Martin ble en populær helgen, mange kirker ble dedisert til han. Nidaros fikk en Martinskirke en gang i høymiddelalderen. Prester i denne kirken nevnes i andre halvpart av 1200-tallet. Den ble lagt ned i krisetiden i senmiddelalderen. En slags kompensasjon fikk Martin i mot slutten av middelalderen, da erkebispen la en del av sitt gods til en prebende (en godssamling) i Domkirken som bar Martins navn. Det var også kirker viet til Martin i Bergen og Stavanger og en alterstiftelse i Oslo.
Mortensmesse er markert på praktisk talt alle norske primstaver. Det vanligste symbolet er en bispestav. Deretter følger gris og gås. Fortellingen om Martin og gåseflokken resulterte i at det ble en tradisjon å spise gås på mortensmesse, en skikk som var utbredt blant annet i Danmark. I Norge, hvor det ikke var så vanlig med gåsehold, spiste mange svinestek i stedet. Et solsymbol er også ganske vanlig. Det har trolig sammenheng med at det ble sagt at en ildkule kom til syne over Martins hode når han sang messe.
Det er ikke så mange folkelige forestillinger knyttet til mortensmesse i Norge. Det ble likevel sagt at man kunne ta varsel av været på denne dagen. Var dagen kald, ble det en hard vinter, mens våtvær ga skiftende utsikter. I Østfold ble det sagt: «Dansær mortensgåsa på isen, dansær julebokken i søla». I en gammel oppskrift fra Valdres heter det at man skulle gi feet det første granbaret ved mortensmesse, da det hadde kommet en saft i grana klar som vin, noe som ga feet stor styrke om vinteren.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.