skoklefallsdagen

Dette triptyket fra ca. 1457-1475 av Dieric Bouts viser legenden om St. Erasmus' dødsmåte. Tarmene vindes opp på et gangspill
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Skoklefallsdagen var tidligere en vanlig merkedag på Østlandet som markerte at våronna var over. Skoklene var de løse dragene som redskapene var festet i. På skoklefallsdagen spente man fra hestene og lot skoklene falle.

Datoen for skoklefallsdagen var som regel 3. juni i innlandsbygdene på Østlandet. I kystbygdene, hvor våren kom tidligere, benyttet man den samme benevnelsen på en dag i slutten av april eller begynnelsen av mai.

Tro og skikker

I den kirkelige liturgi feiret man 3. juni dødsdagen til den hellige biskop Erasmus, også kalt Elmo, som skal ha lidd martyrdøden omkring år 300 i Formiae i Italia. Han ble utsatt for grusom tortur; ifølge en sen legende skal tarmene ha blitt trukket ut av magen ved hjelp av en vinde.

Når dagen i Solør ble kalt Ræsmus knæppneva, var det med referanse til denne helgenen. Nå skulle det ikke sås mer, man skulle kneppe igjen neven. På Romerike var det et godt varsel for det kommende året hvis det snødde på skoklefallsdagen:

«Snø i skoklefalle' er godt som sauetalle (sauegjødsel)».

Bare et fåtall av de gamle primstavene har en markering på denne dagen. En del staver fra Orkladalføret har en R, mens en stav fra Sør-Odal har den omtalte vinden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Oslo 1970. Ny utgave: Bergen 1981.
  • Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Tapir, 2011. ISBN 978-82-519-2564-8

Kommentarer (2)

skrev Kjell Holm

SKOKLEFALLSDAGEN - kommentar Som gutt vokst opp på landet (Østlandet, Vestfold) for 80 år siden kjente jeg til ordet. Det var mest brukt om "løse drag på hver side av hesten"altså som "skokler"eller med "æ og tykk l" i vår dialekt. Men ordet skoklefall har jeg imidlertid aldri knyttet til annet enn tidspunktet da vi var ferdige med våronna. Altså da hestene slapp åket med "sjekæne og sælæn (med tykk l)" Vi var gjerne ferdige i begynnelsen av mai. Syttende mai for eks., var i seineste laget. Det var gjerne tidspunktet for setting av poteter. Men jeg ser at 3. juni er et forholdsvis aktuelt tidspunkt, men altså alt for seint etter våre forhold. Vi begynte nemlig med høyonna ca 20. juni. Da måtte hestene inn i en kanskje enda mere arbeidskrevende periode. Og i tillegg fikk jo hestene (og vi) problemet med varmen og dermed den plagsomme kleggen og hestebremsen. Det var jo viktig at hestene var restituert og i god form når vi startet opp med slåmaskinen, hesjing, sleperive, høyvogn og kjøring av høyet inn på låven. Nok om det. Men fantes det ikke skoklefall også om høsten? Vh Kjell Holm

svarte Audun Dybdahl

Hei! Takk for denne beskrivelsen av onnearbeidet i jordbruket, slik det var i hestens tid. Jeg har selv vært med på mange av arbeidsprosessene du nevner. I Trøndelag brukte vi "skakler". Jeg er enig i at 3. juni virker å være sent, men i et land som Norge kunne det være store variasjoner. Alver, Dag og merke s. 141 sier at 3. juni var skoklefallsdagen i "innlandsbygdene austpå". I kystbygden på Østlandet benyttet de det samme navnet på en dag i slutten av april eller første halvdel av mai, "det høvde bedre med arbeidsåret". Jeg har ikke hørt at man hadde en skoklefallsdag om høsten. MVH Audun Dybdahl

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Folkelige skikker og tradisjoner

Helene K. Næss