Stefanus

Stefanus er ifølge kristen tradisjon kirkens første martyr, omtalt i Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet.

Stefanus nevnes først blant de sju «diakonene» i urmenigheten i Jerusalem, og han var en fremtredende representant for den gresktalende delen av menigheten. Hans virksomhet førte til at motstandere innstevnet ham for det jødiske råd med falske anklager om blasfemi. Prosessen endte med at han ble drept ved steining. Det er uklart om han ble regulært henrettet eller lynsjet. Saulus, det vil si Paulus, som senere ble kristen, deltok i drapet, og nevnes her for første gang.

I sin forsvarstale for rådet, som er den lengste talen i Apostlenes gjerninger, begrunner Stefanus sin holdning til loven og tempelet ut fra Skriftens fortellinger om Israels historie. Hans død innledet en forfølgelse av hans krets, som ble fordrevet fra Jerusalem. Ifølge Apostlenes gjerninger innledet dette den kristne misjonsvirksomheten.

Minnedagen er 26. desember, som markeres som martyrdag også i mange protestantiske kirker. Dagen ble innført i kirkekalenderen omkring 380 for å høyne prestisjen til julefesten 25. desember, som var innført i kirken like før.

I norsk tradisjon ble andre juledag kalt Staffansdagen, og forbindelsen med jula ga dagen en høy posisjon blant folk. En utbredt skikk var «å ri staffan» eller «å ri annendagsskeid», da en grytidlig red om kapp til åpent vann for å vanne hestene.

• Det nye testamentet
• kristendom