, noe som ga feet stor styrke om vinteren.

• Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon Oslo 1970, Ny utgave: Bergen 1981.
• Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Tapir, 2011. ISBN 978-82-519-2564-8