Kyndelsmesse, 2. februar, er en katolsk og ortodoks festdag som blir feiret til minne om Marias renselse og fremstillingen av Jesus i Tempelet. I middelalderen ble dagen kalt Purificatio Mariæ (Marias renselse) og var en av jomfru Marias viktigste festdager. Ved liturgireformen i 1969 ble festens betegnelse endret til «Herrens fremstilling i Tempelet», da man ønsket å fremheve at kyndelsmesse var en fest for Kristus.

Det var helt i tråd med Moseloven når Maria og Josef fremstilte seg i tempelet med sin sønn 40 dager etter Jesu fødsel. En kvinne som hadde født en sønn, ble regnet som uren i 40 dager. Etter dette skulle hun bringe et offer til presten, som skulle ofre det for Herrens åsyn til soning. Da ble hun ren etter blødningene. Dertil kom at den førstefødte hørte Herren til, foreldrene skulle bringe gutten til tempelet og kjøpe ham fri med et pengeoffer.

Langt tilbake i tiden eksisterte det en hedensk romersk fest til ære for gudinnen Ceres. Dagen ble feiret med en prosesjon der deltagerne bar lys. Da denne feiringen fant sted den 2. februar, ble skikken adoptert av de kristne. Tidlig i middelalderen utviklet det seg en liturgisk praksis som gikk ut på at alle rituelle lys skulle innvies og velsignes den 2. februar. På latin ble kyndelsmesse kalt missa candelarum (lysmesse). Kyndelsmesse kommer imidlertid av det norrøne ordet kyndill, som betyr fakkel eller lys.

Også i Norge ble kyndelsmesse en av de viktigste helligdagene som ble feiret i alle landets bispedømmer. Ifølge Frostatingloven skulle helgen vare fra non lørdag til daggry på mandag. Festen ble feiret med den høyeste liturgiske grad (summum). Jomfru Maria stod da også i en klasse for seg på toppen av helgenhierarkiet. Kyndelsmesse var helligdag i Norge helt frem til 1771; den ble avskaffet ved helligdagsreduksjonen året før.

I kirkekunsten i Norge er Maria og Olav den hellige de helgenene som er avbildet flest ganger. Fremstillingen i tempelet er da også et motiv som går igjen på flere norske alterfrontaler (antemensaler). Det gjelder for eksempel frontalet i Skaun kirke i Trøndelag, som fortsatt står i kirken. Andre frontaler med dette motivet kommer fra Dale kirke (Luster) i Sogn og Fjordane, Hamre kirke (Osterøy) Hordaland, Tingelstad kirke i Oppland, Tresfjord kirke i Møre og Romsdal og Øye kirke i Oppland.  

Kyndelsmesse er markert på praktisk talt alle norske primstaver. Det vanligste symbolet for jomfru Maria på primstavene er et tre som smalner av mot toppen og ligner et grantre. I den norrøne forestillingsverden ble Maria sett på som den livgivende kraft som påvirket alt liv på jorden. Hun ble en slags etterfølger av den norrøne Frøya. Treet er et vanlig symbol på primstavene for kvinnelige helgener. Det nest vanligste symbolet for kyndelsmesse er en krone, et tegn på at Maria var Himmeldronningen. I noen tilfeller er symbolet et kors, som er det vanligste primstavmerket.

Det er mange skikker og forestillinger knyttet til denne viktige festdagen. Presten Wille forteller at man i Seljord spiste en kake denne dagen som var bakt om juleaften og ble kalt «Jolebonden eller Hælhesten». Man regnet med at julen varte helt til Kyndelsmesse. En del rim fra Vestlandet og Nord-Norge viser at «Tjuendedags-Knut» enkelte steder har blitt til «Kyndelsmess-Knut». En vanlig tradisjon gikk ut på at ved Kyndelsmesse skulle halvparten av fôret være i behold. Over hele landet het det at bjørnen snudde på seg i hiet denne dagen.

Mange tok også varsel av været ved Kyndelsmesse. At man regnet med at man nå hadde fått halvparten av vintersnøen, går frem av et rim fra Trøndelag: ”Kyndelmesskåa er midt i snøa”. Over hele landet var det en forestilling om at man på denne tiden kunne vente seg en hard værbolk som gikk under betegnelser som kyndelsmesse-rykkjen, -ri(d)en eller –knuten. Ellers ser det ut til at mildvær ble tolket ulikt i de nordlige og sørlige deler av landet. Fra Trøndelag og nordover var godvær og mildvær et dårlig tegn for året. I Stjørdal ble det sagt at dersom det regnet på kyndelsmessedagen, ble det et dårlig år. I Sør-Norge ble mildvær på denne dagen oppfattet som et godt tegn.

  • Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon Oslo 1970. 2. utgave 1981.
  • Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Tapir, 2011. ISBN 978-82-519-2564-8
  • Audun Dybdahl: St.Mary-symbols on Norwegian Calendar Boards. I Arv 2007: 99-139. Uppsala.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.