Barsok, 24. august, var i den norske kirkens katolske tidsalder en festdag til minne om Bartolomeus, som var en av Jesu' 12 disipler. Ifølge Frostatingsloven skulle Bartolomeus’ messedag holdes hellig som en søndag med faste.

Det er ikke så mye Bibelen har å fortelle om Bartolomeus, men legendene som ble spunnet om hans liv og virke, forteller en dramatisk historie. Til slutt ble han flådd levende før han ble halshugget. Kniven som symboliserte hans minnedag på primstaven ga i sin tur assosiasjoner til at tiden var inne for høstslaktingen.

Om Bartolomeus’ virke som apostel, er det en god del å lese i Jacobus de Voragines legendesamling fra 1200-tallet. Det heter her at Bartolomeus reiste til India, som «er ved verdens ende». Her skal han ha tatt bolig i et tempel og befridd folk for onde demoner. Til slutt renset han tempelet for alle avguder og dediserte det til Gud. Kongen og hans familie ble omvendt. Kongens bror ble rasende og forlangte at Bartolomeus skulle ofre til en avgud. Da Bartolomeus ødela gudebildet, ble han dømt til «persisk straff». Det innebar at han ble flådd levende.

Levningene etter Bartolomeus skal ha ført en omflakkende tilværelse. I 983 brakte keiser Otto II relikviene til Roma, hvor de fortsatt skal hvile i Basilica di San Bartolomeo all'Isola, som stod ferdig i 1001. Fortellinger fra andre kanter indikerer at det ikke kan ha vært hele skjelettet. På 1000-tallet donerte Knut den mektiges kone, Emma, en arm til til kirken i Canterbury. Det fikk stor betydning for spredning av kulten i England, hvor minst 165 kirker ble dedisert til Bartolomeus.

Bartolomeusmesse ble som nevnt feiret som helligdag i Frostatingslagen (Nidaros bispedømme). På vestfronten av Nidarosdomen var det en statue av Bartolomeus, men bare et fragment av armen er bevart. I Nidarosdomen var det også en prebende (liten godssamling) som var navngitt etter Bartolomeus. I Norge er det bare en eneste kirke vi med sikkerhet kan si var viet til Bartolomeus, nemlig en stavkirke på Kjose i Larvik. Den ble revet i 1606.

Ut fra Bartolomeus’ dødsmåte, er det ikke så underlig at hans messedag på de fleste primstavene markeres med en kniv eller et knivlignende symbol. Kniven minnet bøndene på at det var slaktetid. Presten Hans Jacob Wille skriver i sin bok om Seljord prestegjeld i Telemark at man skulle slakte alle uskårne bukker på «Barsok eller Baro-Bukkekniv», da kjøttet etter den tid ble uspiselig.

Det var også vanlig å ta varsler av været på barsok. I storm og blest kunne kornstråene bli brukket av, noe som førte til at dagen ble kalt «Bertel Brydestraa». I Helgeland fryktet man at frost ville skade kornet på denne tiden: «Barsokfrost er det verste været i året». Over hele landet var det vanlig å flytte hjem fra setrene til barsok. På Sunnmøre ble barsok regnet som den første høstdagen. Her het det også at hvis havren hadde skutt ut innen barsok, kunne man vente et noenlunde godt år.

  • Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen 1981.
  • Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim 2011.
  • David Farmer: Oxford Dictionary of Saints. Fourth edition Oxford 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.