Egidiusmesse, 1. september, er en katolsk høytidsdag til minne om helgenen Egidius. I Frankrike kalles han St. Gilles. Han skal ha grunnlagt et kloster omkring 700 på stedet som er oppkalt etter ham i Provence. Da han hørte til de såkalte «14 nødhjelpere», ble han en populær helgen i middelalderen.

Også i Norge var egidiusmesse en viktig merkedag, som var markert på en tredjedel av primstavene.

Ifølge Egidius’ legende fra 900-tallet var han født i Athen, men slo seg ned som eremitt nær utløpet til elven Rhône. En dag kong Wamba var på jakt, ble det skutt mot en hind som hadde søkt tilflukt hos Egidius. Pilen traff imidlertid Egidius og invalidiserte ham. Etter hans død skjedde det mirakler ved hans grav, noe som førte til at mange søkte ham for å bli helbredet ved forbønn.

Da St. Gilles var et knutepunkt på pilegrimsleden både østover til Jerusalem og vestover til Santiago de Compostela, spredte Egidius-kulten seg raskt. Han ble vernehelgen for vanføre, spedalske og ammende mødre. Det hadde nok også mye å si at han kunne hjelpe syndere som ikke åpenbart bekjente sine synder.

I England ble minst 124 kirker og 24 hospitaler dedisert til Egidius. I Norge er vår kunnskap om slike dedikasjoner nokså tilfeldig, men en kilde fra senmiddelalderen forteller at Hallan kirke i Verdal var dedisert til ham. Et alter i Stavanger domkirke var også viet til denne helgenen.

I middelalderen var det statuer eller bilder av Egidius i en del norske kirker. I Hjørundfjord kirke stod en statue som var laget i Lübeck omkring 1500. Fra slutten av middelalderen stammer en liten statue i et alterskap fra Kvæfjord. Begge skulpturer viser Egidius med oppslått bok og en hjort ved siden. I Tingelstad kirke stod et alterfrontale med malte scener fra Egidius’ liv.

På kontinentet er en pil kanskje Egidius’ vanligste attributt, men på de norske primstavene er det en eller to kvernsteiner som dominerer. I norsk tradisjon ble dagen kalt kvernknarren eller kvernknurren, da denne dagen ga varsel om kvernvannet om høsten. I Verdal ble det sagt: «Dersom kverna knurrar av vassmangel, blir det tørr haust». Disse forestillingene har trolig sammenheng med at Egidius også var vernehelgen mot tørke.

Mange steder tok man langtidsvarsel av været på egediusmesse. I Mandal-området ble det sagt at slik været var på denne dagen, slik skulle det bli til mikkelsmesse. På Østlandet regnet man med at været ville holde seg stabilt i syv uker. På Vestlandet var denne dagen den sikreste merkedagen for høstværet. Var det tørrvær, ble det tørrvær om høsten. Hvis det regnet, fikk man en våt høst.

  • Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen 1981.
  • Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim 2011.
  • David Farmer: Oxford Dictionary of Saints. Fourth edition Oxford 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.